Assassin's Creed: Black Flag Resynced

I en tid med stadig mer oppblåste og polariserende Assassin's Creed-spill, enten det gjelder fortellerretningen eller fremstillingen av kulturer, er det en ganske genial idé av Ubisoft å bryte med mønsteret ved å lage en ny versjon av det som uten tvil er den mest populære og elskede delen i hele serien. Den franske utgiveren trenger en suksess, spesielt med tanke på hvordan de siste årene har vært for dem, og ved ganske enkelt å ta den etablerte suksessen Assassin's Creed IV: Black Flag og lage en ny versjon med glansfullere grafikk og på en oppdatert variant av Anvil-motoren, er det vanskelig å se for seg at «Assassin’s Creed: Black Flag Resynced» skal bli noe annet enn nettopp det. Med mindre Ubisoft har rotet det til, selvfølgelig...

Og heldigvis har de ikke gjort det. I det minste, hvis vi skal bedømme Resynced ut fra at det er en nyutgivelse, har Ubisoft i grunnen klart oppgaven her. Det vi snakker om med dette spillet, er en slående, teknisk polert (i det minste hvis man ser bort fra de velkjente småfeilene og komiske fallgruvene som hvert eneste spill utviklet med Anvil Engine ser ut til å by på) og verdifull forbedring av en formel som for det meste fortsatt fungerer i dag. Det ser ut, høres ut og spiller seg som et moderne videospill, selv om noen timer i Karibia vil få deg til å legge merke til de mer arkaiske designvalgene og hvordan de daterer dette prosjektet på en måte som ikke engang Ray-Traced-grafikken eller de sømløse lastetidene kan skjule.

Men ja, sett fra et remake-perspektiv fortjener Ubisoft ros for Black Flag Resynced. Innsatsen som er lagt ned i å forbedre grafikken for å gjøre den fantastisk levende og detaljert, tiden brukt på å forbedre ytelsen slik at spillet kjører jevnt og flytende med svært få lastesekvenser, de positive forbedringene av brukergrensesnittet og de små justeringene i spillmekanikken som gir spillerne større handlefrihet og frihet – alt dette gjør underverker. Enten det handler om å kunne hukke seg fritt, å slippe å bekymre seg for å rote til dumme avlyttingsoppdrag, muligheten til å velge sjømannssangen mannskapet synger på det åpne havet, finnes det en rekke forbedringer og utvidelser som gjør at «Resynced» skiller seg ut og føles som en verdig nyinnspilling, til tross for at det opprinnelige spillet bare er 12 år gammelt.

Dette kommer i tillegg til at Ubisoft har bevart og ryddet opp i kjernen av fortellingen. Den har så å si ikke blitt «rørt», ettersom Edward Kenways historie forblir stort sett som den var, med noen få justeringer for å fjerne Animus og moderne elementer – noe som ærlig talt gjorde det bredere Assassin’s Creed-universet til et uoversiktlig rot å følge med på. Man kan hevde at dette påvirker nyutgivelsens integritet, og jeg er også enig i at enkelte deler av fortellingen føles litt «Frankenstein-aktige» i måten de er satt sammen på – alt fordi det moderne elementet mangler, og det ikke lenger er en bestemt karakter fra nåtiden som forklarer hvorfor historien for eksempel hopper noen år frem i tid. Men det er et ganske ubetydelig problem i det store og hele, og jeg mener også at Black Flag-historien i stor grad er bedre uten å bli tynget ned av innviklede moderne elementer.

Likevel er det andre områder som røper spillets alder, som – la oss være ærlige – ikke er særlig gammelt til å begynne med... Kampsystemet er, etter moderne standarder, elendig, selv med «Resynced»-forbedringene. Den mer arkaiske Assassin’s Creed-stilen (før overgangen til action-RPG-lignende kamp i Origins) serveres igjen, noe som betyr at Edward står midt i en gruppe fiender, venter på at en skal angripe, parerer og dreper dem umiddelbart med et påfølgende motangrep. Fiendene oppfører seg som droner med nærmest null intelligent kampforståelse, fiendevariasjonen er ganske dårlig, og alt dette bidrar til et kampsystem som etterlater et dårlig inntrykk... Men igjen, dette er hvis vi bedømmer det etter moderne standarder og ikke som en remake som bevarer det opprinnelige kampdesignet.

I tillegg kommer selve utformingen av de ulike områdene, som mangler dybde og gir liten grunn til å utforske alle kroker og kriker. Verden er vakker, ikke misforstå meg, og det er rikelig med personlighet i denne varianten av Karibia også, men den føles utdatert fra et nivådesignperspektiv og også når det gjelder oppdragsstrukturen, særlig sideoppdragene og aktivitetene i den åpne verdenen, som er papirtynne og knapt etterlater noe inntrykk på spilleren. De er bare bokser man må krysse av for å oppnå 100 % fullføring, og på en måte er det veldig typisk for Ubisoft.

Ville jeg ha ønsket at Ubisoft hadde tatt litt mer initiativ til å endre noen av disse arkaiske elementene for å få Black Flag Resynced til å føles den lille smule mer moderne? Uten tvil. Og dette skyldes at resten av verden og fortellingen er blant det aller beste vi noensinne har fått i «Assassin’s Creed» – et virkelig fantastisk helhetsbilde som kunne ha tålt noen få små justeringer for å gi denne nyinnspillingen muligheten til å gi «Black Flag» den moderne gjenfødelsen den virkelig fortjente. Slik det er nå, føles det nesten som et vesen fanget mellom to tidsaldre; ikke helt et moderne spill, men samtidig for vakkert og avansert til å være fra forrige generasjon.

Men jeg vil gjenta at jeg forstår at remakes er ment å bevare originalen så mye som mulig, men dette endrer ikke det faktum at det er elementer i dette spillet jeg rett og slett avskyr når jeg spiller det igjen. Harpun-minispillet er ærlig talt forferdelig, jakten føles generelt livløs og rett og slett som en plikt for å få mindre oppgraderinger til Edward, og selv å forbedre Great Inagua er ikke noe å huske. Dette er alle mindre deler av den større helheten der Ubisoft kunne ha brukt sine moderne ferdigheter bare en smule for å lage et bedre sluttprodukt, og likevel er dette elementer som ble bevart – til det bedre eller (etter min mening i dette tilfellet) til det verre.

Som du ser, er det områder der jeg føler at det kunne vært gjort forbedringer for å løfte sluttproduktet, endringer som ville fått «Assassin’s Creed: Black Flag Resynced» til å føles som en ekte og modernisert nyinnspilling, og mindre som en vakrere innpakket, remaster-lignende oppdatering av originalen. Men hvis vi vurderer spillet ut fra kriteriene for en nyinnspilling, må det også sies at Ubisoft har gjort en fantastisk jobb og levert et stramt og teknisk solid produkt med glansfull og slående grafikk, en fantastisk oppmerksomhet på detaljer, og med den samme elskede historien og fortellingen i kjernen. «Resynced» er en remake i verdensklasse, men samtidig et ganske gammeldags action-eventyrspill. Tolk det som du vil.