Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne

Hva har Kristian og Daniel drevet med den siste tiden?

  • Tekst: Kristian Greiner Ådnesen og Daniel Andersen

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne gangen er det Kristian og Daniel som deler tankene sine rundt litt av hvert.

Kristian spiller (og leser) :

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Lenge før jeg faktisk kjøpte Nintendo Switch lå det allerede i kortene at Breath of the Wild skulle innvie konsollen. Jeg er av prinsipp ikke glad i nostalgi, og Zelda-serien har ikke fenget meg slik den gjorde i The Windwaker. Moroa i Twilight Princess startet og sluttet med å kalle Link «Dimwit» og hesten «my cock» for å piffe opp dialogen. Allikevel lurte jeg på om magien fremdeles lå der slik den en gang gjorde. Resultatet var et rungende «NEI.»

Hittil har Breath of the Wild vært en spillmekanisk blemme. En eller annen lukkemuskel hos Nintendo bestemte seg for å kikke ut av vinduet for å se hva slags retning spill har tatt de siste ti årene, og fant ut at det kidsa virkelig liker er våpenholdbarhet. Jeg bruker mesteparten av tida i menyene, hvor jeg enten må skifte våpen fordi å anta at et sverd tåler mer enn to slag er å være kravstor, eller skifte rustning, våpen, bue og skjold når det lyner og tordner fordi et spill med fjelltroll og fiskemenn plutselig må være «realistisk.» For noe forbanna tøv.

Den gamle fortellertropen "ridder redder prinsesse" har selvsagt ikke dratt noen steder. Ganon er fremdeles til stede som en lite ambisiøs kommuneansatt, nå redusert til en eller annen vag trussel uten mening eller nærvær. Link er som vanlig like karismatisk som en skål havregryn. Det er likevel noe nevneverdig forandring. Jeg liker at det føles som om man trer inn i en fortelling som allerede har hendt, og at musikk- og setdesign har en merkbar minimalisme over seg. Jeg er enda ikke ferdig, men det blir neppe en anbefaling. Slik det er nå vil jeg skru av med en gang spillet starter.

Oryx & Crake

Oryx & Crake er en dystopisk fremtidsroman av den kanadiske forfatteren Margaret Atwood. En miljøkatastrofe har etterlatt planeten som en søppelfylt ødemark. Den eneste overlevende er fortelleren, Snømann. Gjennom ham får vi vite hvordan verden endte opp slik, hvor profitt og bred markedsappell er de eneste insentiv for vitenskapelig fremgang, samt hans rolle i de utfoldende hendelsene.

Handlingen følger to plottlinjer; Snømanns gjenfortelling av sitt tidligere liv opp til nå, og hans overlevelse i restene av en død verden. Historien nøler ikke med å krysse inn på mørkt og grusomt territorium. Katastrofene som menneskeheten befinner seg ovenfor ligger som en bakgrunnsdetalj, og ytterst få av karakterene har lyst å anerkjenne det. Det fremstår veldig ærlig og menneskelig.

Det jeg liker med Oryx & Crake er hvordan den tidvis virker forut for sin tid. Boken ble publisert i 2003, men selv nå opplever jeg den samme ubekvemme følelsen George Orwell gav i sin bok «1984,» noe kjent men med en guffen følelse av fremmedhet. Tenk fremtidsvisjonene som scifi-filmene hadde på åttitallet. Boka er en murstein av tekst som kan føles uoverkommelig, men sjelden kjedsom, og er sådan en uproblematisk anbefaling.

Daniel spiller:

Jeg må innrømme at jeg er et vanedyr i forbindelse med spill. Det blir veldig ofte at jeg går tilbake til det 'trygge' igjen etter å ha prøvd andre spill i kortere perioder. Dette er delvis fordi jeg er en sportsidiot som fortrinnsvis liker ishockey, og derfor blir det naturlig at NHL-serien går rundt hele året. Samtidig er det få spill jeg virkelig liker, og når jeg først finner noen jeg liker såpass godt blir det lettere å bare fortsette med dem.

Med det sagt, så er ikke NHL 18 på lista mi over ting jeg har gjort siste uken. Det er rett og slett fordi årets utgave har langt kortere levetid enn før. Dette skyldes delvis at Hockey Ultimate Team (HUT) er overfylt med høykvalitetsspillere til en billig penge slik at det kreves mindre av meg som spiller å oppnå gode resultater. Men nok om det jeg ikke har gjort. La meg heller gå over på det jeg faktisk har bedrevet den siste uka.

The Golf Club 2

Dette er et av sportsspillene som også spilles året rundt. Mest av alt skyldes dette det brukerlagde samfunnet TGC Tours som gjør at jeg har en turnering over fire runder å spille hver uke. Her kan jeg rykke opp og ned i divisjoner, og jeg kan rangeres mot tusenvis av andre spillere i hele verden. Gutta i HB Studios skylder en stor takk til de som står bak TGCT for å forlenge levetiden til spillet betraktelig.

The Golf Club 2 er som dere skjønner et golfspill. Der de 'gode gamle' PGA Tour-spillene til EA Sports fokuserte på ekstra kraft ved å trykke på X mange ganger, eller superkøller som får ballen til å gå unaturlig langt, har gjengen i HB Studios foksuert på realisme. Her kan jeg ikke låse opp køller som gir bedre lengde eller bedre spinn på ballen. Her må jeg lære meg det selv rett og slett. I tillegg til at det er et veldig spillbart spill ser The Golf Club 2 ganske bra ut. Grafikken er ikke helt i toppsjiktet, men det er godt over middels.

I påvente av The Golf Club 2019, som er rett rundt hjørnet (hvor de også har fått PGA-lisensen), er The Golf Club 2 å finne i min spill-logg hver uke gjennom hele året.

The Crew 2

Den siste uken har det gått veldig mye i The Crew 2 på skjermen min. Først og fremst fordi jeg skulle anmelde det for Gamereactor, men også fordi jeg storkoser meg med spillet i jakt på Platinum-troféet. Spillet kan være litt kjedelig og gjentagende om man skal grinde seg gjennom, men klarer jeg å mellom de forskjellige bilklassene går det egentlig helt greit.

Nå gleder jeg meg bare til at jeg får oppgradert girkassa i drag-bilen min nok til at jeg får topplevel på den. Milde tvangslidelser er greit frustrerende til tider, men gud så moro det er de gangene man oppnår målene.

Boston Legal

Det er ikke bare spilling som foregår i heimen her. Denny Crane (William Shatner) og Alan Shore (James Spader) har inntatt skjermen min med storm. Jeg husker ikke helt hvem det var i GR-redaksjonen som anbefalte denne serien for meg (kan ha vært Tomas, kanskje?), men jeg er evig takknemlig for det uansett. En advokatserie som bringer mye humor på bordet, samtidig som at samspillet mellom Shatner og Spader er rimelig unikt. Jeg var egentlig litt lei av James Spader etter å ha sett altfor mange episoder på rad av The Blacklist, men jeg fikk en ny 'forelskelse' for han i denne serien. Starter nå straks på sesong 3, etter at det kun er en ukes tid siden jeg startet på serien...

Hva har du gjort denne uka? Hva skal du ta deg til i helga? Fortell oss gjerne i kommentarfeltet!