Redaksjonens lørdagshjørne

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne lørdagen er det Ingar og Ayub som deler tankene sine rundt spill, tegneserier, filmer og alt derimellom.

Ingar spiller, leser og ser:

Juli betyr faktisk ikke ferie for oss alle. Selv jobber jeg og trives godt med det. Oslo tilbyr tidenes sommer uten at jeg må reise noe sted, og tempoet på jobben er mye mer rolig og behagelig i juli enn ellers. Jobb og VM til tross har det blitt tid til litt spill og dill de par siste ukene:

Super Mario Sunshine

Av ukjente årsaker kjøpte jeg aldri Super Mario Sunshine da det kom ut, selv om Gamecube var en konsoll jeg tilbrakte flere hundretalls timer med i dens glansdager. Det var bare noe med spillet jeg aldri falt helt for da jeg prøvde det, og dermed har det lenge vært det eneste 3D-Mariospillet jeg aldri har spilt gjennom.

I fjor sommer fikk jeg det for meg å gjøre noe med dette (kanskje fordi ventetiden til Super Mario Odyssey ble for lang), så da fyrte jeg opp spillet med et håp om å i hvert fall komme meg gjennom hoveddelen av sommereventyret på Isle Delfino. Så kom det andre spill som krevde oppmerksomheten min, og Super Mario Sunshine ble liggende urørt igjen ganske lenge før jeg endelig fikk tid og motivasjon forrige helg til å fullføre det.

Hva skal man si? Spillet har sjarm og audiovisuell kvalitet så det holder, særlig når det gjelder musikken og vannanimasjonene, men kamerasystemet gjør spillet mye vanskeligere enn det behøver å være. Kamerasystemet minner meg på hvor glad jeg var i fjor over hvor bra Odyssey var på dette området. Det er moro å ha kommet seg gjennom Super Mario Sunshine, men det er ikke noe jeg gjentar med det første.

Persona 4 Golden

Persona-serien har vært på radaren min i mange år, mest takket være min gamle romkamerat som viste meg både Persona 3 og 4. Det var derimot med Persona 5 jeg endelig fikk ut fingeren og satte meg ned med spillet som jeg virkelig ble begeistret for. På min personlige topp 10-liste vil jeg gå så langt som å si at Persona 5 var fjorårets nest beste spill.

Trangen til å begynne på eldre Persona-spill ble dermed ikke mindre, og da jeg hadde en uke ferie i juni var tiden inne for å fiske frem min gode gamle PS Vita og Persona 4 Golden, som jeg har hatt liggende i altfor mange år uten å begynne på. Det har vist seg at å spille P4G på Vita mens VM-kampene står på i bakgrunnen har vært den perfekte kombo. Så langt har P4G absolutt innfridd. Jeg storkoser meg med å løse mordmysteriene knyttet til Midnight Channel i den lille japanske byen Inaba, ikke minst fordi spillet byr på alt det jeg har lært meg å forvente og like med et Persona-spill: Særegen og kul musikk og stilart, altfor mange aktiviteter å velge mellom, vennskap som skal pleies og utvikles, svare på obskure spørsmål fra lærerne på skolen, mangfoldige timer med utforsking av pandemoniske slott og tårn, og ikke minst det alltid tøffe valget om hvilket romantisk forhold man skal gå for. Livet er virkelig fullt av tøffe valg...

Red Dead Redemption

Samme hvor mye tid og krefter man legger ned i spill, vil det alltid være noen titler man går glipp av eller nedprioriterer. Noen ganger er slike valg helt riktige og på sin plass, andre ganger kan de nok diskuteres litt mer. Red Dead Redemption havner et sted midt mellom disse to kategoriene. Nei, jeg har faktisk ikke spilt RDR før nå. Ja, jeg vet det er en skandale i øynene til alle Rockstar-fanboys der ute. Ja, jeg gjør det for å varme opp til lanseringen av oppfølgeren. Og ja, jeg spiller det på Xbox One, siden ytelsen faktisk blir forbedret av å spille det på en Xbox One (noe som viser at Microsoft har forstått hvordan man håndterer bakoverkompatibilitet).

Det er to grunner til at jeg ikke har brynt meg på Red Dead Redemption før nå. Den første er at jeg aldri har vært verdens største fan av Rockstars spill, uten at det finnes noen god grunn til det, ettersom de gjør mye bra. Den andre og kanskje viktigste årsaken er at jeg ikke var særlig fan av western-sjangeren da spillet kom ut i 2010. Med årene har det siste endret seg, og tiden er derfor overmoden for å bruke tid på John Marstons westerneskapade. Så langt er jeg bare et par timer uti spillet, men førsteinntrykket lover absolutt godt. Vi får se hvordan det hele utvikler seg videre de neste par ukene.

Thorgalkrøniken

På 90-tallet og tidlig 2000-tallet kjøpte min bror Fantomet-bladene annenhver uke. Noen av de beste minnene mine fra bladene stammer fra en av biseriene, nemlig den belgiske serien Thorgal. Thorgal kan best beskrives som en viking-fantasyserie med elementer av science fiction over seg, og er blant annet kjennetegnet av den eminente tegnestilen til polske Grzegorz Rosiński, en strek som gir serien likhetstrekk med tegneserier som Largo Winch (som også er skrevet av samme forfatter, Jean van Hamme) og Blueberry. Hovedpersonen Thorgal Ægirsønn vokser opp blant vikingene uten å være en av dem. Selv om hans ønske bare er å leve i fred vil både guder, mennesker og skjebner det annerledes, noe som stadig tvinger ham ut i kamp.

Thorgal har aldri fått en selvstendig tegneserieutgivelse på norsk, men i Danmark har serien blitt gitt ut i hefteformat. På slutten av forrige tiår prøvde forlaget Cobolt seg på å gi ut noen samlebøker kalt Thorgal Magnum, men på grunn av rettighetsproblemer kom det bare ut to bøker. Nå er derimot alt papirarbeidet på plass, og serien gis nå ut i samlebøker under betegnelsen Thorgalkrøniken. Bøkene gir perfekt lesning på verandaen i sommervarmen, og det er moro å endelig kunne lese serien mer eller mindre samlet (selv om utgivelsen av samlebøkene er en pågående prosess, hvor neste bok lanseres i august). Å lese dansk er heller ikke noe problem, men skulle du foretrekke det finnes bøkene på svensk også etter det jeg vet. Uansett, Thorgalkrøniken har min klare tegneserieanbefaling.

Castle of Cagliostro

Kvaliteten på hva Netflix har å by på varierer fra tid til annen, og animefilmer er noe som sjelden er å finne i den norske klienten. Overraskelsen var derfor stor da animefilmen Castle of Cagliostro fra 1979 plutselig dukket opp som et forslag på Netflix-listen min.

Castle of Cagliostro er en av favoritt-animefilmene mine av flere årsaker. Det er en film basert på en av mine favorittserier, Lupin the 3rd, en serie som har preget japansk manga og anime siden 70-tallet. Det er en relativt frittstående film som dermed fungerer som en fin introduksjon til Lupin-universet og rollefigurene. Det er en eventyrmetter heist-film som best kan beskrives som en slags kombinasjon av James Bond, Ocean's Eleven og Inspector Gadget. Sist, men ikke minst, er filmen regissert av Hayao Miyazaki. Du vet, Studio Ghibli-guruen som har gitt oss udødelige perler som Prinsesse Mononoke, Min nabo Totoro og Chihiro og heksene.

Hvorvidt Castle of Cagliostro er en Ghibli-film kan diskuteres. Den ble lansert flere år før studioet ble etablert og baserer seg i tillegg på forhåndsetablerte rollefigurer. I mitt hode opererer den likevel som en Ghibli-film, da det er en Miyazaki-film med mange av de samme kvalitetene og karakteristikkene vi forbinder med filmstudioet. Har du ikke sett Castle of Cagliostro bør du derfor absolutt sjekke den ut mens den fortsatt ligger på Netflix.

Ayub spiller, trener og fotograferer:

Som student glemmer man som oftest når man har ferie eller om det i det hele tatt er noe som kan defineres som «ferie». Heldigvis glemmer man aldri sommerferien hvor blomstene blomstrer, fuglene kvitrer og timene på havet for å fiske etter makrell. Selv om jeg har en fullstappet timeplan på dagtid blir det alltid tid for spilling på kveldstid, både med og uten familien:

Rayman Legends

Jeg kan ikke huske et familievennlig spill på PS4 som er like kult som Rayman Legends. Den vakre 2D-animasjonen som benyttes, i tillegg til de rytme-baserte banene, fanger engasjementet mitt umiddelbart. Til tross for at jeg liker 3D-grafikken som blant annet Rayman 2 var laget i bedre, liker jeg det nye konseptet som Ubisoft har satset på med Rayman Legends.

Jakten på det nest siste trofeet fikk meg til å slutte å spille Rayman Legends i rundt 3 år. Da manglet jeg kun Awesomeness 11 for å få tak i Platinumet, men Ubisoft måtte selvfølgelig ødelegge moroa ved å gjøre det innmari tidkrevende. Jeg ble så lei av å oppnå 6000 pokaler (er fremdeles i underkant av 1000 pokaler igjen) at jeg ikke orket å spille det mer. Det var ikke før for nærmere 2 uker siden jeg fikk øye på spillet igjen, denne gangen hos en svoger som hadde det til Switch. Jeg synes spillfølelsen var mye bedre med Switch-kontrollene, og jeg ble gira på å spille det igjen på min gode PS4-konsoll.

Det beste med spill som Rayman Legends er at de aldri blir gamle eller kjedelige (utenom det ene trofeet da). Den animerte grafikken eldes aldri, og de unike og utfordrende banene får spillopplevelsen til å bli enda mer engasjerende og moro. En god blanding av enkle og knalltøffe baner får meg til å fortsette å spille det, uansett om jeg er alene eller med familien. For ikke å glemme de "spesielle" banene i spillet som blant annet forvandler grafikken og bakgrunnsmusikken til 8-bit, eller som snur verden opp-ned midt under spillingen. Uansett, jeg får fortsette videre på den fordømte jakten etter Awesomeness level 11...

Crisis Core: Final Fantasy VII

Det finnes spill som man kun runder for opplevelsens skyld for så legge det på hylla, men det finnes også spill som er så gode at uansett hvor hardt man prøver klarer man ikke la være å tenke på dem. Crisis Core: Final Fantasy VII er et av de beste mesterverkene jeg noensinne har prøvd på PSP. Glemmer aldri den tiden hvor storebror og jeg brukte mange timer i jakten etter de beste materia, eller streben etter å bekjempe Minerva. Ikke nok med at spillet strålte med den gode gameplayet og historien, det hadde også en usedvanlig god grafikk der jeg spesielt husker hvor mye jeg skrøt av kroppsbevegelsene og ikke minst at munnen til Zack bevegde seg under samtaler. Det var noe syke greier å legge merke til den gangen.

Jeg hadde ikke spilt Crisis Core: Final Fantasy VII siden 2010, og det som i grunn fikk meg til å ta turen tilbake etter nesten åtte år var spenningen som bruset inn i meg av håpet om mer informasjon og forhåpentligvis gameplay av Final Fantasy VII-remaken under årets E3. Dessverre viste det seg at forventningene mine ikke ble innridd, noe som antageligvis var det samme tusenvis av andre fans verden over opplevde.

Hitman: Contracts

Hitman: Contracts var faktisk et av de første voksen-spillene jeg spilte i PS2-æraen, i tillegg til haugevis av andre voksne, brutale spill som Onimusha-serien, Resident Evil 4, og God of War-serien. At jeg ble introdusert for Hitman-serien er egentlig ganske tilfeldig. Brødrene mine fortalte meg om hvor mye kritikk Hitman: Contracts fikk for brutaliteten sin og ikke minst realismen spillet bygde seg på.

At spillet er brutalt er det ingen tvil om. Jeg glemmer aldri hvor ekkelt "The Meat King's Party" var (spesielt det ene rommet i 2.etasje, uten å røpe ut noe mer om det) og den gangen jeg skvatt noe innmari etter å ha sett et flyvende spøkelse for første gang i Beldingford Manor-oppdraget. Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til Silent Hill og lurte på om spøkelset ville ta tak i meg og spise meg opp, men det viste seg at det egentlig var en pyse som (merkelig nok) kunne bli drept.

Spillet har jeg i grunn ikke rørt på flere år, men etter kunngjøringen av Hitman 2 har jeg igjen fått dilla på å spille gjennom serien på nytt. Dette har jeg gjort tidligere, men da kun HD Collection ettersom jeg personlig mener det er de tre beste spillene i serien. Det er noe med atmosfæren, måten Agent 47 oppleves på, figurene, og mye mer som gjør disse tre til de beste klassikerne i serien. Det nye Hitman-spillet er "ok", men jeg liker bare ikke den episodebaserte tankegangen, noe som jeg er innmari glad for at IO Interactive besluttet å skrote i det kommende spillet.

Mario Kart 8

Jeg glemmer aldri den gangen da min svoger og jeg tok turen innom Expert (som nå heter Power) for å se om de hadde noen tilbud på spill. Jeg hadde bursdag, og tok frem Mario Kart 8 fra hylla. Jeg fortalte ham hvor mye jeg savnet Mario Kart 64 og de gangene jeg spilte 2-player der jeg hadde én kontroll i hånden og styrte den andre kontrollen med føttene mine. Plutselig sier svoger "ta det med, det er bursdagsgave til deg!" og jeg bare "vent, hva?...". Det strålte av glede og jeg kunne ikke vente med å komme hjem og prøve det ut på min nye Wii U.

Jeg har brukt flere timer på å få tak i alle gull-pokalene i hver eneste cup, men fremdeles har jeg ikke klart å få dem alle. På toppen av det hele kjøpte jeg alle DLC-ene for knappe to måneder siden, så her blir det en lang jakt på alle gull-pokalene. Kjøpet angrer jeg ikke et eneste sekund på, for de nye cupene er jammen meg kulere og mer intense enn de opprinnelige i spillet. Spesielt har jeg begynt å like Link med den fete motorsykkelen sin, og å spille som Link på den utrolige kule Hyrule Circuit-banen gjør hele settingen enda mer moro.

Selv om Mario Kart 8 til Wii U er over fire år gammelt er det et spill som oser av sjarm, konkurranse og mest av alt barnevennlighet. Selv om spillet hovedsakelig er ment for barn er det ingenting i veien for en 22-åring å fprtsatt være aktiv i online-delen.

Donkey Kong Country Returns 3D

Det gode forholdet jeg har til Donkey Kong-serien gjør at det er veldig vanskelig å legge serien bak meg med det første. Jeg er nok den eneste i familien som fremdeles spiller gjennom de gamle SNES-versjonene av Donkey Kong Country-serien til tider. Jeg synes det ville vært utrolig synd om serien ikke går videre til neste generasjon i familien, og at det eneste de har i hjernen er "Mario, Mario, Mario". Jeg har derfor valgt å spille litt av Donkey Kong Country 2, eller i det minste nevne serien til nevøene mine.

Jeg må si det er deilig å få slappet av i senga etter en lang skole- eller arbeidsdag og spille Donkey Kong Country Returns 3D til 3DS. Jeg vet ikke hva, men det er noe med den funky bakgrunnsmusikken, gorillaene og området som gjør hele spillopplevelsen ganske gøy. Man må heller ikke glemme knappetrykke-sekvensene som man må gjennom etter endt bosskamp mot alle medlemmene i Tiki Tak-stammen. Lurer på om de knirke-lydene som 3DS-knappene mine lager faktisk kommer av at dette her...

Det finnes ikke nok ord til å beskrive Donkey Kong-serien med. Jeg har spilt gjennom alle i serien, utenom Donkey Kong Country 3 som var så forferdelig at jeg rett og slett ga opp. Nintendo klarte å få til en knallgod port av Donkey Kong Country Returns 3D fra Wii til 3DS, så jeg får bare krysse fingrene for at de klarer å få til en 3DS-port av Donkey Kong Country: Tropical Freeze med samme resultat.

Hva har du spilt, sett, lest eller lyttet til den siste tiden?