Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne

Hva sysler Ingar og Ayub med i sommervarmen?

  • Tekst: Ingar Takanobu Hauge og Ayub Dizaei

Facebook
TwitterReddit

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne lørdagen er det Ingar og Ayub som deler tankene sine rundt spill, tegneserier, filmer og alt derimellom.

Ingar spiller, leser og ser:

Juli betyr faktisk ikke ferie for oss alle. Selv jobber jeg og trives godt med det. Oslo tilbyr tidenes sommer uten at jeg må reise noe sted, og tempoet på jobben er mye mer rolig og behagelig i juli enn ellers. Jobb og VM til tross har det blitt tid til litt spill og dill de par siste ukene:

Sommeren er tid for å tette hull i backloggen, som Super Mario Sunshine.

Super Mario Sunshine

Av ukjente årsaker kjøpte jeg aldri Super Mario Sunshine da det kom ut, selv om Gamecube var en konsoll jeg tilbrakte flere hundretalls timer med i dens glansdager. Det var bare noe med spillet jeg aldri falt helt for da jeg prøvde det, og dermed har det lenge vært det eneste 3D-Mariospillet jeg aldri har spilt gjennom.

I fjor sommer fikk jeg det for meg å gjøre noe med dette (kanskje fordi ventetiden til Super Mario Odyssey ble for lang), så da fyrte jeg opp spillet med et håp om å i hvert fall komme meg gjennom hoveddelen av sommereventyret på Isle Delfino. Så kom det andre spill som krevde oppmerksomheten min, og Super Mario Sunshine ble liggende urørt igjen ganske lenge før jeg endelig fikk tid og motivasjon forrige helg til å fullføre det.

Hva skal man si? Spillet har sjarm og audiovisuell kvalitet så det holder, særlig når det gjelder musikken og vannanimasjonene, men kamerasystemet gjør spillet mye vanskeligere enn det behøver å være. Kamerasystemet minner meg på hvor glad jeg var i fjor over hvor bra Odyssey var på dette området. Det er moro å ha kommet seg gjennom Super Mario Sunshine, men det er ikke noe jeg gjentar med det første.

Ingen spillserier nailer umulige lærerspørsmål bedre enn Persona.

Persona 4 Golden

Persona-serien har vært på radaren min i mange år, mest takket være min gamle romkamerat som viste meg både Persona 3 og 4. Det var derimot med Persona 5 jeg endelig fikk ut fingeren og satte meg ned med spillet som jeg virkelig ble begeistret for. På min personlige topp 10-liste vil jeg gå så langt som å si at Persona 5 var fjorårets nest beste spill.

Trangen til å begynne på eldre Persona-spill ble dermed ikke mindre, og da jeg hadde en uke ferie i juni var tiden inne for å fiske frem min gode gamle PS Vita og Persona 4 Golden, som jeg har hatt liggende i altfor mange år uten å begynne på. Det har vist seg at å spille P4G på Vita mens VM-kampene står på i bakgrunnen har vært den perfekte kombo. Så langt har P4G absolutt innfridd. Jeg storkoser meg med å løse mordmysteriene knyttet til Midnight Channel i den lille japanske byen Inaba, ikke minst fordi spillet byr på alt det jeg har lært meg å forvente og like med et Persona-spill: Særegen og kul musikk og stilart, altfor mange aktiviteter å velge mellom, vennskap som skal pleies og utvikles, svare på obskure spørsmål fra lærerne på skolen, mangfoldige timer med utforsking av pandemoniske slott og tårn, og ikke minst det alltid tøffe valget om hvilket romantisk forhold man skal gå for. Livet er virkelig fullt av tøffe valg...

Med bare snaut tre måneder igjen til Red Dead Redemption 2 er det på tide å få spilt forgjengeren.

Red Dead Redemption

Samme hvor mye tid og krefter man legger ned i spill, vil det alltid være noen titler man går glipp av eller nedprioriterer. Noen ganger er slike valg helt riktige og på sin plass, andre ganger kan de nok diskuteres litt mer. Red Dead Redemption havner et sted midt mellom disse to kategoriene. Nei, jeg har faktisk ikke spilt RDR før nå. Ja, jeg vet det er en skandale i øynene til alle Rockstar-fanboys der ute. Ja, jeg gjør det for å varme opp til lanseringen av oppfølgeren. Og ja, jeg spiller det på Xbox One, siden ytelsen faktisk blir forbedret av å spille det på en Xbox One (noe som viser at Microsoft har forstått hvordan man håndterer bakoverkompatibilitet).

Det er to grunner til at jeg ikke har brynt meg på Red Dead Redemption før nå. Den første er at jeg aldri har vært verdens største fan av Rockstars spill, uten at det finnes noen god grunn til det, ettersom de gjør mye bra. Den andre og kanskje viktigste årsaken er at jeg ikke var særlig fan av western-sjangeren da spillet kom ut i 2010. Med årene har det siste endret seg, og tiden er derfor overmoden for å bruke tid på John Marstons westerneskapade. Så langt er jeg bare et par timer uti spillet, men førsteinntrykket lover absolutt godt. Vi får se hvordan det hele utvikler seg videre de neste par ukene.

Thorgalkrøniken bok 1, 3, 4 og 5. Bok 2 og 6 lanseres i august.

Thorgalkrøniken

På 90-tallet og tidlig 2000-tallet kjøpte min bror Fantomet-bladene annenhver uke. Noen av de beste minnene mine fra bladene stammer fra en av biseriene, nemlig den belgiske serien Thorgal. Thorgal kan best beskrives som en viking-fantasyserie med elementer av science fiction over seg, og er blant annet kjennetegnet av den eminente tegnestilen til polske Grzegorz Rosiński, en strek som gir serien likhetstrekk med tegneserier som Largo Winch (som også er skrevet av samme forfatter, Jean van Hamme) og Blueberry. Hovedpersonen Thorgal Ægirsønn vokser opp blant vikingene uten å være en av dem. Selv om hans ønske bare er å leve i fred vil både guder, mennesker og skjebner det annerledes, noe som stadig tvinger ham ut i kamp.

Thorgal har aldri fått en selvstendig tegneserieutgivelse på norsk, men i Danmark har serien blitt gitt ut i hefteformat. På slutten av forrige tiår prøvde forlaget Cobolt seg på å gi ut noen samlebøker kalt Thorgal Magnum, men på grunn av rettighetsproblemer kom det bare ut to bøker. Nå er derimot alt papirarbeidet på plass, og serien gis nå ut i samlebøker under betegnelsen Thorgalkrøniken. Bøkene gir perfekt lesning på verandaen i sommervarmen, og det er moro å endelig kunne lese serien mer eller mindre samlet (selv om utgivelsen av samlebøkene er en pågående prosess, hvor neste bok lanseres i august). Å lese dansk er heller ikke noe problem, men skulle du foretrekke det finnes bøkene på svensk også etter det jeg vet. Uansett, Thorgalkrøniken har min klare tegneserieanbefaling.

Castle of Cagliostro er Miyazaki-filmen du muligens ikke har sett, men som du absolutt bør unne deg.

Castle of Cagliostro

Kvaliteten på hva Netflix har å by på varierer fra tid til annen, og animefilmer er noe som sjelden er å finne i den norske klienten. Overraskelsen var derfor stor da animefilmen Castle of Cagliostro fra 1979 plutselig dukket opp som et forslag på Netflix-listen min.

Castle of Cagliostro er en av favoritt-animefilmene mine av flere årsaker. Det er en film basert på en av mine favorittserier, Lupin the 3rd, en serie som har preget japansk manga og anime siden 70-tallet. Det er en relativt frittstående film som dermed fungerer som en fin introduksjon til Lupin-universet og rollefigurene. Det er en eventyrmetter heist-film som best kan beskrives som en slags kombinasjon av James Bond, Ocean's Eleven og Inspector Gadget. Sist, men ikke minst, er filmen regissert av Hayao Miyazaki. Du vet, Studio Ghibli-guruen som har gitt oss udødelige perler som Prinsesse Mononoke, Min nabo Totoro og Chihiro og heksene.

Hvorvidt Castle of Cagliostro er en Ghibli-film kan diskuteres. Den ble lansert flere år før studioet ble etablert og baserer seg i tillegg på forhåndsetablerte rollefigurer. I mitt hode opererer den likevel som en Ghibli-film, da det er en Miyazaki-film med mange av de samme kvalitetene og karakteristikkene vi forbinder med filmstudioet. Har du ikke sett Castle of Cagliostro bør du derfor absolutt sjekke den ut mens den fortsatt ligger på Netflix.