Fallout 4 er et usjarmerende mesterverk

Fallout 4 er tilnærmet perfekt på alle måter, men sliter med å gi meg lyst til å spille det.

Når jeg hadde fått hendene på kopien min av Fallout 4, hadde jeg allerede skrevet ut anmeldelsen i hodet. Jeg var fylt med glede, spent på spillet, fordi jeg hadde brukt utallige timer på spillene til Bethesda tidligere. De har demonstrert at de leverer kvalitet gang på gang. Det var åpenbart at Fallout 4 måtte være bra. De kunne ikke skuffe, det var ikke sjangs.

Jeg hadde skrevet ut anmeldelsen i hodet, og den skulle omtrent gå slik:
«Med 30 timer i Fallout 4 sin menneskeskapte post-apokalypse har jeg kun vandret fra brakke til brakke, omringet av radioaktiv sump og ødemark. Det er stort. Veldig stort...» (30 timer var det jeg kunne avse før det var på tide å skrive inntrykk av spillet.) «Mitt inntrykk etter 30 timer er at jeg føler meg som en døgnflue som skal leve et menneskeliv...» Og sånn skulle anmeldelsen fortsatt, som en dagbok eller en opplevelse av hvor gigantisk dette spillet er. Men det blir det ikke. Det blir noe helt annet.

Jeg hadde nemlig motivasjonsproblemer med å spille Fallout 4, og jeg visste ikke hvorfor. Jeg spurte meg selv lenge hvorfor jeg ikke synes dette er gøy. Hvorfor følte jeg for å gå over til andre spill? Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde det samme problemet med Fallout 3 eller New Vegas, men at jeg derimot hadde vandret timevis rundt i Tamriel og The Elder Scrolls. Det var et mysterie, og jeg måtte finne svaret.

Jeg tenkte langt og lenge på spørsmålet. Svaret kom til meg idet jeg vandret over golde sletter og sprukne veier mens jeg skimtet de nedbrutte skyskraperne fra Diamond City spire gjennom tåken. Det er dette. Dette er grunnen til at Fallout 4 ikke gjorde meg motivert. Jeg kjeder meg i spilluniverset. Jeg trasker gjennom spillområder som ser helt like ut.

Sammenlignet med Skyrim, synes jeg spillområdene i Skyrim er mye mer givende. Der kunne jeg bruke timevis bare på å gå fra et punkt til et annet, fremfor å bruke «fast travel»-systemet. Det var huler, borger, kuriositeter og vakre omgivelser. Variasjon i spillandskapet. Fallout 4 er bare det samme, gylne og brune landskapet hele veien. Jeg har ikke lyst til å gå fra A til B fordi jeg føler at jeg har sett det før, og jeg ikke klarer å ta inn over meg den atmosfæren Bethesda forsøker å skape. Det er synd, for i et spill som dette er atmosfære nesten alt.

Det er en smakssak som bunner i hva slags estetikk man setter pris på. Jeg innser likevel at jeg er den store minoriteten når det kommer til Fallout 4, og det vil ikke føles rettferdig at jeg skal kritisere og dømme Fallout 4 for dette. At jeg skal stemple det med en karakter som er langt under hva spillet fortjener i følge de fleste som skal spille det. For det er jo ikke slik at Fallout 4 ikke har atmosfære.

Det finnes uendelig mye sjarm i å skyte av lemmene til et mutert monster gjennom V.A.T.S.-systemet mens Wagners «Ride of the Valkyries» triumferer gjennom det nakne landskapet. Eller å bombe i stykker et område som er befestet med forvokste skorpioner med mini-nukes, alt mens Connie Allen synger «Would you like to ride my rocket 69? (Rocket 69, rocket 69)». Det skaper en absurd stemning til all ekstremvolden, nesten som et pek til A Clockwork Orange.

Omtrent alt i Fallout 4 tilsier at det burde være et 10/10-spill. I mine øyne er Skyrim et 10/10. Innholdet i Fallout 4 føles mer kompakt enn Skyrim. Som kvalitet over kvanitet. Skyrim er større, har flere huler og byer. Rett og slett mye mer å utforske. Fallout 4 har bedre stemmeskuespill, mye bedre grafikk, et høyere detaljnivå, et mer skreddersydd inventar av gjenstader og våpen, mer dybde i karakterene, og en mer følelsesladd historiedel.

Da er det synd at jeg synes det er kjedelig å spille det.

Jeg kommer ikke til å gi Fallout 4 noen karakter, av den enkle grunnen at jeg er splittet mellom min subjektivt estetiske smak, og det at jeg innser at Fallout 4 helhetlig er et nydelig spill. Det ville være feil å gi Fallout 4 trekk i karakter, fordi jeg vet at det er et veldig solid spill. Samtidig er det feil at jeg gir det en høy karakter, fordi det er stikk i strid med min opplevelse av spillet.

Atmosfære er det viktigste i et sandkassespill. Det er ikke noe gøy å utforske en spillverden hvis det man utforsker ikke er givende. Jeg ønsker dermed å avslutte med en påstand: Skyrim har en mye mer givende atmosfære enn Fallout 4.