Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
artikler

#GameStruck4: Ayub

I denne artikkelserien tar vi for oss de fire spillene som har formet oss som mennesker og spillentusiaster. Ayub er nå klar med sine fire.


Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Forrige skribent ut var Silje, og nå er det Ayub sin tur. Hvilke spill har han valgt seg ut?

Final Fantasy IX

Før jeg fikk muligheten til å prøve Final Fantasy IX måtte jeg fullføre en slags glosetest fra storebror, fordi han mente jeg egentlig var for ung til å spille dette, og at han helst ville unngå å høre meg konstant spørre om hvor veien videre var. Jeg tror jeg var mellom 7-8 år gammel på den tiden, og forstod ikke alle ord og uttrykk som ble brukt i spillet, men konteksten var noenlunde klar.

Final Fantasy IX er det eneste spillet som har påvirket meg i såpass stor grad at jeg fremdeles bærer rundt på det. Spesielt var det Burmecia som satte sine merker langt inn i hjerterota med å ha en alvorlig musikk i bakgrunnen. Musikken fikk jeg ummidelbart assosiere med kirkemusikk. Ikke nok med det, så var omgivelsene i byen, regnet og døende folk som lå strødd omkring nok til å gjøre hele opplevelsen ganske tøff. Dette satte ekstra stort preg på meg ettersom Saddam Hussein fremdeles satt i regimet i Irak på den tiden. Det var konstant snakk om han i familien om de forferdelige handlingene han utførte mot folk. Settingen i Burmecia fikk meg til å tenke på handlingene til Saddam Hussein, noe som gjorde det hele ganske trist og deprimerende. Det eneste jeg tenkte på var "hvorfor lever vi ikke i fred?". Et filosofisk spørsmål som jeg fremdeles tenker på den dag i dag.

Man skulle nesten tro at Final Fantasy IX kun førte til sorg og depresjon. Tvert imot så handlet Final Fantasy IX om mer enn kun det, for det er jammen meg ganske mange uforglemmelige deler av spillet som jeg fremdeles elsker. En av dem er Tetra Master-minispillet som gikk ut på å overvinne flere kort enn motstanderen. Blant kortene du overvant under kortspillet kunne du velge ett av disse som belønning. Et annet kul minispill var Chocobo Hot and Cold som gikk ut på at chocobo skulle finne flest mulig gjenstander under bakken i løpet av en bestemt tid.

Takket være Final Fantasy IX var jeg gjennomsnittlig bedre i engelsk enn de andre elevene i klassen min på barne- og ungdomsskolen. Ved å lese opp dialogene i spillet for meg selv, og ikke minst navnene på de forskjellige gjenstandene fikk meg til å øke ordforrådet mitt. Husker fremdeles den gangen da engelsklæreren min kom bort til meg etter endt klassetime, og spurte meg «Ayub, hvor har du lært så mye engelsk fra?» der jeg svarte med «ved å spille på PlayStation». Vet ikke om læreren forventet et slikt svar ettersom jeg ikke hørte noe mer etter det...

Siden Final Fantasy IX har hatt så stor betydning for meg siden barndommen har jeg hatt en fast tradisjon i løpet av de siste 15 årene. Tradisjonen går ut på å starte spillet på nytt i begynnelsen av hver sommerferie, og prøve å spille i gjennom det, før ferien er over. Noe som jeg aldri har klart... Det morsomme er at lillebroren min klarte å spille gjennom Final Fantasy IX i løpet av 2-3 uker, men han er ikke like glad i å utforske og undersøke alt som meg da... I grunn tenker jeg det er like greit å ikke spille ferdig spillet med tanke på hvor trist jeg synes flere av hendelsene i Final Fantasy IX var. Spesielt det som skjedde med Burmecia, Black Mage Village, og ikke minst det Kuja gjorde mot Cleyra. Ettersom jeg ble såpass sterkt påvirket av disse hendelsene kan jeg ikke se for meg hva som vil skje senere utover spillet.

Deus Ex: Human Revolution

Hadde det ikke vært for at storebror foreslo at jeg skulle prøve Deus Ex: Human Revolution tror jeg aldri at jeg hadde orket å gi det en sjanse den dag i dag. Husker enda da jeg så gameplayvideoer på Youtube der Adam Jensen snek seg frem i et oppdrag. Det så i grunn ganske kjedelig ut, for det eneste som skjedde var at Jensen skjøt et par fiender med rifle, for så å gå videre mot målet.. Ikke nok med det, så virket det hele ganske stille fordi det eneste man gjorde var å hacke maskiner, kameraer, og diverse roboter. Heldigvis viste det seg at spillet faktisk handlet om noe helt annet enn jeg innbilte meg.

Storebroren min advarte meg om at det var ekstremt mye dialog i spillet før jeg startet. Generelt liker jeg dialog i spill fordi det gir spilleren rom til å reflektere over og se hvordan andre figurer uttrykker seg, men jeg har også ganske dårlige erfaringer med bruk av dialog i andre spill. Mass Effect 2 inneholdt for eksempel såpass mye dialog at jeg sluttet å spille det etter de første to timene. Jeg husker da jeg fortalte et par spillere om hvor grusomt kjedelig Mass Effect 2 var, noe som da resulterte i at jeg fikk mye pepper... Altså hvem pokker er det som ikke blir lei av å se Commander Shepard prate med hvert eneste fordømte menneske han får øye på underveis? Ikke for å glemme å nevne de gangene jeg sovnet under spillingen.

Jeg følte Deus Ex: Human Revolution var ekstraordinært. Et spill som føltes spennende og
samfunnsrelatert i forhold til bioteknologiens ståsted i samfunnet. Det er greit å nevne at jeg gikk mitt første år på videregående skole, et skoleår der man som oftest tenker på videreutdannelse og slikt. Det gikk raskt opp for meg at bioteknologi er et ganske kult og interessant tema i samfunnet. Jeg ble såpass sterkt påvirket av spillet at jeg reflekterte konstant over hvordan samfunnet ville vært om vi alle var utkledd som Adam Jensen. Jeg tegnet flere skisser, leste fagbøker, leste meg opp om ulike naturlige produkters virkninger på kroppen, og masse annet. Med andre ord var jeg forelsket i bioteknologien.

Fra å bare godta alt som hendte i livet lærte spillet meg til å bli mer kritisk til det jeg fikk høre og vite om. Jeg kunne ikke leve videre med å bare være en nikkedukke som konstant sa "ja" til det jeg ble fortalt, men at jeg heller måtte undersøke det selv på egenhånd. Det var ikke før mot slutten av spillet jeg innså hvor hardt og tøft det virkelige livet egentlig er, i tillegg til å bli enda mer nysgjerrig på de alvorlige og dype spørsmålene i livet. Spesielt var det boss-kampene jeg syntes var ganske kjipe, for jeg følte de egentlig ikke hadde anelse om at handlingene deres var onde. Nesten på lik linje som alkoholikere og rusmisbrukere ved at de ikke er klare over at handlingene deres påfører mer skade på seg selv, før det kanskje er for sent.

Takket være personligheten til Adam Jensen har jeg klart å trene opp følelsene mine. Tidligere ble jeg lei meg av folk som konstant slengte dritt mot meg, gav meg skylden for noe jeg ikke hadde gjort, eller til og med gav meg unødvendig kritikk for noe som ikke en gang stemte. Nå er jeg blitt enda flinkere til å takle de aller fleste situasjonene ved å som oftest late som ingenting eller å overse det hele. Det er fremdeles tøft av og til, fordi det er ikke alltid like lett å overse noe som man blir sterkt følelsesmessig påvirket av. Jeg gjør heller som Adam Jensen pleide å si - I never asked for this...