Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Assassin's Creed III: Liberation

Assassin's Creed III: Liberation

Mens snikmorderen Connor hopper mellom hustakene i New York og Boston, kan Vita-eiere ta fatt på det første spillet i serien med en kvinnelig hovedperson. Velkommen til New Orleans!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Mens folk flest har sett frem til Assassin's Creed III, har jeg først og fremst rettet mine øyne og oppmerksomhet mot PS Vita og Assassin's Creed III: Liberation. Grunnen er enkel: Det er lite jeg setter mer pris på enn en skikkelig femme fatale-historie. Enten vi snakker om Mata Hari, Fujiko Mine, Catwoman eller annenhver Bond-pike, er det noe med mystiske kvinner med diskutabel lojalitet som fortsetter å fascinere meg. Når Ubisoft på toppen av det hele kombinerer en spennende hovedperson med de konspiratoriske historiene og gateakrobatiske elementene vi kjenner fra Assassin's Creed-serien, plukker jeg med stor spenning opp min Vita og kaster meg ut på eventyr i New Orleans' gater anno 1700-tallet.

Assassin's Creed III: Liberation
Aveline de Grandpré er halvt fransk-amerikaner og halvt afrikansk, og seriens første kvinnelige hovedperson. Det var sannelig på tide.

For første gang i Assassin's Creed-serien får vi spille som en kvinnelig snikmorder, og ei multikulturell ei sådan. Aveline de Grandpré, vår heltinne, er datter av en fransk rikmann og hans afrikanske slavekvinne. Avelines far var imidlertid generøs nok til å skjenke dem begge frihet, men dette forhindret ikke Avelines mor i å forsvinne da Aveline var ung. Dermed møter vi i spillet en voksen Aveline med store identitetsproblemer: På den ene siden er hun ei rik fransk-amerikansk sosietetspike, på den andre siden er hun slavepiken som ble forlatt av sin mor. Legg til at Aveline begynner å stille spørsmålstegn ved snikmorderordenens credo og metoder, og identitetskrisen er et faktum.

Ubisoft legger noen interessante premiss for historien med Avelines personlighet og bakgrunn. Aveline er som femme fatale-skikkelser flest: Et forførende og tilsynelatende hardt ytre skjuler et vaklende, usikkert og sårbart indre. Dessuten er multikulturalisme alltid spennende. Dessverre forblir alt dette et uforløst potensial som bare pirkes borti med jevne mellomrom. Heller ikke i konflikten mellom snikmorderne og tempelridderne, hvor Aveline føler seg fanget i kryssilden, blir dette brukt fortellerteknisk. Når man på toppen av det hele legger til at historien hopper mye frem og tilbake, og noen ganger kan ta sprang på flere år av gangen, sitter man til slutt igjen med en fragmentert historie. Det som kunne ha blitt en spennnende historie, føles med andre ord uengasjerende og rotete.

Assassin's Creed III: Liberation
En ekte femme fatale vet å spille på sine forføreriske sider for å oppnå målet sitt. Og mannfolka lar seg alltid lure, enkle som de er...

Har du spilt et Assassin's Creed-spill tidligere (og det bør du, om du gir deg i kast med dette spillet), vet du hva du går til: Man får et bylandskap hvor man leker parkour-artist, og underveis skal diverse mål elimineres for å avdekke sannheten og kjempe mot tempelriddernes konspiratoriske herredømme. Ved spillets start er New Orleans knappe 50 år gammel, og det sier seg selv at overgangen fra Konstantinopel og Venezia er enorm. Byen føles liten og innholdsløs, et inntrykk som styrkes av at sideoppdragene er få og lite givende. Vi får heller ingen andre byer å tumle oss i, bare en meksikansk ruin og et sumplandskap i utkanten av byen hvor smuglere og alligatorer råder. Den eneste oppturen sammenlignet med de tidligere spillene er musikken, som med de Pirates of the Caribbean-lignende tonene alltid setter en god stemning.

Assassin's Creed III: Liberation
Som i Assassin's Creed-spill flest gjelder det å bruke omgivelsene til sin fordel.

En ting skal Liberation likevel ha: Gateakrobatikken fungerer langt bedre enn tidligere. Jeg er blant dem som alltid har frustrert meg over Altaïr og Ezios uberegnelighet og egenrådighet, og endt opp med å hoppe i døden litt for mange ganger fordi kontrollene er for upresise. Dette skjer i langt mindre grad i Liberation, og jeg sitter i begynnelsen med en følelse av at serien har klart overgangen til Vita ganske bra. Men selvfølgelig må Ubisoft ødelegge det hele ved å legge til puslespill og oppgaver som skal løses med Vita-konsollens eksklusive kontrollere og muligheter. Bakplaten og kameraet er stikkordene her, og resultatet er katastrofalt. Der spill som Gravity Rush og Little Big Planet Vita utnytter konsollens muligheter på en diskré og elegant måte, blir løsningene i Liberation enda mer påtvungne og tungvindte enn hva tilfelle var i Uncharted: Golden Abyss. Man blir flere ganger fristet til å slenge fra seg Vitaen i frådende raseri, helt til man kommer på at man sannsynligvis ville ødelagt konsollen i samme slengen...

Frustrasjonen blir ikke mindre av at spillet virker å være fullstendig upolert. Det regelrett kryr av grafikkfeil og diverse bugs. Alligatorer henger i lufta, vakter oppdager deg når AI-en du skal forfølge dulter borti dem (selv står du 20 meter og 180 grader bak vaktene), bakgrunner flimrer i klippscenene, lys og skygger skifter merkbar kvalitet underveis, og hele bygninger kan regelrett forsvinne der man løper rundt i New Orleans. Noen i Ubisofts feilsøkings-team bør få fyken etter dette. Det er virkelig synd, for når grafikk og bildeoppdateringen faktisk fungerer er Liberation virkelig vakkert - kanskje det peneste Vita-spillet så langt.

Assassin's Creed III: Liberation
Aveline og Connors historie henger sammen. Hvordan sier vi derimot ikke...

Hva så med femme fatale-delene av spillet som jeg så fram til? De forblir heller små. Aveline har riktignok en mulighet som hennes forgjengere ikke har hatt: Hun kan skifte kostymer (kalt persona i spillet) og infiltrere visse områder lettere på denne måten. Som halvt afrikansk og rikmannsdatter kan Aveline derfor innta roller som slave og sosietetskvinne. Men også dette potensiale føler jeg blir mer en gimmick enn en faktisk bonus for spillet. Noen flere personas eller eksklusive våpen for hver persona hadde vært alt som skulle til her for å bedre konseptet.

Assassin's Creed III: Liberation er på sitt beste et ålreit spill som kjernefansen muligens vil glede seg over. På det verste er spillet en tikkende frustrasjonsbombe, og langt ifra det selvstendige, jevngodt-med-hjemmekonsoll-spillet Ubisoft har reklamert med i forkant. Aveline havner dessverre i skyggen av sine ordensbrødre, og det er noe Vita slettes ikke trenger akkurat nå.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Spennende historiekonsept, serien klarer overgangen til Vita forholdsvis bra, lyd og musikk, gateakrobatikken fungerer bedre enn på hjemmekonsollene, persona-konseptet.
-
Innfrir ikke sitt eget potensiale, fragmentert historie, lite å gjøre utenom hovedhistorien, fullt av grafiske feil og generelle bugs, utrolig frustrerende gåter og puslespill.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.