Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia / Polski
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
artikler

Ting vi blåser i når vi spiller #6

Hvorfor kan vi bare bruke en eller to ringer? Hvordan har det seg at alle klær passer oss i spill, og hvorfor kan vi ikke klatre over små hindere? Dette er noe av det Eirik lurer på denne gangen.


Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Nå har det gått litt over en måned siden jeg skrev den femte listen over merkelige ting i spill vi glemmer eller blåser i når vi ser dem, så da er det vel på tide med en ny. Noen av punktene denne gangen kan minne litt om enkelte jeg har nevnt før, men med noen spesielle vrier denne gangen. Dette er siden spesielt rollespill liker å gjøre ting litt annerledes enn virkeligheten selv om de prøver å være realistiske. La oss starte med en av disse merkverdighetene.

Ta én ring og la den vandre
Fiendene flyr til alle kanter for hvert slag jeg gjør med den store sleggen min. Wilhelm-skrikene kan høres gjennom hele grotten. Disse vandøde soldatene har ingen sjanse når jeg kombinerer Kåre's Sledgehammer med The Ring of Bodil. Denne ringen har hjulpet meg veldig mye i flere titalls timer nå. Ved å gjøre meg ekstra utholdende og sterkere har den vesle saken blitt godt kjent blant fiendene mine. Men hva er dette? Noe lite og blankt falt ut av lommen til den siste fienden da kroppen deiset i bakken. Jeg bøyer meg ned for å ta en nærmere titt. En gullring med lange inskripsjoner. "Den som fisen først er var, er fisens rette far." Stinkus' ring. Den beryktede ringen som gjør bæreren helt immun mot gift. Dette passer jo perfekt nå som jeg er på jakt etter den giftige Smelly Belly. Angrepene til det sagnomsuste monsteret ville drept meg på sekunder hadde det ikke vært for denne ringen, så her er det bare å sette den på med en gang. Jeg må ta i litt for å få av The Ring of Bodil, men litt olje hjelper på saken. Deretter glir også Stinkus' ring lekende lett på. Tenk hvor sterk jeg ville blitt om det var mulig å bruke begge ringene samtidig, men slikt er jo ikke mulig...vent nå litt...

De fleste mennesker har to ringefingere, men jeg ser ofte personer med flere ringer samtidig. I noen tilfeller på samme finger til og med. Så hvorfor i alle dager kan jeg som regel bare bruke en eller to ringer samtidig i spill? Ville du nøyd deg med å bare bruke én styrkende ring om du hadde ni andre i ryggsekken når verden er fylt med livsfarlige skapninger? Jeg tviler. Dette gjelder ikke bare ringer heller. Hadde jeg hatt smykker med magiske egenskaper ville jeg sett ut som en blingy rapper overlosset med skinnende saker fra topp til tå. Går dette i spill? Ekstremt sjelden. Hva så med alle plassproblemene vi har i mange spill? Finner du en ryggsekk i PlayerUnknown's Battlegrounds må du legge fra deg den andre. Når jeg er ute på fjelltur med venner er det ikke sjeldent at noen overtar ryggsekken til andre, og dermed bærer rundt på to. Slikt er selvsagt helt umulig for en person som kan løpe i det uendelige og/eller drepe drager raskere enn du kan få spurt "kan du varme opp disse marshmallowene?". Det er heldigvis ikke alle utstyrssaker som er negative i rollespill.

Jeg kan forstå at du bare kan bruke to ringer i Lego-form, Frodo, men hva er unnskyldningen til resten?

Hvilken størrelse bruker du?
Solstrålene nærmest brenner i øynene mine idet jeg kommer ut fra den mørke fangehulen og ser utover de grønne skogene i Skyrim. Den milde vinden føles som silke når den strømmer over huden min. Det hadde uansett vært greit å finne noe annet å ha på seg enn disse slitte fangeklærne. "Heldigvis" hører jeg en stemme bak meg. "Der er du, Eirik. Jeg har ventet lenge på at du skulle komme deg ut. Den dusøren på hodet ditt er fortsatt gjeldende, så nå skal du dø!" Jøss. Coba Gett har virkelig samlet inn en del dusører gjennom årene. Den kraftige karens rustning skinner i solen mens den vakre kappen vaier i vinden mens han står der på åskammen. Jeg får uansett ikke tid til å gruble over hvem han kan ha drept for å få råd til dette, for nå kommer han stormende mot meg. Ikke at det er et stort problem, for Gett snubler i en trerot som stikker opp av bakken, og stuper ned den bratte bakken med hodet først. Hadde det ikke vært for dusørjegerens harde skalle ville han mistet livet, men han slipper unna med en hjernerystelse og bevisstløshet. Jeg griper sjansen til å "låne" klærne og rustningen hans. Til tross for at han minner om Ole Brumm i kroppsfasong passer alt absolutt perfekt til min mer markerte kropp. Det er nesten som om alt er magisk og tilpasser seg ulike personer kropp.

For personer i The Elder Scrolls V: Skyrim er visst ikke like redd for magi som de skal ha det til. Du kan nemlig bruke nesten alle klær du finner i den flotte verdenen. Både kjoler, herredresser, rustninger og kapper er nærmest skreddersydd for deg. Her går du ikke rundt i skogen med bukser som subber i bakken eller med gensere du nærmest kunne druknet i. Alle kan visst bruke de samme klærne uansett hvordan de ser ut i denne verdenen. Fine greier.

Hmmm, de underbuksene der bør da passe.

Lær på en, to, tre
For et drømmeparadis! Jeg og vennegjengen har såvidt satt fot på den største av disse vakre øyene, men har allerede forelsket oss i det blå havet og eksotiske omgivelsene. Vi har planlagt en haug med utflukter, sene kvelder med god mat og drikke, dykking blant korallrev, og mye mer. Det var i alle fall planen før en sjarmerende kar kalt Vaas Montenegro dukket opp for å spørre om vi visste hva definisjonen på galskap er. Ingen visste svaret, så da kastet han oss i noen bur laget av bambus. Heldigvis hadde brodern blitt godt trente av militære styrker du aldri har hørt om engang, så han fikk oss ut av burene. Den gleden varte uansett ikke lenge, for Vaas tok seg ikke bryet med å spørre hva definisjonen på galskap er før han plasserte en kule rett i hodet på min kjære bror denne gangen. Resten av oss hadde han andre planer for, så han festet tunge steiner rundt beina våre, og sparket oss ned i et vannhull. De som har tatt seg av knutene har heldigvis ikke gått i speideren eller eid en båt, så de holdt oss ikke nede. Dermed har tiden kommet for hevn. Jeg finner en machete, sniker meg lydløst innpå en pirat, stikker macheten på det perfekte stedet slik at slemmingne ikke får sagt et pip, tar AK47-en fra liket hans, lader lynraskt om, får skutt komodovaranen like før den får et glefs av beina mine, og lager en perfekt sekk av skinnet til rakkeren. For alt dette er jo noe absolutt alle kan eller lærer i løpet av noen få sekunder...

Spillutviklere tror visst i alle fall det. Tenk bare på hvor mange ganger du har kontroll over en figur som aldri har rørt et våpen før, møtt på utenomjordisk teknologi, har ekstremt mye kunnskap om kjemi eller hva det måtte være, men uansett har null problemer med å gjøre ting andre trenger måneder eller år med opplæring for å mestre. Lara Croft nøler ikke mange sekunder med å drepe igjen etter å ha drept sin første person, og sannelig har hun plutselig lært hvordan man lader om en rekke ulike våpen, og et par andre ting jeg lurer på hvor hun har lært. Hva så med alle figurene som plutselig får superkrefter, og mestrer raskere enn du kan si "go web, go!"? Alle som har sett eller lest noe om Spider-Man, Batman, og andre velkjente helter vet at det tar litt tid å lære seg grunnleggende ting. Da har jeg ikke engang nevnt hvor mange figurer som tydeligvis har bakgrunn som pilot for både fly, helikopter, og hva det måtte være.

Dette er første gang jeg gjør dette, karer, så det er bare nybegynnerflaks.

Av med buksa. Nå!
Rustningen min knirker for hvert eneste skritt jeg tar. Den har fått seg en god del juling de siste dagene, så den varer nok ikke mye lenger. Det samme gjelder sverdet mitt. Før kunne det kutte gjennom fiender som smør, men nå spørs det om sverdet faktisk i det hele tatt hadde klart å komme seg gjennom smør. Derfor passer det ekstremt dårlig at Coba Gett plutselig stikker hodet sitt frem fra et tre. "Du burde virkelig ha feilfritt utstyr når du møter meg, Eirik." Han kommer gående med et sleipt smil om munnen mens han fryder seg over kvaliteten på rustningen min. Sakte gange går over til lett jogging. Skal Gett faktisk gjøre slutt på meg nå? Fem meter unna. Fire, tre, to. Jeg har jo Balders Rustning og sverd i lommen! Poff! Plutselig står jeg kledd med en helt ny rustning og et skinnende sverd. Coga Gett bråbremser når kjeven faller i bakken av sjokk. Han hadde ikke rukket å blinke engang før jeg stod der ferdigskiftet.

For hva er det egentlig som skjer når vi pauser spill eller går inn i menyene? Av og til lurer jeg på hvordan de andre figurene i spillet opplever det. Er det som Black Mirror-episoden "USS Callister", hvor de bare finner på noe annet mens de venter, og deretter stiller seg i samme posisjon igjen for å fortsette der de var? Noen fryses jo helt klart til is siden vi fortsatt ser skjermen, så det må være litt av et syn når figuren vi spiller som plutselig har på seg noe helt annet, har kroppen fylt med nybryggede helsedrikker, og hva det måtte være.

Vent litt. Må på do.

Noen bør trene gripestyrke
Stønnene fra zombien kan høres over hele huset. Jeg ser ned på de blodige hendene mine, og deretter bort på likene til Billy-Bob og Josie-Sophie. Denne ene zombiene har med dette fjernet de to siste grunnene til at jeg fortsatte å kjempe i denne undergangstruede verdenen. Føttene går sakte, men bestemte opp trappen. Det vil bare gjøre vondt i noen sekunder. Den stygge saken har aldri fått en lettere middag. Blodslitte øyne møter meg idet jeg titter inn i soverommet. "Jeg kommer nå, BB og JS", hvisker jeg for meg selv sekundet før sultne herr Hansen griper tak i meg og tar et skikkelig jafs av skulderen min. Ingen vits i å gjøre motstand. Går raskere da. Bare noen bitt til, så er det over. Hansen stopper helt ut av intet å bite, og går noen steg tilbake. Hva i alle dager? Han står der i noen sekunder, og ser bare dumt på meg. "Men så gjør deg ferdig da!" Zombien våkner plutselig igjen, og biter meg tre ganger i venstre skulder før han av ukjente grunner går de samme skrittene tilbake igjen og står der. Hvorfor i huleste fullfører han bare ikke jobben når jeg ikke kjemper tilbake?

Vi har vel alle prøvd spill hvor fiender griper tak i oss, og får et skikkelig overtak. Resident Evil, Uncharted, Mortal Kombat og mange andre spill har sekvenser hvor vi kan denge løs på fienden eller fienden kan denge løs på oss. Hadde slikt skjedd i virkeligheten kan du være relativt sikker på at personen med overtaket ikke ville sluppet taket med det første, så hvorfor har det seg slik at figurene i spill som regel gir opp ganske fort? Jeg kan til en viss grad forstå det når det er sekvenser hvor vi må trykke på knapper veldig raskt for å slippe unna. Problemet er bare situasjoner hvor vi enten ikke får valget eller bare ikke tar oss bryet med å trykke. Zombiene i TV-serien The Walking Dead fortsetter å presse seg mot gjerder i håp om å få tak i litt å bite i, mens zombiene i spill har visst en skikkelig rettferdighetssans som gjør slik at de slutter å bite eller holde tak i deg etter noen sekunder. Deretter går de et skritt eller to tilbake slik at du får kommet til hektene. Veldig hyggelig gjort, men også merkelig.

Hvor lenge er det høfflig å klemme noen?