Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
artikler

Redaksjonens norske favoritter

Redaksjonen feirer nasjonaldagen ved å se tilbake på mange år med norsk spillutvikling og kåre sine favoritter!

  • Tekst: Redaksjonen
Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Det er 17. mai i dag og vi feirer Norge med parader, sjampis, is-spising, hurrarop, bunader og flaggveiving. Her i Gamereactor tenkte vi at vi skulle bruke anledningen til å mekke en liten hyllest til de beste norske spillene, og feire nasjonaldagen på den måten! Har din favoritt kommet seg med på lista?

Charlottes favoritt

Er det noe den norske spillindustrien skal være stolte av å kalle norskprodusert, så er det Owlboy, som den lille gjengen fra D-Pad Studio ga oss i 2016. Dette prakteksemplaret av et plattformspill, som de brukte nesten ti år på å utvikle, leverer en en sjarmerende historie med interessante spillmekanikker og vakkert level-design. Ikke overraskende ble spillet en kjempesuksess!

Nå som jeg har skrytt dette opp i skyene (hvor det bokstavelig talt hører hjemme), så starter spillet med en liten nedtur. Du er stum, du er en stor skuffelse og du er ... Uglesett. Sånn starter eventyret hvor himmelpirater og vennskap flettes sammen i en sjarmerende historie om uglen Otus.

Otus er så mye mer enn det øyet ser og sammen med vennene sine, som han plukker opp underveis, skal vi nå redde deres lille verden fra himmelpiratene. Prikken over i'en her er at fremfor å hoppe deg frem fra A til B, så kan du fly! Dette gjør den 8-10 timers skattejakten, opplevelsen og eventyret til noe helt spesielt. Det er noe med friheten i spillet, stemningen, lydsporet og noe så enkelt som at dag blir til natt som gjør Owlboy helt unikt. Bak teppet av nydelig pixel-art kommer det tydelig frem at det er lagt ned enormt mye jobb og kjærlighet i dette flyvende plattform-eventyret. Ja vi elsker!

Tomas' favoritt

Speed Freaks er en bortgjemt liten perle fra Funcom, begravd dypt under havet av online-rollespill som utgjør historien til Norges eneste spillgigant. Når kart-raceren ble satt i skyggen av Crash Team Racing som ble lansert i Europa samme år, og attpåtil ble utviklet av Funcoms nå nedlagte Dublin-kontor, er det nesten så man kan begynne å snakke om et tapt stykke halvnorsk spillhistorie.

Speed Freaks har allikevel en spesiell plass i hjertet mitt. Det er fargerikt, proppfullt av personlighet og fengende musikk, og har et variert utvalg baner med hemmelige bakveier og krappe svinger som Funcom vanligvis bare gjør på børsen.

Siljes favoritt

Dette er muligens det eneste norske spillet jeg har spilt igjennom. Jeg har et vagt minne om at jeg spilte Drømmefall: Den lengste reisen en gang i barndommen, men det var ikke et spill jeg klarte å forstå på den tiden. Drømmefall Kapitler var i utgangspunktet et spill jeg bare skulle teste og se om det var mulig å komme igjennom da jeg hadde praksisplass hos Red Thread Games. Dette ble fort et spill jeg utviklet en viss interesse for.

Her blir du dratt inn i to av de beste typer verdener jeg kan tenke meg. En stilig, futuristisk cyber-punk verden, og en frodig og nydelig fantasiverden. Vi får spille som blant annet Zoë og Kian mens vi løser gåter og tar viktige valg som former historien videre. Dette er en historie som er skikkelig bra gjennomtenkt, den er dyp og den kommer til å vekke uante følelser i deg med sine uforutsigbare vrier.

Dette er et spill jeg er veldig glad for at jeg måtte teste. Det var nødvendig å spille igjennom det ganske mange ganger, men det gjorde at jeg faktisk virkelig måtte sette meg inn i det. Dette er et spill jeg anbefaler til alle som spiller spill mest for historien. Det er utrolig hvor mye de har fått til på det lille kontoret i Oslo. En fantastisk reise som er verdt å begi seg ut på.

Kristians favoritt

I 2017 slapp det norske studioet Grimnir sitt første spill; point & click-eventyret The Frostrune. Du spiller som Liv, som våkner i fjæra ved en avsidesliggende kystlandsby etter at skipet hennes har forlist. Hele befolkningen har forsvunnet eller endt opp med å gjødsle jorda med innvollene sine. Det mest nøkterne å gjøre under disse omstendighetene er da å pusle sammen hendelsesforløpet, og finne ut hvem som er skyld i dette.

The Frostrune kjennetegnes ved sin håndmalte visuelle stil og detaljrike miljøskildringer - dype, eventyraktige granskoger akkompagneres med et vevert lydbilde. Ofte føles det som å stikke hodet inn i et Theodor Kittelsen-maleri. Den norrøne kulturhistorien brukes for alt den er verdt, og inneholder faktisk noen strofer dialog på det nå døde talemålet. Noen gåter skal ha deg til å sette sammen skaldesangvers i riktig rekkefølge, en opplevelse som sender paroksysmer av gledesgysninger nedover ryggen min.

Tyngden av opplevelsen ligger i følelsen av autentisitet som har gått inn i utviklingen. De små detaljene gjør spillet nærmest til en arkeologisk utgravning. Det er en veldig unik og særegen erfaring jeg gledelig kan anbefale, selv om det ikke gjør veldig mye nytt som man ikke allerede har opplevd i Josefine og Gjengen.

Terjes favoritt

Funcom bestemte seg like så greit for å lage et lite spill basert på området The Park fra deres onlinespill The Secret World. Og hvorfor ikke? Allerede i TSW hadde parken en ganske trykkende atmosfære og en historie man kunne spille videre på, samt lage noe nytt til ettersom det i bunn og grunn er et sted mange mennesker kan besøke av all verdens forskjellig grunner. Alt lå til rette for å kunne lage noe magisk. The Park fungerer like godt som et frittstående spill, så vel som et utdypende tillegg til TSW. Spillet forteller en historie om en mor som mister sønnen sin i fornøyelsesparken og må finne ham igjen. Allerede i løpet av de første minuttene skjønner man at noe ikke er helt som det skal være da det går fra å være en solfylt ettermiddag til tidenes mest creepy natt i løpet av et øyeblikk, bokstavelig talt. I tillegg går parken fra å nettopp være stengt for dagen til å ha vært forlatt i en årrekke. Noe er virkelig galt her, og alle varsellampene i hodet mitt blinker frenetisk på vei inn i parken.

The Park er ikke et langt spill. Det tar ikke mer enn en til tre timer å komme seg gjennom det. Men på denne reisen skjer det veldig mye. Man får prøvd de fleste attraksjonene. Det er alltids gøy, tenkte jeg, selv om det kanskje er litt rart å ta en berg- og dalbane når man leter etter sønnen sin... Uansett, jeg sporer av. Etter at jeg var ferdig med spillet hadde jeg bestemt meg for at karuseller ikke var så gøy i The Park som i virkeligheten. De var bare skumle. Ekstremt skumle. Dette er et skrekkspill fra start til slutt, og spillet liker å minne deg på dette så ofte som mulig med både brå skremsel og krypende, atmosfærisk skrekk. Hadde jeg vært forberedt på nøyaktig hvor skummelt det faktisk er hadde jeg gått til innkjøp av voksenbleier for sikkerhets skyld, selv om jeg egentlig aldri hadde et direkte behov for det.

Historien i The Park er veldig godt fortalt, og selv om jeg klarte å forutse grovtrekkene i avslutningen lenge før det kom, ble jeg fortsatt grepet av den og det er jo det som teller mest. Dette er absolutt et historiedrevet spill, og det tar oppgaven sin seriøst. Det tar opp tunge og viktige temaer og forsterker det hele ved å gjøre deg livredd og konstant oppmerksom. I tillegg til dette får man også veldig mye bakgrunnshistorie om selve parken, noe som knytter det til TSW på en annen måte enn kun lokasjonen. Man får et lite innblikk i hva som skjedde med parken, og dette gjorde at jeg fikk lyst til å spille TSW selv for å utforske resten av dette universet. Funcom viste med både The Park og TSW at Norge også kan lage skikkelige kvalitetsspill. Gratulerer til Funcom og selvsagt, gratulerer til Norge.

Odd Karstens favoritt

Dette spillet kan jeg enda huske fra da jeg først prøvde det, selv om jeg ikke kan ha vært eldre enn en 12 år. Jeg gikk enda på barneskolen, og var på besøk hos en kompis som hadde en enormt kul storebror, og av og til fikk jeg låne spill av ham til å prøve hjemme.
Jeg var jo helt n00b når det kom til PC-kultur og spillene som var tilgjengelige der, så storebroren hans ble min portal til flere ting som har definert meg som person i senere tid, som bra FPS-spill (Half-Life) og Anime (Naruto).

Og slik kom jeg borti Project I.G.I. - et førstepersons skytespill jeg nå i ettertid har fått med meg at faktisk er utviklet av norske Innerloop Studios! Med hjelp fra Eidos Software kom spillet ut sent i år 2000, og fikk skryt for grafikken og lyddesignet som var heller imponerende for sin tid.
Her skal du spille som Jones, som sammen med Anya skal finne en Jach Priboi for å finne ut hvor et stjålet stridshode befinner seg. Det er sikkert mye mer som skjer, men alt jeg fokuserte på som 12-åring var at I.G.I. i tittelen sto for "I'm going in", noe jeg syntes var megakult, og at en kunne skyte slemminger - som var minst like kult.

Jeg fant tak i en freeware-utgave av spillet, og tenkte at jeg kunne spille det litt i forkant av denne teksten. Men ut av frykt for å ta kverken på nostalgi-filteret tok det lang tid før jeg turte å prøve det på nytt.
Det var med veldig god grunn, for spillet har ikke eldes veldig godt. Grafikken... er der, og AI-en til fiendene hadde hatt problemer med å navigere seg ut en åpen dør. Men nå kom dette spillet ut for nesten 18 år siden! I desember er Project I.G.I. gammelt nok til å drikke alkohol! Så jeg synes vi kan gi det respekten det fortjener, for ikke alle spill kan være Quake- og Half-Life-nivåer med revolusjonerende. Men det ga meg muligheten til å leke meg som spesialsoldat, og jeg husker enda da jeg fikk tak i maskingeværet M60 og var, som et resultat, nesten ustoppelig.
Muligens var dette også på grunn av juksekodene jeg brukte fordi jeg sugde i spill og var livsens redd for å dø, men jeg vil likevel si takk for minnene!

Peters favoritt

Når det gjelder norske spill så er det ett spill som virkelig får nostalgifaktoren i meg til å koke. Nemlig Flåklypa Grand Prix PC-spillet. Det var blant mine aller første spill noensinne, og forventningene var skyhøye da jeg for første gang satte dette spillet i min gamle Windows 98. Hvem liker ikke Flåklypa? Dette måtte jo være det perfekte konseptet for et barnespill på PC?

Spoiler alert...det var det. Det beste med dette spillet var at man kunne klikke seg gjennom scener fra filmen og oppleve dem på nytt ved å flytte og klikke på ting og tang på skjermen. Det var så mye å oppdage! Noen ganger kunne man finne artige minispill ved å klikke på objekter. Det husker jeg at jeg og mine brødre kunne sitte med i timesvis. Var man ekstra flink ble man belønnet med en del av Il Tempo Gigante som man får i oppgave å bygge, akkurat som i filmen!

Det har i nyere tid blitt svært vanskelig å spille dette spillet pga at det ikke er kompatibelt med moderne operativsystemer, men heldigvis har Ravn Studio faktisk nylig annonsert et helt nytt Flåklypa spill på både PC og Switch! Barnet i meg klarer nesten ikke vente.