Redaksjonens lørdagshjørne

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne lørdagen er det Kristian som deler tankene sine rundt spill og TV-serier.

Assassin's Creed Odyssey

Nok et år, nok et Assassin's Creed. Uansett hvor mye jeg prinsipielt er imot denne typen spill - overprisede mikrotransaksjon-landminer som bare finnes for å håve inn nok kvartalinntekter til en oppfølger - så taper jeg alltid mot nysgjerrigheten min. Jeg sverget derimot på at jeg ikke skulle ha noe med galskapen som er Ultra-Omega-Edition hvor man betaler 1600 kroner for en leke og skins, og kjøpte heller den ordinære, koffeinfrie PC-versjonen til beskjedne 579 kroner, slik Vår Herre ønsket det.

Hittil virker Odyssey som et identitetsløst lappeteppe av lånte ideer som andre spill har gjort bedre. Det er selvsagt ikke fullstendig robbet for moro. Jeg spiller tidvis i så lange perioder at middagen må forskyves to dager, og Alexios er en stødig og levende figur hvis fremføring fluktuerer fra forferdelig til fantastisk. Den ordrekken der var til alle mine alliterasjons-homies. Peace. Jeg skulle bare ønske at hele greia ikke ble designet av en fantasiløs og grådig skjære.

Enn så lenge brukes tiden mest på å feie over hele den greske befolkningen, mann og kvinne, fordi dette var en tid hvor slikt ikke var et problem. Mitt mest minneverdige øyeblikk må være når jeg harva over en eldre gresk kone mens mannen sto utfor døra og spilte musikk for oss.

Dag, sesong 1 - 4

Jeg er ikke veldig utforskende når det kommer til filmer og serier, mye fordi jeg egentlig ikke liker filmer og serier. Norske produksjoner er enda mindre overbevisende, som mestrer den typen sort humor jeg liker på måter som gir meg lyst å hyperventilere i en plastpose. Jeg falt pladask for denne serien nærmest øyeblikkelig da jeg tilfeldig zappet forbi og så Dags bestevenn Benedikt si: «Jeg kjøpte pupper til dattera til sjefen min.» Hvorpå Dag oppgitt svarer: «Du gjorde vel det.»

Dag er en kynisk komfortsone av piggtråd og asbest jeg stadig returnerer til, og det er fordi serien skildrer en håpløs tilværelse jeg kjenner meg igjen i. Atle Antonsen spiller den angstpregete samlivsterapeuten Dag Refsnes som mener at folk er mest lykkelige når de er alene. Gjennom kontoret hans kommer alle argumentene for nettopp dette. I gangen hans bor bestevennen Benedikt, som alltid har et sidesprang fra Fredrikstad å fortelle om. Det er en serie som er like hysterisk morsom som den er fantastisk deprimerende, og noe av det bedre som har skjedd norske TV-skjermer. Tror jeg i hvert fall. Jeg tør ikke sjekke.

The Old Man and the Sea og Slaughterhouse 5

Jeg har for vane å kjøpe bøker fortere enn jeg blir ferdig med dem, som resulterer i en uoverkommelig backlog av skyldfølelse. Jeg ble nylig ferdig med Ernest Hemingways nobelprisvinnende The Old Man and the Sea. Hemingway skriver på en måte som gjør meg svært andpusten, med lange setninger som ofte ender opp med å bli en halv side. Han er slitsom slik, og jeg prøvde å følge opp med en av hans andre populære titler, «Farvel til våpnene,» men denne stilen på norsk gjorde meg bare utmattet.

I stedet fortsatte jeg med Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut, den type fortelling som pirrer ens interesse når man forteller hva den handler om - en tidsreisende optiker kalt Billy Pilgrim. Boken er blitt beskrevet som "halvbiografisk," ettersom deler av handlingen er basert på Vonneguts opplevelser som krigsfange under andre verdenskrig. Her bevitnet han bombingen av den tyske byen Dresden, et alliert angrep som drepte mellom 20 000 og 25 000 mennesker.

Det er en svært kynisk bok, og temaet død eller dødelighet får alltid et øyeblikkelig punktum gjennom frasen «and so it goes.» For en bok delvis satt til andre verdenskrig kan du tenke deg at dette skjer ofte. Handlingen er veldig rotete strukturert, noe som jeg forstår er typisk for Vonnegut, men her anerkjenner han det i bokens forord med noe av det mer treffende jeg har hørt av en forfatter. "Det er ingenting intelligent å si om en massakre." Skulle ønske noen kunne fortelle det til Late Show-vertene som med sin elendige "Damn it, Janet"-humor er like morsomme som et kjøttsår.

Hva har dere spilt, lest, sett eller hørt i det siste?