Jeg fikk i oppgave å skrive om fire spill som har formet meg som en spiller. Hva legger man egentlig i det? Det er helt sikkert noe som kan tolkes svært forskjellig fra person til person, men jeg velger å tenke at dette er spill som har satt standarden. Spill som preget meg da jeg vokste opp, og som jeg ofte vil sammenligne andre spill opp mot. Som den konservative personen jeg er, relativt fastlåst i fortiden, så er dette utelukkende spill som ble utgitt til Super Nintendo. Tilfeldigvis er dette også fire av mine absolutte favorittspill gjennom alle tider. Rart hvordan ting henger sammen.
Hvilket bringer meg til The Legend of Zelda: A Link to the Past. Dette vil for alltid være mitt referansepunkt i Zelda-serien. Jeg skal innrømme at visse spill har kommet nærme (Breath of the Wild og A Link Between Worlds, dere er ikke glemt), men de tunge og subjektive nostalgibrillene mine vil aldri tillate slikt. Det tredje Zelda-spillet tok alt et steg videre, og har vist seg å være dét som virkelig satte standarden for de kommende utgivelsene.
Det var noe magisk med hvor stort Hyrule var, og hvor mye man kunne utforske. Tre store palasser, før en episk kamp mot Agahnim. Og det var det. Eller? Neida. A Link to the Past var da mye større enn det! Brått ble man dratt inn i mørkeverden, og det viste seg at man ikke var halvveis en gang. Komplett bakoversveis, samt litt grining over at jeg trodde at spillkassetten min var ødelagt da Link ble omgjort til en kanin.
Jeg har alltid tenkt at dette fungerte som en aldri så liten mal for Ocarina of Time, som benyttet seg av akkurat samme formel, og det er neppe tilfeldig at akkurat dét spillet er blant de mest elskede gjennom alle tider. Dette var det første spillet jeg rundet, og det vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt.
Super Metroid er med letthet mitt favorittspill gjennom alle tider. Det er ingenting jeg kan si om dette spillet som enda ikke er sagt, men dette er så absolutt noe av det nærmeste perfeksjon vi kommer i spillform. Evnen til å fortelle en historie uten noen som helst form for skriftlig eller verbal kommunikasjon er forbilledlig.
Hvordan spillet geleider deg gjennom den digre planeten Zebes, er så fascinerende at jeg kunne ha skrevet en bok om det. Kontrollen sitter jevnt over som en kule, og gjenspillbarheten er overraskende god.
Jeg husker godt da dette spillet kom til Super Nintendo i 1994, og vi fikk omsider leid dette spillet fra den lokale videosjappa (ja, barn, det var vanlig praksis å leie spill den gangen). For et ungt og sart sinn som var mest vant med fargerik Super Mario World-grafikk, så var dette hard kost - nærmest som et ekte skrekkspill å regne. Ridleys hyl når man kjemper mot ham på romfergen i starten av spillet, den slemme chozo-statuen som våkner til liv... dette var traumatiserende saker for unge meg. Men det var likevel noe ved det som gjorde at det ikke gikk an å legge det fra seg. Alt var mystisk, det var hemmeligheter overalt, utrolig mange steder å utforske.
Uttrykket metroidvania var langt fra oppfunnet, men dette spillet er selve kjernen hvis alt annet blir målt opp mot. Det er svært mange gode spill i denne gruppen (Castlevania: Aria of Sorrow og Hollow Knight, jeg er glad i dere), men ingen når opp til Super Metroid. Ingen.
Chrono Trigger er et spill jeg husker fra spillbladene. Det gikk legender og rykter om at dette skulle være et rimelig ålreit spill, men det kom aldri til Europa. Ikke til Super Nintendo, i hvert fall. Nesten 14 år etter at det originalt ble sluppet (1995), så kom det omsider til Nintendo DS. En relativt ok port som undertegnede fant svinbillig på eBay noen år senere.
Jeg hadde hørt eksepsjonelle ting om dette RPG-spillet (praktfult designet av Dragonball-sjefen Akira Toriyama), og gikk til verket med ekstremt høye forventninger. Det gikk et par timer, og mine urettferdige forventninger var i ferd med å ta overhånd. Jeg holdt på å legge det fra meg, men ga det litt mer tid. Og så. Og så klarte jeg aldri å legge det bort igjen. Det viste seg at alle lovordene var velfortjente.
Chrono Trigger satt en ny standard for hvor bra et turbasert RPG-spill kunne være for meg. Dette var i tillegg i en tid hvor jeg ikke trodde at det skulle være mulig å oppdage nye SNES-perler, så lenge etter storhetstiden. Squaresoft visste hva de gjorde på denne tiden, og de snekret sammen en historie med et detaljnivå jeg sjeldent har sett maken til. Det er mange spill som har eksperimentert og lekt seg med tidsreiser, men jeg har aldri - verken før eller siden - sett det bli gjort like elegant som her.
Og nå har jeg jo ikke en gang nevnt det utrolig fantastiske soundtracket! Yasunori Mitsuda (med et håndfull fabelaktige innslag fra Nobuo Uematsu) skapte noe av det vakreste som er laget på spillmusikkfronten, og som fremdeles står som en bauta den dag i dag.
Mitt første møte med fantastiske Another World var traumatiserende. Introen er imponerende med tanke på at dette ble utviklet ferdig i 1991, men spillets første sekvens er dyster og tom. Før et digert beist jager deg rundt med den intense action-musikken (som kun eksisterte i SNES-versjonen har jeg senere funnet ut). Dette var ekte marerittmat, og jeg turte ikke å spille dette på mange år. Men da jeg endelig var tøff og gammel nok til å blåse liv i kassetten igjen, så var det et helt nydelig eventyr som ventet på meg.
Eric Chahi lagde dette spillet omtrent helt på egen hånd, og han har benyttet seg av en fortellerteknikk som jeg mener at alle spillmakere burde lære av. Å kunne formidle en historie uten ord, er noe jeg setter høyt på verdiskalaen, og det er enestående å få oppleve forskeren Lesters eventyr gjennom en fremmed verden som han ankommer etter at prosjektet hans gikk galt. Alt føles virkelig fremmed, og det er noe med den merkelige stemningen gjennom hele spillet som virkelig gjør det for meg. Kameraten man får på veien, som ikke kan kommunisere med deg på samme språk, er så deilig illustrert.
Det er så mange ting jeg elsker ved dette spillet, som gjør at jeg kan overse alle de tåpelige småfeilene. I sannhet, så er dette langt i fra et perfekt stykke spill, men allikevel er det noe jeg sammenligner veldig mange andre spill med - og aldri finner like bra. Jeg venter fremdeles på den dagen Eric Chahi lager en hel film om dette spillet, for det tror jeg kunne fungert veldig bra.
Dette var de fire som kanskje er viktigst for meg, men det skal sies at det var fryktelig vanskelig å velge bare fire titler. Nå har jeg ikke én gang nevnt krem som Super Mario World, Super Mario Bros. 3, Bubble Bobble, Kid Icarus eller Heroes of Might and Magic III. Men sånn er nå en gang livet (og så fikk jeg nevnt de likevel, høhø).