Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
film-anmeldelser

Avengers: Endgame

I 2008 satte Iron Man i gang tidenes største filmprosjekt. I 2019 får vi en foreløpig avslutning på eventyret i storoppgjøret mellom Avengers og Thanos.

Anmeldelsen er så fri for spoilere den kan være, men nevner handlingen i Avengers: Infinity War og elementer av Avengers: Endgame vi har sett på forhånd i trailere.

Jeg mistenker at jeg sa dette i fjor også da jeg skrev anmeldelsen av Avengers: Infinity War, men endelig er øyeblikket her. Filmuniverset som er bygget opp rundt Marvels superhelter helt siden 2008 skal nå komme til sitt endelige klimaks, og tidenes største filmprosjekt kommer til sin veis ende for denne gang med 22 filmer. Vi vet allerede nå at flere Marvel-filmer er på vei, men det er samtidig en følelse av avslutning over Avengers: Endgame som gjør at man går inn i kinosalen med verdighet og respekt. Rent filmhistorisk er dette stort å oppleve i sin samtid, uansett hvordan filmen måtte være.

Men så var det selve filmen, da. Til tross for mange fenomenale øyeblikk i fjorårets storoppgjør mellom Avengers og skrotumhake-skurken Thanos, la jeg heller ikke skjul på i anmeldelsen av Avengers: Infinity War at filmen hadde noen vesentlige svakheter og en aldri så liten følelse av «var dette alt?». Noe av dette var selvfølgelig å forvente, siden filmen hele tiden var den første av to sammenhengende filmer, men jeg hadde likevel håpet på noe mer. Klarer oppfølgeren å levere der forgjengeren kom noe til kort?

Et lite knips var alt som skulle til i forrige film, og vipps så oppnådde Thanos (Josh Brolin) sitt mål om å utslette halvparten av livet i universet. Igjen står en sønderknust galakse hvor de som er igjen sliter til å komme til terms med det som har skjedd, men de resterende Avengers-heltene er for sta til å sette seg ned å gi opp. Ledet av Steve Rogers (Chris Evans) mobiliserer Avengers et siste desperat forsøk på å endevelte Thanos' udåd, et motangrep som også involverer helter som var fraværende i forrige film.

Avengers: Endgame

Marvel-filmene har gjennom elleve år kjørt en relativt sikker formel uten å satse på mye på det utrygge eller eksperimentelle. Vi har fått filmer som Guardians of the Galaxy og Thor: Ragnarok, men alt i alt har en stabil og trygg Marvel-formel blitt noe vi har lært å forvente av filmene. Med Avengers: Endgame velger regissørene Anthony og Joe Russo å ta noen solide steg bort fra dette, og satser alt på å sprenge grensene for hva en superheltfilm er i stand til å få til.

Dette risikable eksperimentet lykkes de heldigvis så til de grader med. Avengers: Endgame er en film som makter å bryte det forutsigbare mønsteret vi har lært oss å forbinde med Marvel-filmene. Mange har spekulert mye på hvordan filmen kommer til å fortone seg, og selv om jeg kan si å ha truffet blink på enkelte teorier tar filmen samtidig mange uventede vendinger som gjør den til en fest å se på. Filmen sparer ikke på noe, verken når det kommer til effekter, manus eller action, og sluttresultatet sprenger så mange grenser for hva en gigablockbuster kan være at jeg nesten lurer på hvor vi går herifra med filmmediet generelt.

Avengers: Endgame

De tre timene filmen har til disposisjon brukes effektivt, og det er svært sjelden filmen sliter med kjedelige øyeblikk eller unødvendige scener. De som vil ha umiddelbar action må nok smøre seg med tålmodighet, men det er tilfredsstillende å se at Russo-brødrene fortsatt forstår at superheltfilmer faktisk kan ta seg god tid til disposisjon og oppbygging av historien, noe de viste at kunne med Captain America: Winter Soldier. I tillegg har filmen et unikt grunnlag den kan spille på, for dette er en film vi har ladet opp til med 21 foregående filmer. Dermed har regissørene et vell av referanser og grunnlag å tappe av, noe de lykkes svært godt med. Marvel-nerder vil kose seg med referanser av alle slag, og på toppen av dette benytter regissørene grunnlaget til å skape enda større emosjonelle ringvirkninger. Takket være det solide grunnlaget og respekten ovenfor dette blir øyeblikkene som trigger følelsene sterkere. Jubelen og latteren sitter løsere, men øyekrokene blir også desto fuktigere når filmens mest tragiske øyeblikk slår til.

Det er ikke dermed sagt at filmen er fri for mangler, selv om man må grave litt for å finne dem. Den største svakheten kan muligens sies å være filmens portrettering av Thanos, som ikke føles like dyptgående som det vi fikk se i Infinity War. Det er også et par andre svake punkt i filmen. Som tidligere nevnt har plottet et par mindre bristepunkter og forutsigbarheter, og en av filmens lokasjoner kunne vært bedre fremstilt. Disse svakhetene er uansett av en marginal art, men de er der.

Avengers: Endgame

På spørsmålet mitt innledningsvis om oppfølgeren klarer å levere er svaret et rungende ja. Avengers: Endgame er en film som både innfrir og overgår mine forventninger på en og samme tid, samtidig som den knuser taket for hva man kan forvente av en Marvel-film. Den er storslått, velskrevet og fylt med episke, humoristiske og emosjonelle øyeblikk. Formidable actionscener, nydelige spesialeffekter og kløktig bruk av musikk er også med på å gjøre denne filmen til en fest. På samme måte Avengers satte en ny standard for superheltfilmene i 2012, er Avengers: Endgame med på å gjøre det samme for filmer generelt i 2019. Her er det ikke annet å gjøre enn å kose seg!

09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
En suveren (foreløpig) avslutning på en elleve år gammel filmsaga, bunnsolid action, en kreativ historie som tidvis klarer å overraske, klarer å spille på bredden av den emosjonelle skalaen.
-
Thanos mangler noe av dybden vi fikk se i forrige film, et par svake punkt her og der.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene