Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
artikler

Årets skuffelse (Årets spill 2018)

Det er på tide å oppsummere 2018, og dette har vi i Gamereactor gjort ved å kåre de beste spillene i ni kategorier før vi kårer selveste Årets Spill! Denne gangen tar vi en titt på noen av de spillene vi har gledes oss til, men som absolutt ikke har levd opp til forventningene.

  • Tekst: Redaksjonen

Facebook
TwitterReddit

Vi fortsetter med de fem spillene vi har gledet oss til, men som har sviktet på et eller annet vis når det endelig kom ut. Vi snakker så klart om årets skuffelser!

5. plass

Ingar sier:
Spill fra David Cage og Quantic Dream er et tveegget sverd i spillbransjen. Det er tydelig at Cage er en mann med visjoner og et brennende ønske om å fortelle store og engasjerende fortellinger i spillform. Problemet er bare at Cage ofte glemmer at spill og film ikke er det samme mediet, og det blir ikke bedre av at han har en tendens til å gå fullt og bevisst inn i den ene narrative klisjeen etter den andre.

Reklamematerialet til Detroit: Become Human virket absolutt lovende. Fortellinger om maskiner med kunstig intelligens og spørsmålet om bevissthet er i vinden, og det grafiske arbeidet virket absolutt lovende. Dessverre viste det seg raskt at spillet havner i de samme gamle fellene som Beyond: Two Souls og Heavy Rain. Cage er flink på å skape konsepter for fortellingene sine, men å veve dem sammen til en helhet og avslutte dem på like finurlig vis er en annen sak. Legger man til en del tvilsomme karaktertyper, forutsigbar kvasifilosofering rundt spørsmålet om bevissthet og et utdatert kontrollsystem, skjønner man hvorfor Detroit: Become Human havnet på denne lista. Spillet ser pent ut, og flere av valgene man må ta er absolutt interessante, men det holder ikke i det lange løp.

4. plass

Silje sier:
Da vi fikk se teasere av Agony, virket det for mange meget lovende. Skrekkspill-entusiastene likte ideen, og noen av hardingene felte kanskje til og med en tåre av synet av det visuelle designet. Men skuffelsen var stor og sukkene var høye da spillet endelig kom ut.

Gameplayet var dårlig og meningsløst og historien var flat. Spillet så ut som om det kjørte på en potetmotor, og det var rett og slett vondt å se på. En ting skal de ha da, spillet lever virkelig opp til navnet sitt - det var en smertelig opplevelse, men dessverre på feil premisser.

3. plass

Odd Karsten sier:
Uff, ja. We Happy Few.
Jeg prøver å ikke la meg bli revet med av hype-toget, men av og til ender jeg opp med en enveisbillett. We Happy Few lovte en kompleks verden hvor du måtte passe på oppførselen din, og det sosiale samfunnet sto sterkt.

Istedenfor fikk vi spillekvivalenten til velling med matfarge og glitter. Pent å se på, men kjedsommelig og repetitivt. Utviklerne valgte å benytte en prosedurellt generert oververden istedenfor en nøye kuratert og designet bane, noe som førte til mye unødvendig løping rundt omkring etter nødvendige gjenstander som hele tiden byttet plass. Legg til en historie som bar preg av at den hadde passet mye bedre til en begrenset verden, RPG-elementer som enten var ubrukelige eller ubalansert kraftige og en mengde innlevelses-ødeleggende bugs, og det du sitter igjen med er pent innpakket skrot.

Jeg er med andre ord ikke en av de "Happy Few".

2. plass

Suzanne sier:
Jeg er megafan av Dontnod og sluker omtrent alt som har med vampyrer å gjøre (Ja, jeg har sett ALLE Twilight-filmene på kino. Var til og med på førpremiere på den siste). Her snakker vi bøker, filmer, serier og spill, så da Dontnod kunngjorde at de skulle ta med seg sin Life is Strange-sjarm og mekanikk til et vampyrinfisert London etter første verdenskrig i Vampyr, var jeg mildt sagt gira! De lovet vanskelige valg, tredimensjonale figurer, en kompleks og spennende historie med en rekke forgreininger, et utfordrende kampsystem og kule evner og ferdigheter som kunne oppgraderes. Det var et himla bra premiss!

Men det vi ble servert i Vampyr var en skuffende suppe av tekniske problemer, dårlige animasjoner, verdens mest kjedelige hovedfigur (Dr. Jonathan Reid) som kun snakker om at han er lege og at han har vært i krigen, verdens minst troverdige romanse (jeg har seriøst mer tro på at Melania og Donny T har et kjærlig forhold), en historie som raskt feide innom de aller verste vampyrklisjeene, og som utga seg for å være mye dypere og mer intellektuell enn det den egentlig var, og et kampsystem og XP-utdeling som ikke hang på greip.

Det var et spill jeg virkelig slet med å fullføre, hver samtale, hvert oppdrag føltes ut som husarbeid, og da slutten endelig kom var jeg ikke overrasket over at det store klimakset uteble og det hele fislet ut i raseri og skuffelse.

1. plass

Kristian sier:
Bare navnet «Fallout 76» brer om seg med en dårlig lukt i lokalet. Denne onlineutgaven av de gjeve Fallout-spillene var uønsket allerede ved fødselen av, hvor det ble møtt med enorm skepsis. Det som skulle være postapokalyptisk moro med venner viste seg, for min del, å være et ensomt og glitchbetent vredemaraton uten et fnugg av hverken sjel eller varme - du vet, de plagsomme egenskapene vi mennesker besitter. Det er helt sikkert kjempegøy med venner, men det kan hva som helst være. Som DDE-konserter eller væpnet revolusjon.

Det er i det fullstendige fraværet av menneskelighet hvor skoen trykker for meg, for Fallout har alltid handlet om mennesker. Hvordan de overlevde, og det store overhengende spørsmålet om menneskeheten er verdt å bevare i det hele tatt. Når slike eksistensielle temaer reduseres til lydkassetter, fetch-quests, roboter og dataterminaler demonstreres ikke bare en forakt for kildemateriale, men en forakt mot publikummet som har holdt liv i disse spillene siden man slo av respiratoren til Skyrim.