Her er en liten idé. Et tankeeksperiment. La meg fullføre, og gi meg tilbakemelding. Et par spørsmål i bunnen her.
La oss si at du har fulgt et spill en stund. Du har sett på skjermbilder. Du har sett videoer. Du har lest om det. Du er spent. Gleder deg. Ser frem til spillet. Har det på toppen av ønskelista.
Så nærmer det seg. Stadig mer info dukker opp, og du teller dagene til lansering. Og der er den, den første omtalen av spillet. Og det får ikke full score. Men nesten.
Så hva gjør du da? Blir skuffa? Anklager anmelderen for å være en dust? Avfeier omtalen og bestemmer deg for at spillet er verdens beste uansett?
Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i beskrivelsen ovenfor, og som spillanmeldere må vi forholde oss til tilbakemeldinger om at vi tar feil hele tiden. Som om det er mulig å ta feil når man skal gjøre seg opp en mening. Men det frembringer en morsom problemstilling som jeg gjerne vil at dere svarer på i kommentarfeltet?
- Mener du at en spillanmelders jobb er å fortelle deg at et spill du gleder deg til er kjempebra, eller er jobben hans å fortelle deg om spillet er kjempebra?
Det virker som mange faktisk mener det første. Enkelte spill, som mange har fulgt lenge og har satt all sin lit til, kan rett og slett ikke skuffe i deres øyne. Og hvis noen våger å påpeke at spillet kanskje har noen svakheter, at det kanskje ikke er det mest fantastiske spillet som noen gang er laget så er det bare å trekke nisselua ned over øynene og stikke fingrene i ørene og leve videre i sin illusjon.
En spillanmelders jobb er faktisk ikke å betrygge dine forventninger. Eller klappe deg på ryggen og si at du har valgt rett konsoll ved å belønne spill med toppkarakterer. Vår jobb er å gjøre oss opp en mening om et spill og formidle denne på en måte som gjør at du får et innblikk i hvorfor vi mener det vi mener.
Eller er du ute etter noe helt annet når du leser en omtale?
- Jammen herr spilljournalist! Du tar feil! Jeg har ikke spilt spillet, men jeg vet du tar feil! Vennligst gi det 10/10!