Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia / Polski
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
artikler

#GameStruck4: David

I denne artikkelserien tar vi for oss de fire spillene som har formet oss som mennesker og spillentusiaster. David er klar med Del 13.

  • Tekst: David Selnes

Facebook
TwitterReddit

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Sist gang fortalte Martin om sine fire spill, og nå er David klar for å dele fire spill som har formet ham gjennom årenes løp.

Sonic Chaos

Når jeg tenker tilbake på spillene som formet meg som gamer, så føler jeg at jeg burde gå helt tilbake til begynnelsen. Og min start som gamer er noe forvirrende. Tidlig på 1990-tallet hadde vi en NES i hus. Dette gjorde at Super Mario Bros. er det første spillet jeg husker, og som jeg husker at jeg satt litt og fiklet med, men ikke helt fikk dreisen på takket være min unge alder. Så gikk det to år til og min onkel introduserte meg til Sonic the Hedgehog på Sega Mega Drive. For første gang fikk jeg satt meg ned og spilt ordentlig på en konsoll i fred og ro, og det førte jo selvsagt til at jeg maste meg til min egen konsoll. Det ble en brukt Sega Master System med Sonic-spillet, Sonic Chaos.

At grafikken var 8-bit og ikke 16-bit som på Mega Drive la jeg ikke merke til. Jeg var bare sjeleglad for å kunne spille Sonic igjen. Det var en enklere tid. En lykkeligere tid. Og begynnelsen på en avhengighet som mest sannsynlig vil vare livet ut.

Ja, dette ble begynnelsen på min mors kontrollmareritt. Her skulle det kun spilles maks to timer dagen, og ikke på dager med fint vær ute. Mye av min tid gikk derfor med til å finne måter å snike til meg en liten spilløkt eller to på.

Jeg husker enda all tiden jeg brukte med dette spillet. Øye-hånd-koordinasjonen var jo enda ikke helt i mål, så mesteparten av tiden ble egentlig brukt på de tre første verdenene. Tredje bossen var alt for vanskelig for meg... Faktisk så tok det meg tre dager å finne ut hvordan man skulle ta den første bossen. For de av dere som har spilt spillet og vet hvordan den bossen er sier jeg bare «HOLD KJEFT! JEG VAR FEM ÅR!»

Crash Bandicoot

Egentlig burde jeg har sagt Super Mario 64, eller The Legend of Zelda: Ocarina of Time som et av 3D-spillene som påvirket meg mest, men her må jeg gi Crash Bandicoot æren. En kompis av meg var ganske raskt ute med å skaffe seg en PlayStation, og dermed ble Crash Bandicoot det første 3D-spillet jeg fikk spilt ordentlig. Jeg hadde sett 3D-spill før, men aldri fått spilt dem skikkelig, og de som jeg hadde tilgang til på PCen til min far var bare sære syntes jeg.

Crash imponerte veldig, og øynene mine ble vel omtrent like store og ville som hans da jeg så den «nydelig og kule» grafikken. Plutselig var ikke Mega Drive og SNES like gøy lenger. Lydene, effektene og bare gameplayet i seg selv var hinsides noe annet jeg hadde prøvd. Stemmeskuespillet var dritkult, selv om jeg ikke forstod et kvekk av hva som ble sagt, og historien var fullstendig irrelevant for oss. For oss var det bare moroa å løpe gjennom banene som gjaldt, og vi hoppet og skrek hver gang vi fikk tak i Aku-Aku maska. Det ble mange overnattinger hos denne kompisen.

Deadly Premonition

Ok, så ble det to tiår frem, men ja, Deadly Premonition er nok et av spillene som virkelig har gjort intrykk på meg i voksen alder. Dette bissarre, Twin Peaks-inspirerte, survival horror, action adventure, semi open world-spillet var bare slik en merkverdig, men samtidig herlig, blanding av dårlig grafikk, klønete kontroll, forundrende historie og dialog, unikt galleri av personligheter, og et lydspor som gikk fra alle ender av skalaen fra seriøst og stemningsfylt til fullstendig tull og tøys.

Man skulle tro at spillet ville blitt en flopp, men det sitter limt fast i hjernebarken min som en av de beste og mest unike spillopplevelsene jeg har hatt i mitt liv. Det er så mange ting ved dette fantastiske spillet som man har lyst til å snakke om, men som likevel er vanskelig å forklare med mindre man opplever det selv. Dette er en av de «du må se det for å tro det» situasjonene.

Jeg tar meg enda noen ganger i å nynne/plystre på den ikoniske plystremelodien, eller tenke på 70- og 80-talls filmene som blir nevnt. Et spill jeg ikke kommer til å glemme, ikke sant, Zach?

Nier: Automata

Jeg er ikke ukjent med Yoko Taros fortellerstil eller spill, men med Nier: Automata klarte han å ta pusten fra meg. Dette var et spill jeg ikke var emosjonelt forberedt på.

Spillet er bare litt over ett år gammelt og er likevel en av mine favoritter. Til tross for en del fan service og typiske animepersonligheter, så leverer Nier: Automata en fortelling og figurutvikling som gjorde meg så knyttet til figurene, at det føltes som om jeg ble knivstukket gang på gang midt i hjertet.

En desperat kamp etter å finne mening med konfliktene og ens eksistens, samt en følelse av nihilisme og ensomhet. Alt virker så ødelagt og meningsløst, likevel prøver de å kjempe for noe. Dette ble et spill hvor jeg ikke ville ta farvel. Jeg spilte gjennom det to ganger. Først på PC, så på PS4, og det gjorde like godt, men vondt, begge gangene.

Spillet har ikke det store budsjettet eller verdenen som andre av Square sine store titler, men ut ifra hva de hadde å jobbe med, så har de levert et knallsolid spill som fortjener all suksess.

Platinum Games are slått til med action i topp kvalitet, som holder gameplayet interessant og spennende, samtidig som hver del av spillet blir akkompagnert av et nydelig lydspor fra start til slutt. Noen av dem er faktisk så magiske at jeg rett og slett bare stoppet opp for å lytte.

Et spill jeg virkelig håper vil få en oppfølger, i samme stil som at Nier: Automata er oppfølger til Nier på Xbox 360 og PS3.