Teppefall for Commander Shepard(ME3)

Jeg har igjen plantet føttene godt nedi støvlene til Shepard, og kjenner den velkjente vekten av hele universets skjebne på min smale skuldre. Det er en tung bør, men en jeg ikke ville vært foruten. Fiendene er mange og mektige, og hver gang en blir beseiret kommer to nye til. De er flere enn oss. De er sterkere enn oss. De føler ikke og tenker ikke som oss. De har ingenting å tape, ingenting vi kan ødelegge eller true for å skremme dem, tvinge dem i retrett. Venner og familie er ukjente begrep for dem. De er ufeilbarlige, usårlige, uslåelige. De ødelegger alt vi har, alt vi holder kjært, alt vi er. Vi kan ikke vinne. Dette er slutten og vi vet det. Men likevel prøver vi. Likevel gir vi ikke opp, men gir alt vi har, selve livet om så det gjelder, for vi har et lite håp, et håp om at vi, mot alle odds, skal greie det, skal overvinne de som ingen andre har overvunnet før. Vi er sta, vi er naive, vi nekter å dø på andres premisser. Vi har håp.

Jeg er Shepard. Jeg er det håpet.

Og jeg gjør det som kreves av meg. Børen er tung, men det er en jeg ikke ville vært foruten. Jeg kjemper meg gjennom horder av fiender, fjerner alle som står i min vei. Alle. De som kunne vært mine allierte, men som nekter å innse at det de gjør er feil, og de som alltid vil være fiender, de som er i mot alt det jeg står for. Veien er lang og blodig. Jeg finner igjen gamle venner og mister dem igjen. Jeg ofrer alt, men alt er aldri nok. De vil stadig ha mer, de krever alltid mer. Jeg fortsetter å gi. Er det verdt det? Er det flere døde enn levende?

Ingen tid å miste, ingen tid til å sørge, ingen tid til å ta farvel. Selv om det eneste jeg gjør gjennom hele reisen er å ta farvel. Jeg sier mine siste ord til alle, helt til det ikke er flere ord igjen å si.

Hver gang jeg kommer et steg nærmere målet kommer Cerberus og dytter meg tre skritt tilbake. Det er håpløst. Vi kan ikke vinne. Det er ikke mulig.

Håp.

Og jeg kravler videre, over likene av fiender og falne kamerater. Blodet deres blir medaljer og krigsmaling, og jeg lover at de aldri skal glemmes, at de ikke døde forgjeves.

Mot alle odds vinner håpet frem. Jeg tar meg frem til Strålen, transporteres opp til Citadel, finner kontrollpanelet, overtaler Illusive Man til å gjøre det han burde gjort helt fra begynnelsen av.

Vi har endelig sjansen til å gjøre en ende på fiendens terrorherredømme en gang for alle. Alt jeg trenger å gjøre er å trykke på knappen. Anderson er død, jeg følger snart etter og likevel krever de mer av meg. "Fiks problemet, Shepard. Vi er så nære." Jeg prøver å finne styrken jeg trenger for å følge denne siste ordren. Jeg gir alt, men alt er aldri nok.

Dette er slutten, tenker jeg. Etter alt jeg har vært igjennom, etter å ha kommet så nærme, er dette måten det ender på. Jeg mislykkes. Jeg er ikke udødelig, overmennesklig. Jeg er ikke en gud, ikke en legende. Bare et menneske, et menneske med feil og mangler som alle andre. Det er menneskelig å feile.

Nei.

Catalyst kommer som en gud ut av maskinen. Han forklarer meg alt. Forteller meg om Problemet og Løsningen og Planen hans. Han forklarer hvorfor. Han forklarer meg alt og det er alltid alt for mye. Han gir meg tre valg, valg jeg ikke forstår helt konsekvensene av. Og plutselig er ikke vekten av universets skjebne metaforisk lenger. Jeg må velge! Igjen er det opp til meg. Det burde ikke vært opp til meg. Er ikke alt jeg har gjort, alle valgene jeg har tatt frem til nå nok? Jeg må velge, uten at utfallet er helt tydelig. Jeg velger å vinne på min måte, jeg velger å ødelegge syklusen, jeg velger langsiktig fred i universet og endelig fred for min egen del. I det minste er det det jeg tror i det jeg hopper inn i strålen og oppløses.

Jorda reddes, Reaperne dra sin vei, mannskapet og det som er igjen av vennene mine overlever. EDI og Joker går sammen inn i solnedgangen go lever lykkelige halvt organiske/halvt syntetiske alle sine dager.
Og jeg blir legenden som reddet universet.

Jeg tar av meg støvlene og legger fra meg kontrolleren, stirrer tomt på skjermen. Var det slutten? Hvorfor det? Hvorfor avsluttet ikke Bioware spillet ti minutter før? Hvorfor hadde ikke Bioware baller nok til å avgjøre universets skjebne selv? Istedenfor å gi meg tre valg som alle virket littegranne feil, istedenfor å presentere meg for Catalyst, som jeg slettes ikke hadde lyst til å møte. Som jeg ikke trengte å møte, ei heller var det nødvendig å høre hva han hadde å si. Bioware prøvde å forklare for mye og ødela mystikken ved sin egen mytologi. Catalyst ga det hele en religiøs ettersmak, og den kunne jeg godt vært foruten. Jeg kunne godt vært slutten foruten.

Jeg og Anderson og et våpen som funket eller ikke funket. Det hadde vært nok.

Jeg føler meg tom nå. Jeg er trist. En æra er over. Noe storslått og episk, noe uten sidestykke er ferdig. Jeg har ikke lyst til å spille mer.This is it.

This is it.

This

is

it.