Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
artikler

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

I kjølvannet av Kristians oppgjør mot privilegerte spillere, tar Suzanne et dypdykk ned i hva det vil si å være godt representert, og hvorfor dette er så viktig.

Hvorfor spiller det en rolle hvilken rolle man spiller?

Vel, en ting er empati, evnen til å sette seg inn i andres situasjoner, fylle andres sko. Som hvit heterofil mann får man ikke muligheten til å bruke denne evnen veldig ofte. Evner som ikke blir brukt ruster bort. Og jo mindre empatiske folk blir, jo verre blir verden. Mangfold både foran og bak "kamera" fører til færre stereotypier, færre stereotypier fører til bedre representasjon, og alt dette igjen fører til en normalisering av minoriteter i spill, altså det blir vanligere å se oss, som igjen kan føre til mindre trakassering. Det er håpet i hvert fall. Som Christine Marie Jentoft, skeiv gamer og transaktivist, så fint sier det:

"Fordi at for oss mennesker så er det vi ser i fiksjonen ofte noe speiler oss selv i. Vi liker å finne våre styrker og svakheter i figurene vi følger, og da hjelper det når figuren ligner litt på oss, selv om figuren er en blå alv fra et et magisk land. Jeg tror også det er sunt å iblant spille karakterer som er litt ulike oss selv, spesielt om de er godt skrevet. Spill har evnen til å la oss "se" gjennom andres øyne og få et innblikk i en hverdag eller situasjon vi selv ikke har muligheten til å oppleve."

Stine Thordarson Moltubakk, universitetsbibliotekar ved NTNU med Mastergrad i tverrfaglige kulturstudier og Spillpike, er enig og legger til at:

"Representasjon virker også inkluderende - det er et grunnleggende menneskelig behov å føle seg inkludert og sett. Det gir en opplevelse av at jeg også er en del av denne verdenen, jeg finnes, min historie betyr også noe i det mediet jeg elsker - spill. Jeg vil også understreke at jeg har hatt stor glede av andres historier. F.eks. hovedpersonen i Firewatch. Jeg er ikke en hvit, skjeggete mann i 40-årene med dement kone, men jeg satte stor pris på å få ta del i hans historie likevel."

Kristine Ask, Spillpike-kollega og førsteamenuensis ved Institutt for Tverrfaglige Kulturstudier på NTNU, trekker også frem inkludering som en viktig faktor ved ordentlig representasjon.

"Når spillene vi utforsker ikke har mennesker som ser ut som eller som tenker som oss selv, skaper det et utenforskap. En følelse av å være unormal og annerledes. Det er et dypt menneskelig behov å få lov til å høre til et sted. Så når kulturen vi omgir oss med til stadighet kommuniserer til oss at vi ikke hører hjemme der - at det ikke er for oss - da blir det et skår i spillgleden.
Og motsatt, når vi får se og spille figurer som vi kan relatere til, føler vi oss inkludert. Det blir lettere å leve seg inn i spillet, føle seg investert i avataren og spillverdenen som vi utforsker. Forskning har vist at å identifisere seg med avataren man spiller øker innlevelsen (eng. immersion), så da er det synd når spill tilbyr så få alternativer - og altfor ofte bare en hvit mann.

Det er jo ikke slik at man må ha spillfigurer av samme kjønn, hudfarge eller legning for å kunne leve seg inn i spillet. Gleden med spill kan like gjerne være å leve seg inn i en annens verden. Problemet med dårlig representasjon ligger heller i hvor ekstremt dominerende en type representasjon har blitt. Når «scruffy white dudes» blir de facto spillhelt er det ikke bare ekskluderende ved å lage en karakter som er relaterbar for hvite heterofile menn, og slik signaliserer at de er hovedmålgruppen - en slik ensformighet er også en måte å lage kjedelige spill. Det er rett og slett utrolig begrensende for spill som format å måtte lage spillfortellinger og spillmekanikker som skal passe med «viser aldri følelser, men har morsomme quips og er flink til å sparke rumpe»-avatarer.

"Jeg syntes forøvrig det var interessant å se hva som skjedde da Rust gjorde kjønn og hudfarge random når man starter et nytt spill," skyter Stine inn. "Det er jo slik vi kommer inn i verden - tilfeldig. "Spillminoriteter" har nesten utelukkende spilt karakterer som ikke representerer dem selv i mange år og det har gått greit. Men man blir lei av ensidigheten, og begynner å etterspørre mer variasjon. Hvorfor ble Rust sin løsning et såpass stort problem for "spillmajoriteten"? Var det fordi de ikke greide å identifisere seg med noen som ikke så ut som dem selv?"

Men nå er det 2018 - det kan umulig være så mye å grine over nå?

La oss ta et steg tilbake og snakke om tall igjen. Jeg spurte Kim om ting hadde blitt noe bedre siden han skrev avhandlingen sin, og om skjevfordelingen av skjeive figurer hadde blitt mindre...vel, skjev.

"Vi har fått flere spill som omhandler skeive karakterer eller skeiv tematikk,og den største utviklingen her har skjedd gjennom indie-spillene. Indieutviklere er typisk ikke bundet av de samme normene og praksisene til mainstreamindustrien (som har et komplekst samspill mellom normer og økonomi) og har lettere for å utforske alternative historier (her forstått som historier og karakter som ikke vanligvis kommer til syne i mainstreamspill)," forklarer han. "Mainstream-industrien er fortsatt treg, men her har vi også sett noe utvikling. BioWare ga jo ut Mass Effect: Andromeda i fjor og der fortsatte de jo med romansesystemet sitt (men spillet fikk kritikk for å ha underprioritert de skeive romansene - færre dialog og scener sammenlignet med de heteroseksuelle romansene). Så det har blitt bedre, men det er fortsatt en ganske skjev fordeling. Det er fortsatt ikke altfor vanlig å treffe på tydelige eller åpne skeive karakterer i vestlige mainstream-spill, og enda sjeldnere å spille dem som hovedkarakterer."

Jeg stilte Shareef Jackson, STEM Diversity Advocate, spillprofessor ved Univeristy of Wisconsin og skaperen av Yotube-serien Gaming Looks Good, det samme spørsmålet - om ting har blitt noe bedre siden 2015, og om det har skjedd noen endringer i hvordan, for eksempel, afro-amerikanere blir fremstilt i spill.

"Things have been improving somewhat. There have been more Black leads but most have still been male and cis. More women of color are needed as main characters. In addition, other characters of color in stories still tend to lack depth and/or represent the stereotype of the sassy friend. Basically, all characters need depth," sier han. "All popular media (books, tv, video games, etc) that is fictional can still affect people's perspectives on culture. The media should reflect the viewership, which is incredibly diverse. Also, not all video games are fantasy and make believe - some strive for realism, making these issues even more important." Avslutningsvis forklarte han at: "Not being represented has made me feel like I'm not wanted or respected inside of a culture that i participate in. Diverse groups of people have consumed various media for a long time, and that media should in turn represent us as consumers."

"Jeg er ikke så naiv at jeg forventer mange spill med en lesbisk, transkjønnet hovedkarakter, men når jeg kjenner jeg blir litt gira fordi spillet gjør det obligatorisk å være kvinne, selv uten romancing-muligheter, så er det kanskje litt lite." - Christine Marie Jentoft.

Men dere kan jo bare spille rollespill. Der kan dere være hva dere vil

Ja, heldigvis har vi jo rollespill hvor vi kan mekke figurene våre selv. Kim, Christine og Kristine nevner alle spillserier som Mass Effect, Dragon Age, Fallout og Guild Wars hvor man i hvert fall kan få en slags representasjon av seg selv, og føle hvordan det er å bli inkludert. But here's the rub! I og med at kjønn, seksualitet og hudfarge er valgfritt i disse spillene, har disse tingene null og niks å si for hva som skjer med deg som figur i spillet. Du blir utsatt for prøvelser og kjipe hendelser, ja, men ingen av disse skjer på grunn av hvem, eller hva du er. Lee Williams, spillkritiker og Youtuber, uttrykker det kanskje best i artikkelen Black While Gaming:

"I've personally made Shepards with blonde hair and blue eyes, i've made black, indigenous American and Asian looking Shepards. But i've never considered them to be black, indigenous, or Asian. Cmdr. Shepard is a default character whose history is more or less identical, no matter what he or she looks like. In Mass Effect we have the physical representation of a black character, without any 'cultural blackness.' Because Cmdr. Shepard isn't black. Shepard's a multicoloured, dual-gendered placeholder for a white man's story, and completely devoid of cultural variance that defines race and gender."

Kjønn, seksualitet og hudfarge har nesten større konsekvenser i et tullespill som Fractured But Whole, hvor spillet tilsynelatende skulle bli vanskeligere jo mørkere hudfarge du hadde, og du får tilfeldige møter med fiendtlige figurer basert på kjønnet og seksualiteten din. Rollespill er vel og bra, men til syvende og sist er det en slags cop-out hva representasjon og mangfold angår. For at ting skal bli representativt trenger vi flere spill hvor hovedfiguren er skrevet som kvinne, skjeiv (hallo TLoU II) eller er fra andre nasjoner og kulturer, for ikke å snakke om handicappet eller ikke-nevrotypisk. Vi trenger våre egne helter, skrevet for oss, skrevet av oss. Vi vil ikke stjele heltene deres i mangfoldets og representasjonens navn - vi vil bare ha rom og mulighet til å skape våre egne.

Verden er stor, og den er fylt med så mange forskjellige typer mennesker. Det at mesteparten av oss er usynlige i en av de største underholdningsbransjene som finnes, gir ikke mening. Ingen fortjener å føle seg uønsket, usynlig, uverdig, ikke-eksisterende, alene. Selv ikke du, kjære hvite heterofile mann. Mangfold og representasjon er noe som burde feires og omfavnes, ikke fryktes og motarbeides, for gjett hva: Ordentlig representasjon kommer til å gagne dere også! Fordi dere har deres helt egne stereotypier dere blir bombardert med.

"Rambo: First Blood Part II for the Sega Master System in 1987 - The second player character, Zane, was a darker skinned palette swap of the Rambo character. That was close enough for me - it was the first game where I felt connected to a Black character. It felt great!" - Shareef Jackson.

"Spillpublikummet er mye mer mangfoldige enn "hvit heterofil mann"-stereotypien, som i seg selv er en mangfoldig type mennesker som egentlig får ganske snevre og ofte overidealiserte representasjoner av seg selv/slik de burde være, hva de skal være tiltrukket av, ting som kan stemme veldig lite med hvordan de faktiske spillerne er, føler seg eller ser ut - men det blir tatt for gitt," sier Kim Johansen Østby helt til slutt.

Og til syvende og sist, kommer ordentlig mangfold og representasjon til å gi oss bedre spill, mer troverdige figurer og mer engasjerende historier, og hva er så skremmende og fælt med det? Jeg mener, hva skjedde da en minoritet tok over Thor-franchisen? Jo, vi fikk Thor: Ragnarok, som kanskje er en av de beste Marvel-filmene vi har hatt så langt. For ikke å snakke om det friske pustet Black Panther var. Og til dere der ute som tror at fordi det blir flere av oss, så det blir det færre av dere: Nei, det er ikke sånn det fungerer, vi er ute etter likestilling - ikke hevn. Mangfold og inkludering gjelder for dere også. Vi vet hvor kjipt det er å ikke bli inkludert, og vi ville aldri utsatt dere for det.