Norsk

Tanker om Sondre Lerches "Please"

Skrevet av Predator den 13 september 2014 klokken 18:38

Det er sannelig ikke hvert år man får servert et rykende nytt album av sin favorittartist. I hvilket som helst år er det garantert at du får en solid dose med titler fra artister og band du setter høyt, men den éne - den suverene eneren du holder over alt annet i bransjen - det er noe du alltid går og venter på, samme om det er annonsert eller ikke. For meg er den artisten Sondre Lerche.

«Please» er et veldig spesielt album for min del, siden det er det første albumet av Lerche jeg faktisk har ventet på. En sen vinterkveld i 2012 oppsøkte jeg tilfeldigvis musikken til Lerche etter å ha sett ham på The Voice. Jeg tok på en tilfeldig låt, «Good Luck» fra hans femte album «Heartbeat Radio», og de fem minuttene som fulgte er et av de største øyeblikkene innen musikk for meg. Det var som om jeg gikk gjennom en musikkbasert renessanse, og det var som om sansene mine hørte, så, luktet og følte alle aspektene av Lerches musikk. Jeg hadde aldri opplevd musikk på slike måter før - en slik oppvåkning var noe jeg hadde ventet på en lang tid, men det tok meg 16 år og Lerches rolige, varierte, tematiske form for komposisjon og lyrikk før det skjedde. Jeg utforsket hans diskografi med en hurtighet som matchet Bolt på hundremeteren. Alt han hadde å tilby, fra 2001's debut «Faces Down», til 2011's «Sondre Lerche», var allerede tilgjengelige for mitt musikalske dypdykk. Heldigvis kjente jeg umiddelbart den følelsen jeg snakket om isted - den viten om at jeg, kanskje innen ett, kanskje innen fem år, hvem vet, ville få høre nytt materiale fra det jeg skjønte var min soleklare favorittartist. Det var bare å vente tålmodig.

Nå, over to år senere med intens forventning, er tiden kommet. «Please», hans syvende album, har ankommet. Et album av slik tematikk jeg tror ingen forventet - ikke Lerche selv. I oktober 2013 fikk verden det man skulle tro var et innblikk i det nye albumet, «Violent Game». En noe mørk men likevel nytelsesfull sang som sendte tankene til «Phantom Punch»-eraen, og siden den var fremført live, var den akkurat så kaotisk som en skulle tro. Men ville dette videreføres til albumet? Jeg var usikker, men regnet likevel med at albumet ville følge en stil jeg var vant til fra før av - den rocka, hoppende musikalske stilen han viste frem på overnevnte album. Var det duket for nye samplinger av hestevrinsk?

Så, bare uker etter det jeg trodde var debuten til den første singelen, kom nyheten om at Lerche og kona gjennom mange år, Mona Fastvold, gikk hver sin vei. Selvfølgelig regnet jeg med at dette preget privatlivet til deres begge, men det jeg ikke innså da, var hvor mye gass dette ville gi til den kreative prosessen til artisten, og hvordan det ville gi nytt liv til platen som enda ikke var formelt annonsert. Jeg tok det for gitt at albumet ville havne på noe kjent og kjært - noe «Lerchiansk» - men håpet var også der om at noe nytt ville bli lagt på bordet.

Sannheten er at «Please» er alt jeg ikke forventet, men samtidig mer enn jeg turte å håpe på. Med hans syvende album har Lerche gitt oss 10 låter som låter distinkt annerledes enn hverandre. Det er et stykke musikk av voldsom variasjon, og enorm slagkraft. Lerche selv har sagt at albumet inkluderer «sanger du gråter til, og sanger du danser til», som absolutt summerer «Please» veldig nøyaktig. Jeg vil også legge til at noen ganger gjør du begge om hverandre; noen sanger treffer deg både emosjonelt, og samtidig treffer de leddene i kroppen som får deg til å bevege deg rytmisk.

Albumet sparker av med det som godt mulig er Lerches mest kommersielt suksessfylte låt til nå, ved siden av «Two Way Monologue», hitten som virkelig gjorde han til det man kan kalle en «kjent artist» - «Bad Law». Denne åpningslåten er funky og catchy, men samtidig er den kaotisk, den er lyrisk og tematisk dyster, og alt annet enn det du er kjent med. Jeg forventet sanger om kjærlighet, men ikke av slik melankolsk, riv ruskende kaotisk natur. Brekket som skjer ganske kjapt, river sangen fra hverandre, nesten like plutselig som et forhold tar slutt. I et øyeblikk er man gift, og plutselig er det slutt. Lerche river ned sangens tilsynelatende krystallklare rytme, og viser at vi ikke har noe som helst idé av hva som vil følge.

Denne drivkraften har gitt hele albumet en sammenhengende, overhengende følelse av noe som har gått tapt - noe som sørges, noe som reflekteres over, men aller viktigst - noe som feires. Ikke feiring av at det har gått tapt; en feiring av det som var. Et tematisk konseptalbum, så å si. Lerche ruller ut den ene nydelige, emosjonelt treffende låten etter den andre. Det som virkelig slår meg, mer enn alt, er produksjonen på enhver låt, og hvordan det bidrar til låtens individuelle egenart. Hverken det er subtile produksjonsvalg, eller enorme valg, som måten trommene på "After the Exorcism" høres ut som et garasjeband som er i gang med å ta opp sin første kassett, mens stemmen til Lerche, samt den øvrige produksjonen gir en «renere» tone, som kontemplerer trommene på et utmerket vist. Slike produksjonsvalg er til å ta og føle på enhver sang, og beriker hvert eneste musikalske øyeblikk «Please» har å by på.

«Legends» filosoferer over alt den tapte kjærligheten kunne blitt, mens refrenget gjør det umulig å ikke synge med av full hals - en umiddelbar livefavoritt. «Lucky Guy» er den eneste på platen som føles «Lerchiansk», bare at den i stedet for å feire en levende kjærlighet, forteller om hva den ene betydde for den andre, selv etter at forholdet har gått tapt. «Sentimentalist» er kanskje den dypeste låten jeg har hørt av Lerche, en kontemplerende, emosjonelt påvirkende låt om et knust hjerte. «At a Loss for Words» filosoferer over hva han en gang følte, et begjær som en gang var der. Dette begjæret ville kanskje melde sin ankomst igjen, dog til en annen.

Som du kanskje har skjønt, er «Please» lyrisk sterkt. Heldigvis er instrumentbruket, og som nevnt i sted, produksjonen, av høyeste kaliber fra første til siste låt. «Crickets» skaper en rytme som nesten minner om lydene en gresshopper lager, og selv om den er rolig, skaper instrumentene en hardslagen effekt. «Logging Off», den beste albumavslutteren Lerche har laget, avslutter ekteskapet så vel som albumet med varme ord, før den bryter ut i en lystig, mesterlig utført jazzsolo, som beviser at Lerche har varme tanker om fremtiden, både musikalsk og på privaten. Albumet er en tornado av mange følelser som går om hverandre, men alt i alt ender den på en positiv, håpefull note. Positiviteten er noe som Lerche aldri vil gi slipp på.

Hva annet er det å si? Lerche har tatt forventningene mine, krøllet dem sammen til en ball, og sparket dem rett i mål. Han har kanskje gjort noe vesentlig annerledes, men det endte likevel opp som et mektig album av de sjeldne. Slik hadde jeg aldri trodd det ville ende opp! Likevel er jeg utrolig glad for at det er akkurat slik resultatet ble. Det Lerche har skapt er et sammenhengende, men samtidig utrolig variert praktalbum som gjør en kollbøtte på Lerches følelser. Her er alt han har følt etter ekteskapet representert, og det gjenstår som en samling med ti regelrett fantastiske låter som alle har en egenart, noe eget å fortelle. Det er produksjonsvalg som overrasker, det er en sound som er innesluttet men samtidig hoppende frempå, og det er lyrikk som setter punktum på et tapt forhold.

Er det Lerche sitt beste album til nå?

Kanskje det. Men hovedsakelig er jeg mest imponert over hans evne til å konstant overraske, selv etter syv album.

Tanker om Sondre Lerches "Please"

HQ