Norsk
Blog
Hvorfor kaller du meg frøken?

Hvorfor kaller du meg frøken?

Dette innlegget er kategorisert under: rettvest

Rød kjole. Flagrende nøttebrunt hår. Lepper røde som om djevelen sjøl hadde satt fyr på dem. Et blikk som sa mer enn tusen ord.

Hun satt innerst i hjørnet. Smilte lurt. Pekte diskret på en ledig stol ved siden av henne. Jeg tok hintet. Jeg gikk bort.

Da jeg rekte ut hånda for å hilse på henne, hoppet hun opp og gav meg en lang klem.

Det var lenge siden!..

Jeg skal innrømme at jeg ble litt satt ut. Jeg hadde aldri sett henne tidligere. Veldig søt pike. Nydelige dollargrønne øyne. Jeg tror jeg hadde husket henne. Jeg vet jeg hadde husket henne!

Hun måtte vel ta feil? Jeg var sekunder unna å forklare henne at hun måtte ha forvekslet meg med en annen, da hun plutselig tiltalte meg med navnet mitt.

Det var tydelig at hun visste hvem jeg var. Men hvem pokker var hun?

Jeg spilte med. Jeg er ikke stolt av det. Men ja, jeg spilte med. Snakket om tidligere hendelser i så vidt omfang at jeg kunne umulig bomme.

Ja frøken, deg har jeg ikke sett siden...ja, hvor lenge siden er det blitt nå?

Målet var å få et tidsrom. En dato. En sammenheng.

Neida.

Å, det var virkelig lenge siden. Tiden går så fort når vi er blitt så gamle.

Hun lo en knisende liten latter. Jeg tror jeg hadde husket den latteren. Men jeg kom ikke videre. Jeg var like blank som før. Jeg kunne umulig ha truffet denne søte piken tidligere?

Så ble hun veldig ivrig på å fortelle om seg selv. Hvor hun jobbet. Hva hun jobbet med. Hvor hun bodde. Hva hun bedrev dagen med.

Aldri stopp ei jente i å snakke. Aldri. Så jeg lot henne holde på. På innpust og utpust.

Hun var virkelig trivelig. Hun snakket til meg som om vi var gamle venner. Det var faktisk hyggelig. Hvis du ser bort ifra at jeg ikke hadde den fjerneste idé om hvem hun var.

Jeg prøvde å kjenne igjen noen historier. Kjenne igjen folk hun snakket om. Men det var nytteløst.

Etter hvert gikk hun tom for luft, og lot meg kjøre på. Jeg holdt det enkelt. Jobb. Bil. Bolig. Uflaks i kjærligheten. Noe hun kjente seg igjen i. Vi skålte for det. Hun smilte lurt.

Det var noe med henne. Eller var det bare jeg som likte utfordringen i å prøve å huske hvem hun var? Hvis jeg da hadde truffet henne tidligere?

Kompisgjengen hadde forlatt utestedet for lenge siden. Det nærmet seg stenge tid. Vi gikk ut for å ta litt frisk luft.

Hva er planene dine videre for kvelden frøken? Nach?

Hun smilte og sa at nach alltid er moro. Hun foreslo at vi kunne gå hjem til henne. Venninna hun delte leilighet med hadde jentefest den kvelden, og at det garantert ville bli nach der.

Vi begynte å gå. Hun tok hånda mi.

....duuu?...

Jeg vet ikke hvordan. Jeg vet ikke hvorfor. Men der og da, visste jeg at hun kom til å spørre om noe ubehagelig.

Hvorfor kaller du meg frøken? Husker du ikke navnet mitt?

Hun smilte avvæpnende. Lo litt lavt. Men øynene var kalde og harde.

Hva svarer man på det?

Jeg hadde håpet å få navnet når jeg skulle hilse på venninnene hennes. Ved hjelp av hvordan kjenner du...? Så et kjapt Facebook-søk for å finne henne. Se felles venner. Kanskje se bilder. Få en liten idé om hvem hun var.

Betekningstiden ble tydeligvis litt for lang. Hun stoppet opp.

Jeg visste jeg var fucked før hun åpnet munnen. Jeg hadde passert point of no return det sekundet jeg latet som jeg husket henne.

Nå var det øynene hennes som lyste som om djevelen hadde satt fyr på dem. Hvis blikk kunne drepe...

Du husker meg ikke, gjør du vel?!

HQ
På mindre enn én måned...

På mindre enn én måned...

Hun var søt. Jeg var brisen. Sommer. Sol. CB. Og Sørland. En tragisk kjærlighetshistorie kort fortalt.

Jeg digget at vi fant tonen med engang. Jeg digget at hun krevde å betale for eplecideren sin selv første gang jeg møtte henne. Jeg digget enda mere at hun smilte lurt og kalte meg for tosk når jeg spanderte neste runde uten å si ifra til henne på forhånd.

Hun digget at jeg fulgte henne hjem første kvelden vi møttes. Hun digget at jeg tok et bilde av oss to til kontakten hennes på telefonen min. Hun digget enda mere at det ikke gjorde noe for meg å vente én uke fra første gang jeg traff henne til jeg traff henne igjen.

Jeg likte at hun deltok på Odderøya Live. Jeg likte glimtet i øynene hennes. Jeg likte at hun smilte så søtt. Jeg likte at hun studerer for å bli sykepleier. Jeg likte at hun likte at jeg fortalte henne hvor søt hun var.

Hun likte at jeg sang med på Backstreet Boys. Hun likte at jeg la genseren rundt henne når det ble kaldt på kvelden. Hun likte at jeg gikk tidlig fra jobb for å spise middag med henne. Hun likte at jeg overrasket henne med tulipaner. Hun likte at jeg likte at hun fortalte meg at jeg var himla skjønn.

Jeg likte ikke at hun allerede ønsker å presentere meg for foreldrene. Jeg likte ikke at hun allerede på død og liv skal legge meg til på Facebook. Jeg likte enda mindre at hun skal studere i en annen by til høsten.

Hun likte ikke at jeg er såpass avhengig av telefonen som jeg er. Hun likte ikke at jeg ikke kysset henne etter jeg fulgte henne hjem første kvelden jeg traff henne. Hun likte enda mindre at jeg må på businessreise på bursdagen hennes.

Jeg mislikte at jeg ikke fikk lov av henne å spleise Henrik med bestevenninna hennes. Jeg mislikte enda mer at hun er fryktelig dårlig til å svare på meldinger.

Hun mislikte at jeg ikke er så flink til å snakke seriøst om oss. Hun mislikte enda mer at jeg hadde skaffet oss billetter til konsert i Oslo uten å spørre henne først.

Jeg irriterte meg kraftig over henne i dag på grunn av alle disse småtingene.

Hun irriterte seg nok kraftig over meg også i dag på grunn av alle disse småtingene.

Jeg vet jeg vil treffe henne igjen!

Hun vil treffe meg igjen?..

HQ
Rød truse og bh

Rød truse og bh

Jeg mener å huske at du var søt. Jeg tror du var brunette. Jeg har et svakt minne av noen briller. Jeg vet du hadde på deg rødt undertøy. Kun rødt undertøy. Var det deg?

I så fall ber jeg om unnskyldning. Det var virkelig ikke meningen. Jeg tar på meg hele skylden. Du var helt uskyldig. I alle fall så uskyldig man kan være i rødt undertøy. Uansett - unnskyld for at jeg kanskje ødela dagen din

Jeg vet ikke om jeg kan skylde på påska. Eller om jeg kan skylde på stress etter en dag på jobb. Jeg kan muligens skylde på kaos i butikkene. Stappfullt av folk. I alle former og størrelser. Med forbanna spisse albuer!

Så jeg vet jeg burde brukt litt lenger tid. Tenkt meg litt om. Vurdert andre muligheter. Vurdert denne muligheten litt bedre. Men det eneste jeg tenkte på var å komme meg unna. Så langt vekk derifra som mulig. Så fort som mulig.

Jeg vet ikke om dette er gode nok unnskyldninger for deg. Jeg vet heller ikke om du tilgir meg. Uansett føler jeg et behov for å forklare meg. Du skulle bare visst hvor stresset jeg ble da det skjedde.

Burde jeg blitt lenger og slått av en prat? Eller holdt deg lenge med min kjappe sorry? Skulle jeg ventet på deg og forklart hva som skjedde? Eller gjorde jeg rett da jeg gikk raskt vekk fra åstedet?

Det er spørsmål jeg aldri vil få svar på. Jeg reagerte på impuls. Overlevelsesimpulsene slo inn.

Vi hadde øyekontakt et lite sekund. Kanskje to. Du sa hei særdeles spørrende. Jeg sa sorry særdeles flau.

Jeg skulle bare prøve om genseren passet. Unnskyld for at jeg ikke sjekket om prøverommet var tomt før jeg åpnet døren på vidt gap..

...det som skjer i Øst-Europa?...

...det som skjer i Øst-Europa?...

Det var sikkert en vis mann som engang sa at man ikke skal blande business og fornøyelser. Jeg skjønner nå hvorfor han mest sannsynlig var vis.

Nå har det seg slik at jeg skal på tur. Til Tsjekkia. Øst-Europa. Østblokkland. Sovjet. Ren business denne gangen. Det er i alle fall planen.

Før jeg tok denne jobben så jeg frem til å reise på tur. Tenkte det kunne være et deilig avbrekk i en ellers hektisk hverdag. Jeg tok feil. For etter et par turer skjønte jeg den grusomme sannheten.

Businessturene er deilige. Der og da. Men den følelsen går fort over. Så fort du sjekker mailen. Skrur av flymodus på iPhonen etter flyturen. Da innser du at verden ikke står stille selv om du reiser vekk noen få dager.

Du kan ha tidenes fineste autosvar på mailene. Med et fint lite morsomt bilde. Det blir oversett. Reise er ikke noen unnskyldning for å ikke svare på mail. Og det går endelig opp for deg. Reisen er ikke verd det!

Så du begynner å takke nei til reisene. Du har fått deg gullbonuskort allerede allikevel. Og du begynner å sende de nye. De under deg. De stakkars uerfarne menneskene som ikke har innsett virkeligheten ennå. De som lever lykkelig uvitende i en boble. De som til og med takker deg for at du sender de på tur. Dette kalles virkelig vinn-vinn!

Men av og til er det noen som er rimelig taie som vi sier her nede på Palmekysten. Forbanna sta. Som på død og liv vil at du skal reise. Det nytter ikke sende andre. Og du må bare bite i det sure eplet.

Så har du dårlig tid til å bestille reisen. Bestille hotell. Finne ut hvilket hotell som er i nærheten av både flyplass og lokasjon for reisen. Det er ikke enkelt. Rettelse: Det er enkelt. Det tar bare lang tid.

Heldigvis finnes det snarveier. Hvis man er så dum at man tar dem.

Jeg tenkte å høre med en lokal person om hjelp. Få noen inside tips. La noen andre gjøre jobben for deg. Så jeg sendte mail til den eneste tsjekkeren jeg kjenner.

Jepp - henne.

Det kan virke som hun fikk galt inntrykk etter at jeg ba henne ut på lunsj på Valentines Day. Ut på businesslunsj på Valentines Day. Greit. Det er mulig jeg bare nevnte lunsj. På årets mest romantiske dag. Jeg hadde med en bitteliten boks sjokolade. Null blomster. Og en liten fruktkurv. Som jeg er sikker på at jeg forklarte hun måtte gi til sjefen sin. Jeg er i alle fall rimelig sikker på at jeg sa det.

Hvordan kan hun ha misforstått dette? OK - jeg ser i ettertid at jeg kanskje sendte litt blandede signaler. Men det vare bare tilfeldigheter. Det var ikke min skyld at det var Valentines Day. Sjokoladen tar jeg delvis skylden for.

Men hun må ha misforstått. Hun må ha fått feil inntrykk. Helt feil inntrykk. Ellers så klarer hun bare ikke uttrykke humor skriftlig på engelsk. Jeg håper det siste.

Hvorfor tok jeg med sjokolade?

Jeg er avhengig av et godt forhold til henne siden hun er min kontaktperson i Tsjekkia. Det er ikke et alternativ å føkke til forholdet.

Jeg spurte henne over mail om hun kunne anbefale et hotell til meg. Hun svarte You can stay at my place. Ikke et smilefjes. Ingen rekketungefjes. Ikke engang et blunkefjes. Ikke noe mer tekst i mailen heller. Kun den setningen.

Tullet hun? Var hun alvorlig? Hva svarer man på dette uten å føkke det til? Uten å lage dårlig stemning på de tyve-tredvetalls møter jeg må ha med henne de neste to årene?

Hjelp.

Mine planer for Valentines Day 2k14

Mine planer for Valentines Day 2k14

Valentines Day. Dagen der alle klisjeer er lov. Dagen der roser og sjokolade er alpha omega. Årets mest romantiske dag. Dagen der alt kan skje!

Det startet som en helt vanlig dag på kontoret i dag. Våknet tidlig. Tok en treningsøkt. På kontoret klokka ni med stor Americano. Deilig med flexitid!

Sjekket mailen. Bare tyve nye siden jeg tok kvelden klokka 18.00 dagen før. En god start på dagen. Det var ikke så mange tilstede i dag. Ikke noe uvanlig i det. Før jeg plutselig traff assistenten min. Som var meget overrasket over å se meg.

Hva jeg gjorde der? Drakk kaffe og sjekket mailen. Hvorfor jeg ikke var på møte med de andre? Jeg hadde ikke hørt om noe møte. Mye om og men fant vi ut av. Innbydelsen var sendt på mail en uke før jeg begynte. Og følgelig hadde ikke jeg fått den.

Og selvfølgelig lå den ikke i kalenderen min. Som jeg lever etter for tiden. Og ifølge den hadde ikke jeg noe møte. Men joda. Jeg skulle vært i møtet jeg. Så jeg løper med kaffeen til bilen. Og kjører til den andre siden av byen der møtet skulle holdes.

Jeg var bare femten minutt for sen. Ikke så galt det i seg selv. Hadde jeg ikke vært prosjektleder...

Møtet var godt i gang. Møte med syv andre kollegaer. Og tre personer fra Tsjekkia. Fra et nytt firma diskuterer samarbeid med. Eieren av firmaet vi skulle samarbeide med. Prosjektlederen som jeg skulle samarbeide med. Og ei søt oversettende koordinator som ga meg visittkortet hennes. Hun smilte lurt til meg.

Men det var kanskje fordi jeg kom i chinos og oppkneppet skjorte, mens de andre satt i grå eller blå dress?...

Heldigvis hadde jeg skinnsko og blazer på kontoret jeg hadde hatt vett til å ta på meg, så det kunne vært verre. Men noen smil, unnskyldninger og en dårlig vits som tydeligvis ble veldig morsom oversatt til tsjekkisk, hadde vi funnet tonen.

Trodde jeg i alle fall.

Siden jeg var sen, var den eneste ledige plassen i møterommet ved siden av tsjekkerne. Heldigvis ved siden av oversetteren. Det var også det eneste bordet som hadde en fruktkurv, så jeg traff godt likevel!

Møtet gikk så bra som det kunne ha godt med tanke på at jeg ikke hadde hørt om det på forhånd. Jeg smilte mye, drakk kaffe, lo høflig av vitsene, spiste frukt og latet som jeg sjekket ting på computeren. Satser på at møtereferatet blir grundig!

Da møtet var over, sa jeg farvel til de hyggelige tsjekkerne som tok med seg fruktkurven da de gikk. Jeg syns møtet gikk over all forventning. Det var først etterpå jeg fikk de vanskelige spørsmålene.

Hvorfor var jeg sen? Hvorfor hadde jeg ikke forberedt meg? Og det vanskeligste spørsmålet å svare på: Hvorfor spiste jeg av fruktkurven de fikk i gave?

Det var først når jeg tenkte over det, at jeg husket at jeg var den eneste som hadde spist frukt. Og det var nok derfor de tok med seg kurven etter møtet...

Heldigvis hadde jeg ikke tatt så mye. Kun én banan. Og ett eple.

...og én drue eller syv...

Så i kveld har jeg lest meg opp på prosjektet. Strøket penskjorta. Bestilt en stor fruktkurv med levering til i morgen. Og etter mye om og men, klart å få til en lunsj med hun søte koordinatoren i morgen. Selv om eieren og prosjektlederen ikke kunne komme.

Så nå krysser jeg fingrene for at jeg klarer å både sjarmere henne og overbevise henne (slik at hun kan overbevise de andre) om at jeg er riktig man for dette prosjektet.

Kanskje jeg burde ta med noen roser og sjokolade? For alt kan vel skje på Valentines Day?