Scream aim fire

Ble litt dødtid i dag, så bestemte meg for å skrive en anmeldelse av Bullet for My Valentines andre album Scream aim fire (Deluxeversjonen vel og merke.)

Bullet for my Valentine la lista for hvordan deres fremtidige album skulle bli MEGET høyt med deutalbumet "The Poison" fra 2005. Der kombinerte de metalcore med mye elementer fra såkalt "emorock" og det funket som bare det.

The poison bragte med seg en haug med kritikk som at de var posers, spilte emomusikk osv. Dette ville de tydeligvis gjøre noe med da de spillte inn Scream aim fire, for dette er mye mer klassisk metalorientert enn the poison var.

Plata åpner med tittelsporet "Scream aim fire". Riffet er diggbart, og støttes opp av stødig thrashmetal tromming. Breakdownet er også SYKT fett. Ellers er dette det tydeligste eksempelet på at bullet satser mer metal med dette albumet. Med tanke på rytme og riff kan man trekke flere paraleller til klassisk thrashmetal.

Neste låt ut er Eye of the storm. Også her er det thrashriffing så det holder, men også et nokså soft refreng i klassisk bullet-stil. Soloen holder også mål.

Hearts burst into fire viser en ny side av bullet. Her er det en vakker intro som de har vist flere ganger før, men neste riff minner mest av alt om en klissete kjærlighetssang fra et random popband. Alikevel har de lagt til thrashelementer i riffet for å få et mer metallisk preg over det hele. Låta er i og for seg vakker den, men jeg tror ikke den vil falle i smak hos de fleste fans av tyngre metal.

Waking the demon er platas desidert tyngste sang. Riffet er raskt og badass. Screaming hele veien nesten, Matts stemme var deffinitivt bedre på "The Poison", men dette er ikke DÅRLIG av den grunn. Fet sang, med et kult breakdown.

Disappear er en sang med klassisk galloperende riff og veksling mellom clean og screamvokal. Holder mål, absolutt.

Deliver us from evil er også et av platas sterkeste kort. Teksten handler om tiden Matt gikk gjennom under operasjonen med halsen. En låt med masse følelser og et vakkert refreng.

Neste låt "Take it out on me" virker kanskje kul i starten, men nå KLARER jeg den ikke mer. Repetivt og klisjèfullt refreng....ARGH! Eneste positive er en grei solo, og et småfett riff...

Say Goodnight er en typisk ballade, starter rolig med akustisk gitar med en rolig solo over. Før deretter å bygge seg opp mot en scramingdel senere. Godt gjennomført sang.

End of Days har samme problemet som Take it Out on Me. Refrenget blir for repetivt...Det er ikke direkte dårlig, men versene overgår refrenget glatt, og da er det ikke et klokt trekk å spille det av flere ganger etter hverandre.

Last to Know er en rask klassisk bulletsang. Mye veksling mellom scream og clean vokal. Ikkeno vondt å si om denne.

Så til det som tydelivis er en "Episk" avslutning på plata. Hvertfall et slags forsøk... Det virker som at Bullet prøvde seg på en slags ny "Tears dont fall" bare at de feilet brutalt. Dette er DÅRLIG fra start til slutt.... Platas svakeste sang.

Så til bonussangene:

Road to nowhere er en SYKT vakker sang. Denne overgår det meste egentlig, Matt synger vanvittig fint på den, og hadde den hatt en vakker gitarsolo hadde dette vært HELT perfekt. Mesterlig.

Wathing us die tonight er en grei låt i stil med resten av albumet, det samme gjelder for One good reason why. Begge to er gode låter med høyde på resten av albumet.

Ashes of the innocent er den sangen jeg har hørt av Bullet som er mest fokusert på basstromming. Riffet er skamløst stjålet av Killswitch engage (noe som på INGEN måte er spesielt cred av et band i samme sjanger).
Bortsett fra det er sangen bra den.

Konklusjon av albumet er at det er kjempebra, få svake sanger, fengende og spekket med kule riff, men The Poison er og forblir bedre ^^

Karakter 5