Blade Chimera

Det populære Metroidvania-konseptet har, som de fleste sjangre, solide grunnpilarer som gjør det hele velkjent. Ting vi forventer og ting vi vil ha. For på mange måter er det nettopp det vi liker; å få de tingene som definerer en sjanger i seg selv, men som samtidig kan overraske og underholde oss med alt fra det visuelle til atmosfæren. Disse to faktorene er det jeg synes Blade Chimera gjør best. Den ganske enkle pikselgrafikken er fin, nostalgisk og blandet med et cyberpunk-tema, så det passer fint sammen. Omgivelsene er, med unntak av noen kjedelige korridorer, fine å se på og passer også veldig godt i håndholdt modus på Nintendo Switch. Det er et enkelt eventyr å starte og komme inn i, og du har alltid god oversikt over hva som skjer på skjermen.

Selve historien er enkel; du spiller som Shin, som er en demonjeger, noe som følgelig fører til at du slakter demoner i ulike skikkelser. Den viktigste spillmekaniske ingrediensen her er Lux, en demon som slutter seg til deg og bæres rundt i form av et sverd. Du kan bruke Lux ikke bare som våpen, men også til å forsvare deg, lage avsatser eller reparere gjenstander, vegger og broer som gjør at du kan komme deg videre. Reparasjonsmekanikken føles imidlertid litt overflødig, ettersom en bro, vegg eller et annet objekt som skal nå en høyere høyde, vises som et ikon der det er mulig å gjøre det. Ett trykk på en knapp senere, og den er gjenskapt. Det er altså ikke veldig subtilt, og objektene er på en måte forhåndsbestemt og markert på skjermen. Puslespill i sin enkleste form, kan du si. Det gir litt variasjon i et ellers ganske monotont eventyr å bruke sverdet i litt forskjellige sammenhenger, selv om det er veldig enkelt utført. Det føles litt mer som et ekstra knappetrykk for å komme videre enn et reelt hinder, men ja, det gir i hvert fall litt variasjon.

Spillets handling er mye av det samme. Fiender tramper frem og tilbake, eller gjør små hopp eller skyter ulike typer prosjektiler. De svelger litt bly før de eksploderer, og det er det vi får se sammen med noen mer grandiose sjefer. Fiendene føles generelt ganske kjedelige i både design og oppførsel, og er mer et hinder enn en utfordring. Du kan rett og slett pepre dem til de dør, eller bruke sverdet til å skape en barriere som de går inn i og raskt blir ødelagt. Det er mulig å tilbakekalle sverdet, og da gjør det skade på det i sin vei mens det flyr tilbake til Shin. Når det gjelder sjefene, er utfordringen og finessen litt bedre, og de er også ganske dristige i hvordan de ser ut og krever i det minste litt taktikk for å beseire. Med all den actionen dette byr på, hadde jeg håpet på litt mer fart, spenning og utfordring.

Det er også andre ting, som et veldig nedstrippet ferdighetstre, slik at du naturligvis går opp i nivå når du dreper fiender. Du kan også kjøpe nye våpen og eliksirer for å få tilbake liv, samt de magiske poengene som sverdet koster å bruke. Den virkelige fremgangen og muligheten til å komme forbi visse hindringer, er klassisk låst bak for eksempel en boss eller for å komme til et bestemt punkt på kartet. Det kan være å få et pass eller lære en evne som gjør at du kan nå et nytt område. Totalt sett er det imidlertid veldig lineært med en tydelig sti. Det er heller ikke så mye annet å utforske eller oppdage, noe som gjør hele reisen gjennom miljøene veldig monoton.

Blade Chimera gjør egentlig ikke noe nytt. Kartet ser ut og føles kjent i sin utforming med låste passasjer du først kan nå senere. Det føles ganske innholdsløst og veldig klassisk. Det meste er strippet ned, men det er ikke akkurat kjedelig når det gjelder spillbarheten heller. Men det føles som om det mangler noe unikt. Historien er stort sett ikke-eksisterende, bortsett fra noen dialogbokser, og det er hovedsakelig actionen og plattformspillet som tar førersetet i eventyret. Det er synd at denne biten ikke byr på litt mer finesse, for det blir veldig mye av det samme; ta seg gjennom rom, hoppe litt, skyte litt og så sakte ta seg videre til neste rom. Det blir fort repetitivt til tross for miljøskiftet.

Presentasjonen med pikselgrafikk er selvfølgelig god, men dessverre er ikke spillets musikk særlig minneverdig, noe som trekker helhetsinntrykket litt ned. Jeg liker imidlertid responsen til Shins animasjoner, som ikke helt går hånd i hånd med responsen til kontrollene. I plattformhopping føles den ikke fullt så responsiv som jeg kunne ha ønsket, og siktingen har en tendens til å justere seg litt rart når du må ta deg av flygende fiender spesielt. Det er ikke noe her som egentlig krever utrolig stram spillkontroll, men det er litt frustrerende å bomme på et hopp fordi kontrollen reagerer litt tregt eller Shin liksom låser siktet i feil retning.

På mange måter føles det som et enklere indiespill som på ingen måte er dårlig eller kjedelig. Som helhet er det bare litt for nedstrippet og uten å direkte overraske eller by på noe som føles direkte spennende. Spillet kommer med en lav prislapp, og ekte hardcore-fans av sjangeren kan helt sikkert få seg noen timer med helt fin underholdning.