Norsk
Blog
Pearl Harbor (2001)

Pearl Harbor (2001)

Tenkte jeg skulle ta en titt på auteuren Michael Bays Oscarvinnende magnum opus satt til andre verdenskrig. Har hørt mye blandet om filmen - flere jeg kjenner innrømte at de gråt høylytt av slutten, mens storparten var litt mer skeptiske. Min personlige grad av skeptisisme sto i taket etter den mildt sagt elendige Revenge of the Fallen, men jeg prøvde å ignorere fordommene mine. Så etter 3 timer med krig og kjærlighet, hva synes jeg om filmen? HORRIBEL. Rett og slett uspiselig, fra ende til annen. Den når kanskje ikke episentret for all verdens elendighet som TF2 gjør, men den er sannelig ikke langt i fra. La meg forklare hvorfor.

For det første: det sentrale trekantdramaet. Pingleguttene Affleck (en av de verste skuespillerne som finnes, imo) og Hartnett slåss (både fysisk og mentalt) om sykepleieren Kate Beckinsale, en historie som er så løs, så utroverdig, så platt, så overfladisk, så cheesy og så knusende kjedelig at jeg ikke aner hvordan skuespillerne greide å holde pokerfjeset samtidig som de fremførte dialogen. Jeg kommer tilbake til dette.

Du vet, MB har en tendens til å få virkelig gode skuespillere med i filmene sine. Cage og Connery i The Rock, John Turturro i Transformers, Willis og Buscemi i Armageddon. I Pearl Harbor? Ingenting. Å, jo, Ben Affleck og Josh Hartnett kan sikkert appellere til 13 år gamle jenter. Vel, jeg er ingen 13 år gammel jente, og det har jeg heller aldri vært. Jeg antar at man kan argumentere for at Beckinsale gjør seg godt som eyecandy, om ikke annet, men vet du hva? Beckinsale har vært med i haugevis av andre filmer - hvis jeg kun er ute etter å glo på henne i et par timer, setter jeg på hvilken som helst av de tre Underworld-filmene. Ikke at disse er spesielt smarte (eller gode, for den saks skyld), men der sparker hun i alle fall vampyr- og varulvrumpe og har en tettsittende lærdrakt. I tillegg slipper jeg å høre på replikker som "Now I'm going to give Danny my whole heart... but I don't think I'll ever look at another sunset without thinking of you...". Som igjen leder meg til neste poeng.

Mange vil sikkert si at jeg kaster meg over Bay og filmene hans (med unntak av The Rock, som er kurant (mye på grunn av at Sean Connery alltid er awesome)) fordi det er det som er "in" nå, på samme måte som det var "in" å herse med Bush for en stund siden. Mange vil nok tro at jeg egentlig bare vil følge strømmen (eller enda verre, bevege meg MOT den - ja, jeg ser på deg, TSA). Men nei. For meg handler Pearl Harbor, og Revenge of the Fallen, og Bad Boys 2, om én ting. SMERTE. Intens smerte. Både konkrete og abstrakte deler av meg fikk fysisk vondt av filmen, særlig av dialogen. Et strålende eksempel finner man i sitatet ovenfor.
Andre oppkastproduserende strofer er ting som:
Affleck >> You are so beautiful it hurts.
Beckinsale >> It's your nose that hurts.
Affleck >> I think it's my heart.

GAAAAAAAAAAAAAAHHH! Eller dette:
Affleck >> Loving you kept me alive.

Casablanca, ta deg en bolle! Eller dette:
Affleck >> Not anxious to die sir, just anxious to matter.

Jeg kunne fortsette hele kvelden. Alle disse astronomisk dårlige replikkene er på toppen av det hele fremført på en så monoton, pseudo-heroisk og selvhøytidelig måte at jeg blir sjokkert på egne vegne, på publikums vegne og på den billige manusforfatterens vegne. For ikke å snakke om alle de patriotiske kjærlighetserklæringene til "the land of the free, the home of the brave". Igjen, patriotisme er for så vidt greit så lenge det ikke smøres så hvileløst utover hornhinnene og trommehinnene til seeren som det gjør her. Jeg liker også scenen (hvor det berømte solnedgangs-sitatet er fra) hvor Beckinsale sier til Affleck at hun alltid vil elske ham, hvorpå hun ET MINUTT SENERE forteller Hartnett det samme, på en like pompøs måte. Kanskje det er slik et trekantdrama skal foregå, jeg har veldig begrenset erfaring med det, både på film og IRL. Det var latterlig, uansett. Det er flere dårlig gjennomtenkte ting på gang her. Jeg synes hele karakteren til Beckinsale er dårlig skrevet, og jeg kommer til å bevege meg inn i spoiler-territoriet her. Først liker hun Affleck, når han "dør" blir hun sammen med Hartnett. Det viser seg selvfølgelig at Affleck er i live, men hun ombestemmer seg ikke. Det er først når Hartnett dør at hun kryper tilbake til Affleck. Noe annet ville vel gitt for mye mening.

Et annet problem som mange har med filmen er lengden. Filmen er nemlig dobbelt så lang som en normal 90-minuttersfilm, uten at det nødvendigvis sier så mye, eller nødvendigvis gjør så mye. La meg prøver å illustrere hvor kriminelt lang tid filmen spiser opp, med en liste over filmer som er kortere enn Pearl Harbor:
- De to første Ringenes Herre-filmene
- Ran (Kurosawa)
- The Deer Hunter
- Werckmeister Harmoniak
- Casino
- 2001: A Space Odyssey
- The Godfather
- Kinoversjonen av Das Boot
- Once upon a time in the west
- Hele Tarkovskij-filmografien med unntak av Andrei Rublev, som er omtrent nøyaktig like lang som Bays trekantdrama
Que? Han trengte en halvtime mer til å lage dustedramaet om Affleck, Hartnett og Beckinsale enn Kurosawa trengte til å gjenskape King Lear? Lange filmer byr meg ikke imot, SÅ LENGE MAN HAR NOE SOM KREVER 180 minutter. "I don't think I'll ever look at another sunset without thinking of you" krever IKKE mer tid enn The Godfather. At folka bak filmen i det hele tatt vurderte å strekke filmen utover 180 minutter må ha hatt et såpass ubegripelig stort ego at jeg blir nesten på gråten. Trodde de at dette var Gone with the Wind? Tenk hvor mange mennesker som har sett denne filmen. La oss si at hver billett kostet 8 dollar. Filmen solgte for 450 millioner dollar på kino, det vil si tre timer fordelt på flere millioner billetter. Legg til DVD-utgivelser, kollektive visninger og piratnedlastede kopier. Til sammen utgjør dette årevis, nei, flere TIÅR med tapt tid, tid som menneskeheten aldri noensinne vil få tilbake.

Filmen lider også av et syndrom som er svært vanlig blant film generelt - alle i filmen ser ut som om de enten er modeller eller har vært modeller. Sykepleierne har på seg enorme mengder glossy sminke, er veldreide og har alltid perfekt hår, og pilotene er alle bredskuldrede surferdudes. De eneste som ikke er perfekte supermennesker, men faktisk ser relativt heslige ut, er såkalte comic-relief-karakterer, som publikum kan le litt av innimellom alle denne deprimerende (MEN VOLDSOMT SPENNENDE) skytingen og den kjedelige kyssingen. Den mest prominente er den stammende piloten spilt over Ewen Bremner. Folk som stammer er jo alltid morsomt? Ikke sant? Ikke sant? Det finnes flere "morsomme" scener i denne filmen, blant dem er en tidlig scene på et sykehus. Noen sykepleiere stikker sprøyter i bakenden på soldatene, akkompagnert av lett og lystig komediemusikk. For rumper er jo alltid morsomt? Ikke sant? Ikke sant? Resten av humoren er også stort sett underlivsbasert. Affleck blander "like" og "lick", og sier "I lick you very much". Hi-la-rious.

Actionscenene i seg selv har jeg lite å utsette på, om du ser bort i fra at samtlige er totalt urealistiske (særlig "chicken"-scenen, de som har sett filmen vet hva jeg snakker om) og patriotiske, i tillegg til ikke å være brutale nok til å øke aldersgrensen. Det kunne jo skade billettsalget, Gud forby. I tillegg var hevnangrepet fra amerikanerne 100% unødvendig for filmen, og føltes som om det ble slengt på for å gi publikum en viss følelse av triumf. Men selve actionscenene er i alle fall langt mer oversiktlige enn de i Transformers, så jeg kan ikke egentlig ikke klage. Det samme gjelder eventuelle historiske unøyaktigheter - ettersom jeg selv ikke er en historiker med militærfetisj kan jeg heller ikke påpeke de forskjellige faktafeilene som har gjort så mange andre forbannet.
Transformers 2 var i alle fall en film som fornærmet intelligensen og flesteparten av sansene mine, og fylte meg med forakt. Pearl Harbor greier ikke det, en gang, selv om den sikkert fornærmer utallige krigsveteraner som ser dette forferdelige angrepet fremstilt som bakteppe for tidenes grelleste kjærlighetshistorie. Plottet i filmen er heller ikke like fjasete og ulogisk som i TF2, men gud bedre så kjedelig den er. Når jeg så filmen, følte jeg at jeg leste en av disse kioskromanene med illustrert forside - du vet, slike pocketbøker med svulstige titler man finner ved bladhyllen på Kiwi.

Ellers lurer jeg på om Bay rett og slett er symbolsk når han velger å inkludere drapet på en kameramann som filmer seansen. Filmens død? Nja, det blir for spekulativt, men scenen virket veldig snodig. Diverse filmteknikker som går igjen utover de tre timene er bilder skutt med lavt kamera, opp på en eller annen heroisk karakter, med solen som fyller himmelen bak ham. Spenstig. Eller hva med den fullstendig unødvendig lange sykehus-scenen som er filmet med blur-vision. Hvorfor er den det? Skal den forsterke effekten av kaoset? Skildre de indre usikkerhetene til karakterene som er brutalt kastet inn i denne situasjonen? Bryr vi oss?

Jeg kan virkelig forstå hvorfor folk tok til tårer i slutten av filmen. Den er nemlig så skamløst manipulerende og naiv at den gir Dancer in the Dark seriøs konkurranse. Slutten er komplett med en heroisk heltedød a la Armageddon og The Phantom Menace, og soundtracket er alltid i bakgrunnen og forteller oss hva vi skal føle. Tusen takk for det!

Ok, jeg begynner å slippe opp for negative adjektiver her nå, så jeg avslutter dette raskt. Hvis du ikke har sett filmen, ikke gjør det. Hvis du har sett filmen, skam deg. Jeg skammer meg, i hvert fall.

Tom Cruise ain't got nothing on us, man!

HQ