Giftige spillmiljøer

Hva har skjedd med kulturen rundt spill?

På barneskolen var jeg en sær gutt. Noen vil gjerne si at jeg fortsatt er sær, men det har aldri vært mer sant en det var på barneskolen. Jeg følte meg aldri helt hjemme blant de som spilte fotball. Dette til tross for at jeg spilte det helt til jeg gikk i åttende klasse. Jeg ble aldri mer en middels interessert i musikken gjennom flere år i skolekorps heller. Skyting er heller ikke noe jeg klarte å bry meg om, så det ble aldri til at jeg begynte med det.

Men det er et sted jeg alltid har passet inn. Og det er blant de spillinteresserte. Oss "gamere" i mellom var det aldri vært noe krav til hvor dyktig man måtte være. Alt man trengte for å kunne kalle seg "gamer" er en interesse for spillmediet, og vips! så var man akseptert som gamer.

Jeg ble først introdusert til spillmediet gjennom Prince of Persia på en gammel pc vi hadde når jeg var liten. Når vi senere gikk til innkjøp av en Sega Mega Drive var da det først tok hold. Sonic var helten for meg i barndommen, og ettersom alle naboene hadde Sega var det ikke mye som skulle til for at jeg ble introdusert til andre sjangere og inntrykk.

Jeg husker at min første Co-op opplevelse var Teenage Mutant Ninja Turtles: Hyperstone Heist sammen med et av mine eldre søskenbarn. Senere tok det samme søskenbarnet meg "under vingen" og introduserte meg til Warcraft, C&C, Heroes og ellers mange av de spillene som har definert meg som gamer. For han hadde det ikke noe å si hvor mye jeg hadde spilt fra før av, Så lenge jeg var åpen for å prøve nye spill.

Gjennom spill fant jeg og søskenbarnet mitt en delt interesse, noe som senere har vært med på å forme forholdet jeg har til han. Og forholdene jeg har til mange av mine nærmeste venner. For eksempel er det gjennom en felles interesse for spill jeg har møtt og blitt kjent med mange av de jeg tilbringer mest tid med nå, i en alder av 24.

En uhyggelig utvikling

Spill har, som dere ser, vært svært viktig for meg som person. Og det er da med tungt hjerte jeg ser hvordan det har gått med kulturen rundt spill. Den inkluderende kulturen jeg har vært så glad i, og har beskyttet med nebb og klør hver gang den har vært under angrep i media.

Det begynte i det små. Gamere ble mer og mer interessert i å sette folk i bås. Enten man likte 360 eller PS3. Om man var "Casual" eller "Hardcore" gamer. De som var "hardcore" tok seg selvfølgelig nær av å bli kalt "casual" og etter hvert ble det brukt som skjellsord. Jenter som påstod de var spillinteresserte ble hetset og kalt "fake game girls".

Ting eskalerte som de ofte gjør, og det ble ikke uvanlig å bli hetset når man spilte spill online. Nå skal ikke jeg peke ut et enkelt spill ettersom det er ganske fælt uansett hvilket spill man spiller, men enkelte miljøer er verre enn andre. For eksempler på at kvinner blir hetset gjennom online spill, sjekk ut Fatuglyorslutty.com

Vi har hatt mange eksempler på hvor giftige enkelte nettsamfunn kan være, og jeg syntes det bare blir verre og verre med tiden, spesielt der det også handler om spill. Det er som om enkelte av de som kaller seg selv for gamere ikke tåler at noen andre blir underholdt av hobbyen deres, og at alle, da kvinner spesielt, bare må finne seg i å bli trakassert hvis de vil ta del.

Hets mot kvinner i spillindustrien

Noen av de som virkelig har fått smake av denne trakasseringen ar Anita Sarkeesian. Jeg har blogget litt om henne og Youtube kanalen hennes (Femenist Frequency) hvor hun tar for seg hvordan kvinner representeres i spill. Etter at Sarkeesian i 2012 lanserte sin kickstarter kampanje: "Tropes vs Women in Video Games" ble hun møtt med en bølge av netthets, voldtekts- og drapstrusler på daglig basis. Få personer hadde klart å holde ut under et så ekstremt press, men Anita klarte å styre seg igjennom stormen og prosjektet hennes ble finansiert.

Hetsen har fortsatt hele veien, men Sarkeesian har hevet seg over det, og har ofte gitt støtteerklæringer til kvinner i samme situasjon.

For litt under en måned siden kunne Polygon melde at hetsen rundt Anita Sarkeesian hadde nådd nye høyder. I følge Sarkeesian selv var det noen veldig spesifikke trusler mot henne og hennes familie som gjorde at hun kontaktet politiet og endte opp med å måtte flykte sitt eget hjem.

Utvikleren av "Depression Quest", Zoe Quinn har også fått oppleve vreden til mange som kaller seg gamere. Etter at spillet hennes ble sendt inn til Steam Greenlight i desember 2013, kunne hun melde at hun gjentatte ganger ble trakassert av enkelte miljøer på nettet. Da hovedsakelig de fra nettsamfunnet Wizardchan. Det har vært mye frem og tilbake etter den hendelsen, noen mener Zoe Quinn selv hadde fabrikkert denne påståtte hetsen for å trekke oppmerksomheten til spillpressen mot spillet hennes. Som dere kanskje ser er ikke dette noe som hjalp Quinn's sak og det ledet egentlig bare til mer hets og trusler, men ikke noe vi har hørt alt for mye om i media.

Zoe Quinn har måttet tåle utrolig mye hets. Uansett hvor du står når det kommer til spillet hennes eller hva hun evt. har gjort eller ikke gjort for at spillet skulle få oppmerksomhet kommer man ikke utenom at det hun har vært igjennom er noe ingen fortjener. Og det vil bli enda mer klart nå når vi går inn på hva som skjedde 16 august 2014.

Eron Gjoni, Zoe Quinn's ex kjæreste lanserte Wordpress bloggen "The Zoe Post" hvor han bretter ut om forholdet deres hvor hun angivelig skal ha vært utro mot han, med fem forskjellige menn. Du kan gjerne spør hvorfor dette fikk så stor nedslagskaft som det fikk. Men en av de fem skal angivelig ha vært spilljournalisten Nathan Grayson som jobber for spillnettstedet Kotaku.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke klarte å lese hele posten til Gjoni, for det hele virket bare som en "forsmådd elskers hevn", så jeg vet ikke om det var han som sa det direkte eller om dette er noe sinte gamere på Twitter og Reddit har resonnert seg frem til selv. For det tok ikke lenge før det ble "Internett fakta" at forholdet mellom Quinn og Grayson kun skjedde for at Quinn skulle få positiv presseomtale rundt spillet hennes. Noe det forøvrig ikke ligger noe bevis for ettersom Grayson ikke har omtalt spillet etter forholdet angivelig skal ha startet, Noe Kotaku sjef Stephen Totilo har gjort klinkende klart.

Reaksjonene fra gamere lot seg ikke vente på denne gangen heller og Zoe ble nærmest drevet ut av spillindustrien med drap og voldtektstrussler.

HVORFOR MÅ DET VÆRE SLIK?

Jeg vender meg nå direkte til de krapylene som driver denne type nett hets via Twitter, Reddit eller hva det måtte være. Hvorfor gjør dere dette? Hva får dere ut av at en person dere ikke liker fryket for sin egen og sine næres sikkerhet? Gir det dere følelsen av være mektige?

Tilbake til allmennhetenen, for dette er noe jeg må få sagt:

Kan vi ikke gå tilbake til slik det var?

Hele denne greia rundt internett hets og det som senere utviklet seg til å bli GamerGate har gjort meg så lei hele gamer samfunnet. Jeg vet ikke engang om jeg lengre er i stand til å erklære meg selv som en gamer, for ordet har nå fått en så ekstremt negativ ladning pga idiotisk oppførsel av enkelte på Internett.

Det verste er at det er ikke majoriteten av spillere som oppfører seg slik. Det er en veldig vokal minoritet som drukner ut alle legitime diskusjoner rundt spill.

Jeg vil presisere at dette ikke handler om noen av nettsamfunnene jeg tar del i. Vi her på Gamreactor kan ikke klandres for denne oppførselen. Men hvis denne trenden fortsetter, er det nok ikke lenge før nykommere som er interesserte i spill tar et lite blikk på Twitter eller Reddit og bestemmer seg for at de ikke vil ha noe å gjøre med gamer samfunnet i det hele tatt.

Jeg savner dagene da spill var noe som forente oss og ikke drev oss fra hverandre. Hvor vi ikke hadde Casuals vs Hardcores. Dudebros vs RPG gamers. osv. Der vi alle kunne forene oss under tittelen Gamer

Jeg sier som Jack: We have to go back