Redaksjonens lørdagshjørne

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne gangen er det Anders, David og Terje som deler tankene sine rundt litt av hvert.

Anders spiller:

Sommeren er en periode hvor jeg pleier å kjøpe få nye spill. I stedet finstusser jeg litt på backloggen, eller går på troféjakt. Akkurat nå holder jeg meg nesten innenfor alle kategoriene.

Ys VIII: Lacrimosa of Dana

Jeg fullførte historien i dette spillet for en stund tilbake. I etterkant har det allikevel ikke klart å slippe helt taket. Derfor satt jeg meg som mål å få tak i platinum-troféet i spillet. Det blir en del grinding, samt flere gjennomspillinger, siden jeg klarte å gå glipp av noen "missable"-troféer på den første. Men nå begynner jeg å nærme meg.

Jeg har ikke et like stort forhold til Ys-serien, som en del andre rollespillserier. Men spillene pleier som regel å treffe bra, særlig med sine svært temposterke kampsystem. Ys VIII er ikke veldig dyptgående, men jeg synes fortsatt det er et ganske bra spill. I et artig sammentreff, ble spillet også sluppet til Nintendo Switch i går. Om du har lyst på et litt mer overfladisk og actionpreget rollespill, kan det være verdt å ta en titt.

Dark Souls III

I flere uker før lanseringen av Dark Souls: Remastered, var jeg i en Soulsborne-boble, hvor jeg vekslet frem og tilbake mellom spillene i serien. Det er jeg litt fremdeles. For et par uker siden rasket jeg med meg rubbel og bit i Bloodborne. Det har jeg nå også lyst til å gjøre i Dark Souls III. Det blir kos å dø litt mye igjen. Møte Pontiff Sulyvahn på nytt. Besøke Archdragon Peak. Suge inn den deilige, ensomme stemningen.

Jeg tror nok fremdeles jeg holder dette spillet høyest i denne serien. Av Dark Souls-spillene i hvert fall. Bloodborne er jo fortsatt ... ja ... Bloodborne.

Destiny 2

Jeg har lenge gått rundt og sagt jeg er lei førstepersonsskytespill. Litt grobunn i virkeligheten har det nok, men det er nok også litt på trass. Aller mest etter å ha vært en gjennomsnittlig aktiv CoD-spiller i Modern Warfare 2, 3 og Black Ops, til fremdeles å småfurte over at jeg kjøpte Black Ops 2. Men i ferien trenger man noe litt mer hjernedødt. Et spill man gjerne kan hoppe litt inn og ut av. Derfor ville skjebnen det til at jeg kjøpte Destiny 2 for hele 150 kr. Spillet skal visstnok begynne å bli ganske ålreit, etter et småknotete lanseringsår. Jeg spilte ikke det første Destiny-spillet og har lite å måle Destiny 2 opp mot, men jeg tror det kan bli bra. Det er forresten gratis å spille på PS4 frem til 2. juli, om det er flere som skulle ønske å prøve det.

David spiller

Dark Souls: Remastered

Jeg elsker Souls-serien. Eller, først hatet jeg den (Demon's Souls), men jeg lærte å elske den med tiden (Dark Souls) etter hvert som jeg ble vant med mishandlingen. Siden jeg først klarte å fullføre Dark Souls på PS3 så har serien vært en av mine favoritter, og spesielt det første spillet har en kjær plass i mitt hjerte. Derfor var jeg overlykkelig over at From Software skulle slippe en remaster i nydelige 60 bilder-per-sekund. For meg har Dark Souls vært den verdige arvtageren til de gamle Castlevania-spillene, og det er bare noe med måten man kan utforske på, og hvordan man må tenke og prioritere i kamp som alltid får meg til å vende tilbake, så jeg nølte ikke et sekund med å skaffe meg den oppdaterte utgaven til Steam.

Jeg frydet meg stort mens jeg kom meg forbi både Gargoyles og Quelaag slik jeg alltid har klart. Men så, på et tidspunkt, ble jeg litt for dristig og tok et steg som ledet til et dødelig fall. You Died. En setning jeg har sett mange ganger før, men denne gangen var det anderledes. Først ble skjermen svart. Så begynte grønne partikler å danse over skjermen. Der døde skjermkortet mitt også. Nei, jeg tuller ikke. Skjermkortet mitt gikk under samtidig som figuren min, og jeg kan ikke gjøre annet enn se en slags galaktisk ironi i det hele, og jeg må nesten lure på om From Software kanskje har tatt «git gud» litt vel bokstavelig denne gangen...

Detroit: Become Human

Okay, har du noen gang hatt følelsen av at det er et spill du vil spille, få med deg historien og opplevelsen, men ikke orker å spille? Vel, Detroit: Become Human er et slikt spill. Jeg vil se det, få med meg historien, og alt det der, men jeg orker bare ikke spille det. Heldigvis er det nettopp det jeg har en kjæreste til! Hun er nemlig overivrig etter å spille gjennom det, noe som gir meg den perfekte anledningen til å sitte i sofaen og bare se på at hun spiller gjennom spillet. Så langt må jeg si at det virker mer interessant og bedre skrevet enn Heavy Rain, men jeg forholder meg fortsatt skeptisk til spill som prøver å være mer som filmer enn spill, og om vi skal snakke om moralske konflikter mellom androider og mennesker, så er det fortsatt fjorårets Nier: Automata som er den klarer vinneren for min del. Uansett så er det spennende og underholdende, og holder meg distrahert mens jeg venter på nytt skjermkort.

Yakuza 0

Dette er et spill som kom ut i fjor, og som jeg kjøpte i fjor, men som har blitt liggende i backloggen min som det svarte hullet det har blitt i mitt liv. Men hey, når reklamasjonen på skjermkortet ditt tar lenger tid enn forventet så må man begynne å grave i det man har. Steamsalget får ikke kloa i pengene mine i år virker det som. Men tilbake til Yakuza. Jeg hadde allerede puttet inn ca. 17 timer i spillet, men det var i fjor sommer en gang, noe som betyr at jeg på dette tidspunktet bare kan begynne på nytt, for jeg husker ikke en dritt. Yakuza-spillene er noe jeg kan like. Den sære japanske humoren, figurene og personlighetene, samt den arkadeaktige slåssingen faller virkelig i smak. Det er bare det at det er den type spill som kun kan nytes i små doser før man går litt lei, så jeg ender med å ta en alt for lang pause før jeg fortsetter videre.

Kanskje jeg ser slutten på det en dag og kan begynne på Yakua Kiwami?

Terje spiller

Jeg må innrømme at jeg kan være ganske treg på å starte og fullføre spill, så jeg har kanskje ikke de nyeste titlene under beltet til enhver tid. Men det betyr ikke at jeg ikke spiller dem til slutt. For tiden spiller jeg to spill, fordi jeg tror jeg spiller gjennom raskere om jeg bytter mellom dem. Jeg antar egentlig at jeg tar feil der, men det får så være. Det funker tross alt for meg.

Far Cry 5

Det ene spillet jeg fortsatt ikke er helt gjennom, selv om jeg originalt var i gang med anmeldelsen Eirik endte opp med å skrive, er Far Cry 5. Grunnen til dette kan spores tilbake til et av de større trekkpunktene i anmeldelsen, nemlig det faktum av kampanjefremgang i flerspillermodus IKKE lagres for andre enn verten. Når man må spille gjennom store deler av historien på nytt dagen etter, er ikke dette spesielt spennende.

Etter en forholdsvis lang pause har jeg fått meg til å fortsette. Jeg har det fortsatt like gøy med å lede opprøret mot Seed-familien i Hope County. Jeg har det latterlig moro med å fly, kjøre og løpe gjennom landsbygder og villmark, med spektakulære omgivelser og en svær åpen verden. Jeg sniker og sprenger meg vei gjennom hærskarer av kultister og jeg jubler høyt hele veien mens jeg slår meg på brystet og gir dem en smak av ekte amerikansk frihet.

Jeg er godt på vei til å fullføre spillet etter min lange pause og jeg må si meg mektig imponert. Ja da, det finnes negative ting her og der, men selv med det er Far Cry 5 et fantastisk actionspill som får deg til å føle deg som en vaskeekte, patriotisk superhelt. Mitt navn er Murrica Man. Hva er ditt?

God of War

God of War er ikke så gammelt. Noen ganger er jeg faktisk ikke så sent ute. Med dette sagt var det en smertefull ventetid, men noen ganger må andre ting i livet ta fokus også. Men med sånne teite livsting ute av veien er jeg i full gang med å utforske de forskjellige norrøne rikene som selveste Kratos. Spartas Spøkelse, krigsguden, faren, enkemannen.

God of War er ikke bare en brutal machotrip lenger. Det er dypere, mykere, mørkere. Det er vakrere og styggere enn det noen gang var før. Det er større, mektigere og mer skjørt denne gangen. Jeg blir tatt med på en reise, ikke bare mot et fysisk mål, men også et mer åndelig mål, med dyp visdom på veien. Og gørr. Masse gørr. God of War er så blodig, brutalt, gørrete og deilig. Det er en fryd å igjen ta styringen over barskingenes barskefar. Men det er også så utrolig spennende å bli kjent med noe annet enn sinnet og testosteronet hans. Med slutten i siktet kjenner jeg at ventetiden til neste God of War blir lang. Neste gang skal jeg ikke vente like lenge før jeg setter i gang.

Hva har du gjort denne uka? Hva skal du ta deg til i helga? Fortell oss gjerne i kommentarfeltet!