Norsk
Blog

Svart/hvitt fremstillingen i Killzone se

Skrevet av AndyLonn den 10 november 2013 klokken 22:03

Disclaimer: Jeg kommer til å snakke om sentrale handlinger og plot i Killzone serien så de som er redde for spoilers bør snu her.

Den siste tiden har jeg spilt gjennom de aller fleste spillene i Killzone serien. Det eneste jeg har til godet, og det er det jeg spiller på Vitaen min nå er Killzone Liberation. Som forklart i anmeldelsene mine syntes jeg at Killzone HD var forkastelig, Killzone 2 var svært bra men preget av tekniske problemer, mens Killzone 3 og Killzone Mercenary var spillene det Guerilla Games virkelig har vist hva de klarer å skape hvis de virkelig vil.

Men på tross av å være svært kapable skytespill opplevelser er det et par ting som ikke er helt som det skal være med Killzone serien. Den er ekstremt lite nyansert. For å etterforske dette må vi gå inn på hva den egentlige bakgrunns historien til Killzone spillene er.

Historien bak Killzone spillene

Spillserien er satt i en tidsalder hvor mennesker har kolonisert seg på forskjellige planeter. Etter en atomkrig mellom jordens nasjoner formet de rikeste overlevende statene og firmaene seg til en samlet stat som fokuserte på kolonisering av verdensrommet. Utenfor vårt eget sol system fant de sol systemet Alpha Centauri som består av to planeter. Det vakre utopiet Vekta, og Helghan som var rikt på energi men planetens harde klima gjorde planeten nesten ubeboelig. Firmaet Helghan Corporation kjøpte senere begge planetene fra de forente koloniale nasjoner (UCN) på auksjon. men etter Helghast's økonomiske situasjon truet UCN sitt eget økonomiske system, og styret i Helghast nektet å etterkomme sanksjoner fra UCN, såg UCN seg nødt til å invadere Vekta for å tvinge Helghast ut av styret på planeten og det som utspilte seg er det som senere ble kalt den første Ekstra-solære krigen.

Helghast trakk seg ut av planeten og koloniserte hele befolkningen sin på planeten Helghan. Dette skapte en isfront mellom UCN og Helghast. Planetens harde klima og tøffe omgivelser tvang Helghast befolkningen til å akklimatisere seg og mutere for å overleve. Så mye ble de mutert at de ikke lengre er å regne som mennesker, De er raskere, sterkere og mer motstandsdyktig enn de menneskelige slektningene og bærer et sterkt hat mot menneskeheten.

I det første spillet i serien har Helghast gått til angrep på planeten Vekta som nå er bemannet av soldater fra den Inter-planetære Strategiske Alliansen (ISA) i håp om å ta planeten tilbake.

Svart er Hvitt, Opp er Ned

Med en bakgrunnshistorie som dette var scenen satt for en dyp historie hvor, ihvertfall jeg, kunne sympatisere med begge faksjoner. UCA's levemåte var truet og den første krigen var for å berge seg selv fra en truende Helghast. På den andre siden var Helghast sitt kjøp av Vekta og Helghan legitimt og UCA hadde ingen rett til å tvinge de fra hjemplaneten sin. Jeg digger historier hvor begge parter er på sitt beste «grå». Dessverre fikk jeg aldri den historien jeg helst ville ha sett i Killzone serien, Ihvertfall ikke med det første.

Helghast blir presentert som den store stygge ulven i historien som bare er ute etter å utslette hver eneste en av ISA soldatene. De fører en brutal blitzkrig mot et uventende ISA og slakter soldater og uskyldige til høyre og venstre til en hver tid. Alt dette er greit nok i det store og det hele. Alt er lov i krig og kjærlighet. Men enkelte ganger strekker Guerilla Games strikken litt ekstra langt slik at vi er helt sikre på hvem som er de gode og onde i historien.

Det er de små forskjellene...

-ISA er ikledd lysegrå rustninger med blå detaljer / Helghast er ikledd sorte rustninger med røde detaljer og gassmasker med røde øyne.

-ISA bruker standardisert militære våpen / Helghast utvikler masseødeleggelse våpen og tester våpen som klart er i strid med Geneva konvensjonen på fangede ISA soldater.

-ISA snakker med amerikansk aksent og er generelt frihetselskende / Helghast snakker med britisk aksent og er fascistiske med mye inspirasjon tatt fra Nazi Tyskland.

-ISA viser nåde overfor nedkjempede Helghast tropper / Helghast troppene blir trent til å ikke vise nåde og skyte alle ISA tropper uansett om de er bevæpnet eller ikke.

Dette er bare få av mange forskjeller som setter ISA og Helghast i sine respektive roller som seriens helter og skurker. Det er nesten latterlig hvor mye Guerilla Games prøver å kommunisere disse rollene til spilleren.

Mot slutten av Killzone 3 knabber heltene et Helghast romskip som de flyr rundt mens de skyter ned andre Helghast skip, Men til og med da er flammene fra motorene farget blå på Helghast skipet som bærer ISA soldater og farget rød på skipene som bærer Helghast soldater. Det gir absolutt ingen logisk mening. Hva, bestemte ingeniørene til Helghast seg for at hver enkel pilot kunne egendefinere sin egen motorflammer, men glemte å fortelle det til Helghast pilotene?? Det hele blir bare for latterlig.

Svart/hvitt fremstillingen i Killzone se

Sjeldent får vi noen gang innblikk i Helghast sine motivasjoner og tanker om fienden, om de hele tatt er sympatiske eller om de mistet all form for empati når de ble drevet fra hjemplaneten sin og tvunget til å leve på planeten Helghan.

Det eneste nevneverdige innblikket vi får er i form av en maktkamp som utspiller seg internt i Helghast rekkene etter deres øverste leder Scolar Visari ble drept av ISA soldatene Sevchenko og Rico Valazques i slutten av Killzone 2. Men også her blir de begge partene, Admiral Orlock og Jorhan Brimve Stahl, presentert som blodtørstige og hevngjerrige og deres eneste store forskjell er i hvordan de skal utøve hevnen mot ISA.

ISA er ikke bare gode de heller

Selv om Guerilla Games gjør sitt ytterste i å selge meg på ideen på at ISA er snille og Helghast er onde, sitter jeg til stadighet og prøver å rettferdiggjøre noen av handlingene til Helghast. Og når alt kommer til alt så gjør enkelte av ISA styrkene også noen heller tvilsomme ting.

Radec, en av Scolar Visari's øverste kommandanter er en av mine favoritt figurer i serien. Hovedsakelig fordi selv når han er på sitt mest bad ass er han fortsatt en man som tror på æren av å falle i kamp, og stoltheten som uniformen bringer. I det han kommer ansikt til ansikt med helten fra det første Killzone spillet, Jan Templar, uttrykker han misnøye med at han ikke møtte Templar i en kampsituasjon men heller ble tvunget til å drepe rivalen i kaldt blod.

Igjen når han møter Sevchenko og Rico sier han noe om at det viktigste for han er å få en real kamp og at han møter døden med et smil om det så måtte være, bare han fikk falle i kamp og ikke døde som en feiging. Dette er personlighetstrekk som man kan beundre i en soldat.

Men likevel bestemmer Guerilla Games seg for å at Rico skal spytte på liket til Radec, etter en av de mest utfordrende kampene i skytespillenes historie. Men dette var bare en av flere små detaljer som skulle bygge opp til Rico's siste handling i Killzone 2 som satte scenen klar for en historie i Killzone 3 hvor Rico måtte jobbe hardt for å vinne seg tilbake i spillerens hjerte.

For i det Sevchenko og Rico har muligheten til å knekke ryggraden til Helghast regimet ved å fange deres øverste leder, Scolar Visari. Bestemmer Rico seg for å henrette Visari i kaldt blod fordi... han sa noe som irriterte han...

Dette er nok ganske små saker i forhold til Helghast regimets synder. Men det at man får se begge handlingene begått av en figur utviklerne har brukt mye tid på å fargelegge som «the good guy» er det som gjør det ekstra skremmende for meg.

Hele serien er preget av at ISA soldatene slenger dritt og rasistiske bemerkninger mot Helghast soldatene, «Fucking Hig», «Go back to your shitty planet» er to av mange kamprop man får høre fra ISA styrkene, til og med Sevchenko selv tar del i de hatske bemerkningene om fienden.

Og alt dette er liksom greit? Fordi Helghast er onde?

Det er først når man står på utsiden man får et objektivt syn

I Killzone Mercenary spiller man leiesoldaten Arran Danner. Hans eneste lojalitet er mot penger og står dermed som en uavhengig part i krigen, selv om han tidligere hadde en karriere som UCA soldat. Her fikk Guerilla Games en gyllen mulighet til å levere et mer nyansert bilde av Killzone universet. Og det leverte de på.

Til dels.

Mesteparten av spillet må Danner se seg nødt til å jobbe for ISA, men omtrent midtveis blir man vist et helt annet ISA enn det de 4 første Killzone spillene har presentert. I et oppdrag hvor Danner og hans kompanjong blir sendt inn for å hente ut en Vektansk ambassadør i Helghast hovedstaden Pyrrhus, blir familien og deres Helghast vokter funnet drept. Etter Danner redder den siste gjenlevende av familien, en liten gutt, blir det avslørt at den Vektanske ambassadøren hadde stjålet et masseødeleggelse våpen fra Helghast, som ISA har planer om å bruke mot Helghan for å utslette alt liv på planeten.

Her får Danner en samvittighetskrise, og etter at han blir sveket av partneren sin, snur han seg til Helghast for å prøve å stoppe ISA's nye plan.

Endelig viste Guerilla Games at krig ikke alltid er svart og hvitt. Men det tok særdeles lang tid. Måten alt ble godtatt på så lenge Helghast var de onde i krigen ble litt for mye for meg i begynnelsen men jeg satte pris på at Guerilla valgte å adressere dette med Killzone Mercenary. Jeg håper dette er en trend som de fortsetter med i Killzone Shadow Fall som blir sluppet 29. November.

HQ