Ashes of the Singularity II: Lasere, roboter, stridsvogner, du store min!

Tusenvis av stridsvogner, kjøretøy og angrepsfly beveger seg over et tørt ørkenlandskap. De er i ferd med å erobre områder og deretter beseire en virkelig utfordrende spiller. Han har imidlertid gigantiske roboter og laservåpen. Det gir meg en følelse jeg ikke har hatt siden jeg spilte originalen og nå sist Supreme Commander. Det er ingen hemmelighet at jeg liker konseptet bak denne tittelen. Jeg kan med en gang si at ytelsen er bedre enn i originalen, og det føles bedre å spille. Akkurat som i forgjengeren spiller du som en av to fraksjoner og bygger opp massive styrker. Disse styrkene brukes deretter til å beseire fienden på gigantiske kart. Jo lenger kampene pågår, desto større og farligere troppetyper har du tilgang til. Det samme gjelder i den andre delen. Denne gangen har vi imidlertid en rekke nye funksjoner og til og med en helt ny fraksjon, hvorav den ene er låst i forhåndsversjonen.

En av nyhetene er at kartene er delt inn i små områder som du må erobre før du kan utvinne ressursene og bygge bygninger i området. Dette er selvfølgelig et dristig valg, ettersom forgjengeren ikke var designet på den måten. I Ashes of the Singularity: Escalation kjempet du om poeng på kartet, og jeg kan fortsatt forstå endringen. Jeg tror at det spillmessig vil skape en bedre flyt i trefningene. Jeg kan også ta feil, og dette vil skape flere problemer enn det er verdt. I demoen fikk jeg inntrykk av at hver kamp starter med at du bygger en base i sonen din. Du har imidlertid begrenset med byggeplasser, noe som tvinger deg til å erobre omkringliggende soner for å utvinne ressurser og bygge flere bygninger. Dette betyr at du ikke kan bygge alt på ett sted, noe som skaper nye strategiske valg. Det tvinger deg også ut på slagmarken og reduserer risikoen for at du blir værende på ett sted under hele kampen.

Jeg mener det er fordeler med dette nye systemet. Blant annet at man må planlegge mer på forhånd og utnytte mer av verden. Det finnes også ulemper, nemlig at du mister friheten i hvordan du spiller. Noe jeg elsket med Supreme Commander og utvidelsen Forged Alliance, var at du ikke trengte å tenke på noe sånt. Du kunne sende arbeidere og bygge en base hvor du ville. På den annen side resulterte dette i et ganske tregt tempo. Jeg mistenker at utviklerne prøver å finne en god balanse her, slik at du som spiller hele tiden har noe å gjøre. Det faktum at begge fraksjonene føles minst like forskjellige fra hverandre som i det første spillet, er et pluss etter min mening. De har forskjellige bakgrunnshistorier, bygninger, strategier og troppetyper. Det er ikke helt på samme nivå som i Starcraft, men litt mer forskjellige fra hverandre enn fraksjonene i Supreme Commander.

De to stridende fraksjonene er United Earth Forces og Post-Human Coalition. En tredje fraksjon, Substrate, vil dukke opp ved lansering, inkludert en enspillerkampanje. Jeg fikk bare muligheten til å teste en begrenset skirmish-modus. Denne oppfølgeren føles litt som en Supreme Commander- og Supreme Commander 2-situasjon. Det er flere store endringer som endrer hvordan du spiller. Flere av disse er begrensninger du ikke hadde i det første spillet. De har også inkludert et teknologitre. Jeg syntes det gikk litt fort å komme seg gjennom dette treet før man møtte virkelige motstandere. Dette er imidlertid enkelt å fikse hvis utviklerne og spillerne anser dette som et problem. Selv aspekter som at forsvarsbygningene dine er ganske svake, bidrar til en følelse av at aggresjon er den rette veien å gå. Det er bygget for raskere, raskere og mer intens spilling. Jeg tror noen vil sette pris på dette, mens andre kanskje vil foretrekke forgjengeren på grunn av det.

Jeg likte at det var en dag- og nattsyklus, og at troppene føltes bra å bevege seg rundt i verden. Grafikken er relativt god, og det er enkelt å zoome inn og ut avhengig av hva du trenger. Akkurat som i forgjengeren er tanken at du makrostyrer store hærer og bygger baser i stedet for å detaljstyre alt i detalj. Dette fungerer godt i det andre spillet også. Jeg liker også prototypvåpnene jeg har sett denne gangen. De ser farligere ut og ser ut til å gjøre mer skade. Dette var et stort problem med Supreme Commander 2, der de eksperimentelle troppstypene var designet for å dø ganske raskt sammenlignet med det første spillet. Skalaen er også god mellom enklere troppetyper og sterkere krigsmaskiner. Det er tydeligere hva som er hva denne gangen, og grafikken har generelt fått et løft. Store, monstrøse krigsmaskiner ruver over de mindre. Lyden er også god, og du kan høre forskjell på troppstypene, noe som alltid hjelper i strategispill.

Jeg forstår hva Oxide Games ønsker å gjøre med denne oppfølgeren, og jeg tror det kan være kontroversielt. Jeg er imidlertid nysgjerrig på hvordan det endelige produktet blir. Det er ikke så ofte vi får denne typen spill, selv om jeg elsker disse større og mindre begrensede sanntidsstrategispillene. Det er også ganske morsomt å male kartet med troppene dine og erobrede områder. Det er litt som et kappløp om å male verden i dine farger. Det har jeg alltid syntes er underholdende i 4X-spill. Hvis du liker store slagmarker, å bygge baser og knuse motstanderne med stadig større tropper, kan dette være noe for deg. Fraksjonene er tilstrekkelig forskjellige fra hverandre, og denne gangen får vi tre fraksjoner ved lansering.

Du må imidlertid forstå at det ikke er det samme spillet som det første, men noe annet. Om det blir samme situasjon som med Dawn of War 2, som fant et publikum, eller med Supreme Commander 2, som ble kritisert, gjenstår å se. Likevel synes jeg det virker gjennomtenkt og kompetent, selv om det er annerledes og byr på en rekke kontroversielle endringer. Et problem de må løse, er hvordan den enkelte spiller skal forholde seg til spam av en troppetype som slår ut hovedkvarteret ditt, for eksempel bombefly. Selv med rekognosering og andre tiltak kan det være vanskelig å matche slike tall hvis du bygger bredt med flere troppetyper i styrkene dine. Men det er en situasjon der tiden vil vise om innovasjon og endringer i grunnkonseptet vil lykkes eller ikke. Jeg er imidlertid håpefull, og syntes at det fungerte bra til en viss grad. Jeg har også en nagende bekymring for at dette er for store endringer i grunnkonseptet snarere enn en skikkelig utvikling og forbedring av det.