Etter 13 år er Full Metal Panic tilbake

Siden jeg er et barn av 80-tallet, er det kanskje ikke så rart at jeg har en ekstra forkjærlighet for seriene fra 90- og 2000-tallet når det kommer til anime. Serier fra 70-, 80- og tidlig 90-tallet var det jeg vokste opp med, men det var seriene fra 90- og 2000-tallet som preget tenårene mine (som jo tross alt er ganske formative).

Kanskje er det nettopp derfor anime-interessen har våknet litt opp igjen den siste måneden. Etter et år med relativt lav anime-aktivitet som en konsekvens av flere middelmådige nye serier har den siste måneden vært preget av høyere animeakivitet. Hovedårsaken skyldes uten tvil at jeg er et vanedyr som liker det jeg er vant til, og det har jeg fått denne våren. En ny del av Lupin the 3rd, animeversjonen av fjorårsperlen Persona 5 og en fortsettelse av historien i Steins;Gate 0 er jo mer enn nok til å kapre interessen min. Likevel er det ingen av disse som har gledet meg mest. Den æren tilhører Full Metal Panic: Invisible Victory.

Kort oppsummert er Full Metal Panic en serie hvor verden fortsatt utkjemper en kald krig mellom øst og vest, og hvor våpenkappløpet blant annet har bidratt til at mecha-kamproboter er et vanlig syn på slagmarken. I denne kalde krigen er en gruppe mennesker kalt Whispered blitt et mål for alle parter, da Whispered sitter inne med unaturlig høye kunnskaper om matematikk og fysikk fra fødselen av. Den FN-støttede skyggeorganisasjonen Mithril får nyss i at japanske Kaname Chidori er et potensielt mål, og sender den unge soldaten Sousuke Sagara for å gå undercover på samme skole som Kaname. Problemet? Sousuke har vært soldat siden han var tre år gammel, så vanlige sosiale koder er fullstendig ukjente for ham.

Full Metal Panic er uten tvil en av mine favoritt-animeserier. Serien gikk over tre sesonger mellom 2002 og 2005, og er en av de få seriene jeg har sett om igjen mer enn én gang (blant annet for å introdusere nye folk for serien). Den perfekte sammenblandingen av action, mecha, humor, high school love-com og drama gjør at serien spiller på svært mange strenger, men overraskende nok treffer den på så å si alle sammen. Men etter tredje sesong (The Second Raid) i 2005 og en OVA-episode i 2006 sa det plutselig stopp, til tross for at fantes mer enn nok kildemateriale i bokform til å fortsette animeserien. Derfor er det gledelig at serien nå endelig er tilbake etter 13 års pause, og takk alt som er godt og sant i verden for at det er snakk om en fortsettelse og ikke en reboot slik ryktene sa for et par år siden.

Etter så lang tids pause er man redd for at en ny sesong ikke er i stand til å tilfredsstille, men herlig nok treffer Invisible Victory blinken. Den samme FMP-følelsen man hadde for over ti år siden sitter allerede fra første episode, og det er godt å se at studioet legger seg på den samme alvorlige tonen som seriens tredje sesong , hvor slapstick og high school-komedien måtte vike for mer alvorlige og tyngre tematikk. Etter åtte episoder føler jeg virkelig vi snakker om en verdig fjerde sesong, selv om jeg lurer fælt på hvordan de skal klare å nøste opp alle trådene de har lagt med bare fire episoder igjen.

Det som skuffer mest er at animasjonskvaliteten ofte er synlig billig og dataanimert. Noen av scenene er så tydelig enkle i produksjonen at jeg vil påstå serien så bedre ut for ti år siden enn i dag. Men sånn er det. Animetegnere er som regel både overarbeidet og underbetalte, så jeg tar imot det jeg får med glede. Nå håper jeg bare jeg slipper vente 13 år til før sesong fem kommer ut.