Norsk
Blog
Om rollespill: Før og nå

Om rollespill: Før og nå

Skrevet av Ingar Hauge den 8 oktober 2015 klokken 09:41

Det er noe eget med rollespill av den gode, gamle sorten. I dag vil jeg derfor slå et slag for dem.

Spør meg om hva som er favorittsjangeren min når det kommer til spill, og sjansen er stor for at jeg svarer "rollespill." Graver du nærmere, vil oddsen videre være god for at jeg trekker frem noen japanske rollespill fra før årtusenskiftet som noen av de beste spillene innenfor sjangeren.

For all del, ikke misforstå meg. Vi skriver nå 2015, og det har altså gått 15 år siden vi bikket årtusenskiftet. I løpet av disse femten årene har vi absolutt fått servert flere knallgode JPRG-titler. Bravely Default, Ni no Kuni, Xenoblade Chronicles, Golden Sun, The Last Story, The World Ends With You, Valkyria Chronicles og flere av Tales-titlene er bare noen av de mange, mange titlene som kan nevnes. Knallsterke titler alle sammen, som enhver spillentusiast med respekt for seg selv og sansen for gode spill bør prøve seg på en eller annen gang.

Alle disse titlene til tross, så er det likevel noe spesielt med rollespillene fra 90-tallet som frembringer ekstra glede og entusiasme i meg. Chrono Trigger, Mana-spillene, Breath of Fire og Final Fantasy IV-IX (ok, vi glemmer Final Fantasy VIII i denne omgang). Om du blir sentimental bare jeg nevner titlene, skjønner du hva jeg snakker om (hvis ikke kan du jo alltids lese artikkelen min om Chrono Trigger og få en liten smakebit). Det er ikke uten grunn at konsoller og spill fra denne tiden, som SNES og PS1, ofte blir trukket frem når man skal snakke om JRPG-spillenes gullalder.

Hva kommer dette av? Er det snakk om ren nostalgi? Gamle gamere som nekter å henge med i tiden og ikke ta inn over seg de moderne endringene i sjangeren? Eller er det en viss gehalt i lovprisningene?

Ser man på de store bautaene i sjangeren, ser man at flere av dem har slitt med overgangen til nyere konsollgenerasjoner. La oss bare innrømme det: ingen av oss vil liste opp Final Fantasy XIII-spillene som våre favoritter i serien (selv om noen av oss ikke er fullt så negative til spillene; noen lyspunkter hadde de tross alt). Det er vanskelig å overføre gammel magi til dagens teknologi, og det er de kreative titlene med ny spillmekanikk og nye måter å tenke på som blir stående igjen som gode, moderne JRPG-titler.

Men selv tror jeg det handler om mer enn det. Jeg har en teori om at de gamle JRPG-titlene var mer interaktive enn de nyere. Årsak? Teknologien.

På SNES og PS1 var man fortsatt bundet av store teknologiske hindringer. Man kunne tenke så stort og ambisiøst man ville, men de teknologiske begrensningene satte sine hindre. Løsningen? Man gjorde det man kunne, og overlot resten til spilleren. Det vil si, spillerens fantasi.

Tenk på titler som Final Fantasy VI og Chrono Trigger. Spilleren som setter seg ned med disse spillene i dag (og som ikke ser seg blind på at spillene ikke er i 1080p og 60 fps), kan den dag i dag bli overrasket over hvor følelsesladde spillene er. Hvorfor? Fordi de tekniske begrensningene gjør at vi selv må forestille oss ansikter, stemmer og følelsene til rollefigurene.

Den infamøse operascenen i Final Fantasy VI er et kroneksempel på dette. MIDI-syngingen i spillet er latterlig etter dagens standard, men samtidig har scenen fullt av følelser. Med de tekniske begrensningene klarer spillet å formidle stemningsfulle toner og noe som minner om ansiktsuttrykk hos rollefigurene. Resten må vi imidlertid forestille oss selv. Det er ingen filmsekvenser, ingen orkestermusikk og ikke noe stemmeskuespill som serverer oss alt på et fat. Vi blir utfordret. Vi må bruke fantasien. Vi blir inkludert.

Ikke rart spillopplevelser fra denne tidsepoken blir stående igjen som tidløse klassikere...

HQ