Bayonetta 3

Det er noe med Bayonetta-serien som virkelig treffer meg. Mange tror at dette er er en billig variant av Devil May Cry, hvor man trykker masse knapper og flotte ting skjer på skjermen. Alt flott innpakket i naken hud og... store fordeler. Nå skal jeg ikke nekte for at Bayonetta inneholder dette, men det er noe med den useriøse tonen, det absurde designet og den totalt uforutsigbare historien som gjør alt riktig. Jeg trodde ikke at Platinum Games skulle greie å toppe Bayonetta 2 (2014), men det ser det sannelig ut til at de har klart.

Jeg vil ikke gå så mye inn på historien, for her er det så utrolig mye mer stas å få oppleve alt på egen hånd. I korte og generelle trekk har en gjeng med slitsomme vesener infiltrert New York, og heksa Bayonetta må i kjent stil denge det som denges kan for å sette universet tilbake i balanse.

For de uinvidde, er ikke Bayonetta en tegnefilmheks med sopelime og tryllestav. Neida, hun er definisjonen på badass, med pistoler montert på skoene. Hun råder over et knippe vemmelige demoner fra Inferno i bytte mot at hun sender ymse udyr i retur etter at hun har banket de opp. Selv om det ikke er noe krav å ha spilt noen av de to tidligere spillene i serien for å forstå noe av dette, vil jeg likevel anbefale å pløye gjennom det første spillet. Jeg ser for meg at det er en del detaljer her som vil gi litt mer mening etterpå.

Som vanlig er det masse kapitler fylt til randen med vesener hvis design vi er blitt vant med fra Platinum Games. Alt skal selvfølgelig jules, rives opp og pryles til det ikke er noe igjen. Det er så tilfredsstillende å se alle de teite våpnene og de vanvittige kreftene som går så langt over toppen at det blir tøft. Nytt i denne utgaven er at Bayonetta kan innkalle demonene sine for å hjelpe seg i kamp, og dette er virkelig kule greier. Disse kan dælje løs og gjøre massiv skade på fiendene eller rive ned bygninger. Noen av kapitlene kan føles litt lange, dette betyr ikke at de nødvendigvis blir drøye eller uinteressante, men av og til får jeg følelsen av at det aldri tar slutt. En del av meg kunne også ønske at det aldri tar slutt. Det finnes lagringspunkter på brettene, så dette blir aldri et problem.

Nytt denne gangen er at vi også kan spille som den mystiske Viola. Hun har helt andre krefter enn Bayonetta og fungerer på en ganske annerledes måte. Dette forandrer premisset litt, og jeg synes at dette fungerer fint for å brekke opp det i utgangspunktet litt monotone gameplayet. Uten å gå mer inn på det er det utrolig mye variasjon i Bayonetta 3, og det er både forfriskende og underholdende å se hvor kreative Platinum Games har vært.

Rent grafisk ser det virkelig bra ut. Det ser så bra ut som et spill kan gjøre på Nintendo Switch. Kanskje er det ikke like strøkent som det nyeste på PlayStation 5, men det forventer jeg ikke heller av en fem år gammel konsoll. Områdene er store, åpne og vakre. Det er fremdeles lineært, men samtidig er det veldig åpent og det er masse å gå glipp av om man ikke utforsker hver krok.

Det er på sin plass å peke på heksa i rommet og snakke kort om stemmeskuespillet. La oss bare si det sånn at Jennifer Hale er den nye Bayonetta, og det håper jeg at hun fortsetter med. Det føles rart med en ny stemme i ca. 40 sekunder, før alt er glemt. Hale funker fjell.

Musikken er akkurat som musikken i Bayonetta skal være. Et herlig sammensurium av discojazz, swing og punkrock. Det strekker seg til ekstreme ytterpunkter og det fungerer umåtelig bra - akkurat som det pleier å gjøre. Ingen andre spill klarer å bruke slik "useriøs" musikk som akkompagnement til fiender som røskes i filler. På mange måter passer det så dårlig at det passer godt, og jeg elsker hvert øyeblikk av det.

Kontrollen har blitt bedre og bedre for hvert spill i serien, og har aldri vært smudere enn den er nå. Det er bestandig min egen feil når jeg får en vinge, og aldri kontrollens. Likevel kan hoppingen og svevingen mellom plattformer være litt uvøren til tider, og her har jeg rotet det til ved en del anledninger uten at jeg nødvendigvis alltid fortjener skylden for det.

Det første spillet hadde massevis av såkalte quick time events som drepte deg umiddelbart om du ikke fulgte med. Det er fremdeles noen i Bayonetta 3, men ikke i nærheten like mange, og det er heller sjeldent at de fører til den sikre død. Noen der ute vil kanskje også klage på at det kun er én lagringsfil per bruker, men det er ikke noe jeg ser på som et voldsomt problem.

Bayonetta 3 har nok mer historie enn de tidligere spillene i serien, og det føles litt trått til å begynne med før det omsider løsner ordentlig. Opplæringsfasen er kreativ, variert og god, men likefullt kan det bli litt mye av og til.

Småklagingen min er egentlig bare bagateller. Bayonetta 3 er i bunn og grunn akkurat sånn du forventer at et Bayonetta-spill skal være. Det er blodseriøst på utsiden, men et komplett sirkus på innsiden. I likhet med forgjengerne tar det seg selv så uhøytidelig at det er komisk. Alt som er nytt her passer godt inn i serien og det er et tonn med skrot å samle på som fører til at man spiller gjennom flere ganger. Bosskampene er på et nytt nivå, og man kan låse opp en haug med evner og angrep for å øke galskapen.

Liker du Bayonetta-serien kommer du til å elske dette. Det gjør i hvert fall jeg, og jeg må presisere at nieren min er nærmere en tier enn en åtter. Platinum Games leverer varene, og vel så det. Bayonetta 3 er en no-brainer og er for meg et av de mest åpenbare valgene som årets spill.