Assassin`s Creed 2 var det første spillet i serien jeg spilte. Jeg ble fortalt en historie i en utrolig detaljert åpen verden med vakker musikk, og ikke minst en utrolig kul snikmorder. Derfor blir det vanskelig å velge en annen favorittfigur fra Assassin`s Creed for meg. Gjennom spillene med Ezio Auditore da Firenze utforsket jeg Firenze, Venetzia, Roma og Konstantinopel med samme tørst etter skjulte skatter og templarblod. Hver gang jeg la meg i animus-maskinen og de nye lokalitetene ble avslørt kriblet det i de stramme snikmorder-støvlettene etter å hoppe, klatre og ikke en sjelden gang legge mine fiender til evig hvile.

Det var nærmest med vemod jeg spilte gjennom AC:Revelations der Ezio tok farvel. Han er grunnen til at jeg konstant vil feriere i Italia og at jeg iblandt avslutter navnet mitt med da Firenze. I tillegg synes jeg alltid at draktene hans var vanvittig kule. De hadde vært noe å hatt til 17. mai!

Kommentarer

remote

Seksuelt innhold
Voldelig innhold
Søppel
Krenker mine rettigheter
Annet

AC er nok et eksempel på at karakterer som er litt i skyggen, kan bli enormt populære. Drakten og ferdighetene snakker liksom for seg selv.

«Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»

Like
Comment
Share

The Cookiemonster
2015-05-16 17:45

Seksuelt innhold
Voldelig innhold
Søppel
Krenker mine rettigheter
Annet

Siterer remote:

AC er nok et eksempel på at karakterer som er litt i skyggen, kan bli enormt populære. Drakten og ferdighetene snakker liksom for seg selv.

Nja. Jeg tror Ubisoft har trodd litt for lenge på akkurat det. Man merker spesielt med hovedkarakterene i AC3 og Unity, Connor og Arno, at det ikke fungerer spesielt bra når karakterene bare har på seg hetta og sier lite, eller ikke har noen å prate med.

Ezio klarte seg veldig bra, for han hadde et enormt stort register med forskjellige personer som han pratet med og forholdt seg til, samtidig som at han fikk sagt mye generelt sett.

I tilfellet Connor pratet han med få personer, og 70% av det han sa var sutring. Det ga mening i forhold til historien at han sutret, men da burde de ha involvert noen flere personer slik at han kunne vise andre sider av seg.

Arno blir mye av det samme, bare med litt mindre sutring. Han led av et alt for lite spekter med personer rundt seg, og i hele sekvenser hadde han nesten ingen replikker. Det er ganske synd, for når han faktisk fikk replikker og personer å forholde seg til så likte jeg karakteren, da spesielt i tospann med karakteren Élise, som de brukte for lite.

Man ser med Arno at de forsøkte litt å gjenskape den vittige, free spirit-karakteren som gradvis blir litt smartere og mindre spontan etterhvert som historien utvikler seg, men hvordan kan de forvente at han skal kunne bære spillet helt alene, uten noen støttende karakterer? Og hvordan i huleste fikk de for seg at Connor skulle klare å bære et helt spill alene, når han ikke på ett eneste punkt i spillet gjorde noe av interesse. Like, han har ett eller to øyeblikk, men det blir så tynt.

Så nei, drakten og ferdighetene prater ikke for seg selv. Det funker ikke slik. De må ha en form for personlighet under der, og de må få vise den frem litt. En karakter som hverken sier noe eller viser ansiktsuttrykk (sistnevnte pga. hetta) fungerer simpelthen ikke.

Det er jo ikke tilfeldig at alle du spør om deres favoritt-karakter i AC-serien trekker frem Ezio eller Edward fra Black Flag, for det er de to mest karismatiske karakterene i serien, og de som har fått vise seg mest frem.

• Veni, Vidi, Cessi •