Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne: Michael

Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale. La oss nå se hva ferskingen Michael har drevet med i det siste.

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne gangen er det den ferske skribenten Michael som står for tur.

Starten på et nytt semester er ofte stressende. Nye timeplaner, nye folk, nye opplevelser. Dermed blir det lite tid til nye spill. Jeg har da heller fokusert tiden min på å spille ting jeg kan, og kanskje hakke et lite hull i den enorme veggen kjent som min backlog. Vi kan starte med det jeg definitivt har spilt mest så langt i år, i tillegg til å være det mest aktuelle:

Super Smash Bros. Ultimate


Jeg har vært oppslukt av dette spillet siden det kom ut. Smash har vært min godstol hele livet. Alltid komfortabel, alltid trygg å lene seg tilbake og slappe helt av i. Jeg spilte Wii U-utgaven til dagen Ultimate kom ut, samme med Brawl før det. Regner med at jeg kommer til å gjøre det samme med nyversjonen frem til Smash Ultimatest kommer ut.

Når man spiller Smash deles folk ofte inn i to hovedgrupper: De som vil spille med items på med fire stykk av gangen, og de som vil ha en seriøs kamp, alle items, én mot én. Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg lener mest mot den siste typen, men kan gjerne ha det gøy med items på i ny og ne. Smash, for meg, handler om sene kvelder med venner hvor vi spiller "kongen på haugen". Vinneren står til en av oss eventuelt klarer å nedkjempe dem. Er sjeldent jeg som står seirende, men huff så gøy jeg har det. Jeg er usikker enda, men tror dette kommer til å stå seirende på listen av spill jeg har brukt mest timer på i 2019.

(Gjerne legg Friend-Codes i kommentarene, spiller for det meste online og er alltid på jakt etter nye motstandere!)

Celeste


Her har vi et av de spillene som ble anbefalt til meg flest ganger i fjor. Presise plattformere pleier som regel å være de spillene som gir meg mest glede, og indiespill har ofte levert på den fronten. Tidligere i fjor spilte jeg The Messenger, som skuffet med kleine forsøk på humor og en merkelig twist til tross for bunnsolid mekanikk. Før det har jeg vært stor fan av Donkey Kong Country-serien og Meat Boy-spillene. Disse leverte fantastisk nivådesign og utfordringer, men et likhetstrekk for de fleste slike spill er at de ikke har en spesielt dyp story. Redd prinsessa. Noen stakk av med bananene dine, bank de opp. Det trekker sjeldent disse spillene ned, men Celeste beviser at en blanding av fantastisk plattforming og en følelsesvekkende fortelling kan skje.

Uten å gå for mye i dybden så handler Celeste om hovedfiguren Madelines mål om å bestige Celeste Mountain. Spillet tar opp temaer gjennom dette målet som psykisk helse og depresjon på en veldig respektfull og omtenksom måte. Det er en veldig personlig fortelling, med få, men minneverdige figurer. Min villighet til å klare dette til tider enormt vanskelige spillet var på en måte reflektert i Madeline. Hun virker nesten besatt av å nå toppen, og etter hvert ble jeg det også.

Jeg er ikke helt ferdig enda, men regner med å bestige Celeste i løpet av noen få runder til. Det er derimot allerede lett å se hvorfor dette ble hedret som et av fjorårets beste spill.

Yakuza 0


Aller sist så har jeg gått tilbake og fullført et spill som har hjemsøkt meg siden lansering. Yakuza 0 var mitt første steg inn i denne eksentriske serien, og jeg ble stormforelsket med en gang. Tror aldri jeg har opplevd et spill som klarer å balansere total hemningsløs absurditet og følelsesladd seriøsitet så godt som dette. Et minutt er du i en duell mot en av yakuzaens øverste medlemmer med livet på spill, et annet synger du karaoke med nesten lik mengde intensitet. Dessverre falt jeg av sånn tyve timer inn forrige gang, egentlig kun fordi det kom andre spill ut som tok prioritet.

Nå har jeg vendt tilbake til Kamurocho og fy så tilfredsstillende det er! Yakuza har en ganske simpel gameplay-loop. Cutscenes leder til en anklagelse, du må nedkjempe de i klassisk beat-em-up stil som leder til enda en cutscene. Spillet er nesten 60/40 faktisk spilling og cutscenes, men jeg personlig har lite imot det når hver eneste scene er spilt av sterke skuespillere og mysteriet som sakte men sikkert løses opp er så tilfredsstillende som det er. Det er også tilsynelatende endeløst med sideoppdrag, hvor de fleste har scenarier minst like engasjerende som hovedplottet.

Jeg tror den beste måten å beskrive Yakuza 0 på er at det er selvsikkert. Absurditeten er troverdig fordi det er like mye engasjement rundt det hos skaperne som med det "seriøse" hovedplottet. Dette er nok et godt sted å hoppe inn i serien for de som er nysgjerrige: Det er billig, og det første i seriens tidslinje. Jeg har i alle fall storkost meg.

I tillegg har jeg såvidt begynt på Kingdom Hearts 3. Maken til et forvirrende spill har jeg ikke opplevd. Har null erfaring med serien tidligere, men så langt er kampsystemet og estetikken engasjerende nok til at jeg tror jeg kommer til å fullføre det. Men det får vi se på en annen gang.

Hva har du spilt, sette eller lest i det siste?