Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Forandring fryder 2.0

Skrevet av TK Quill den 3 mars 2019 klokken 10:54

For flere år og i hvert fall to brukere siden, skrev jeg en tekst med samme tittel. Jeg var midt i en langvarig fase hvor jeg prøvde å lære om meg selv og andre mennesker, hvordan man skulle opptre rundt andre, og hvordan man kunne være sitt beste jeg. Tilbragte det første tiåret av 2000 tallet forholdsvis isolert fra omverdenen, limt til stadig større pc skjermer, under vekten av depresjon, enorm sosialangst og en generell og ubegrunnet frykt for alt utenfor utgangsdøren.
Jeg var riktignok ikke bevisst på disse tingene på det tidspunktet, og det var heller ingen rundt meg. Så jeg levde livet gjennom andres historier, opplevelser og væremåte. Jeg plukket opp fakter og personlighetstrekk fra de som så ut til å gjøre det bra i livet, og kopierte dem som mine egne. Jeg hadde ingen identitet, så jeg måtte klippe og lime.

Dette er noe jeg har gjort i større eller mindre grad opp gjennom hele livet. I mangel på noe som gjorde meg til en unik person, måtte jeg bruke ting jeg plukket opp her og der, prøve og feile, til jeg ble akseptert av flertallet. Hvert andre år eller så, gikk jeg gjennom en reboot, hvor jeg luket ut det som ikke fungerte for meg, og prøvde nye ting. Dette inkluderte utbytting av brukere i forum og sosiale medier. Jeg trengte en ny start, for å kunne prøve en ny personlighet, og tanker og meninger endret seg oftere enn andre skifter sokker. Jeg fulgte enten mengden som best jeg kunne, eller så var jeg negativ til alt. Sistnevnte var nok mer en bivirkning av depresjonen, for det var sjelden jeg følte det samme som ordene uttrykte. Det var "kult" å være en motsetning av flertallet.

Så omtrent annethvert år prøvde jeg å være en ny person, nye prosjekter, nye tanker og meninger. Etterhvert kommer man dog til et punkt hvor det ikke går lenger. Ingen vet hvem du egentlig er, eller hvor de har deg. Og man kommer bare så langt ved å kopiere andre. Så jeg sank ned til det dypeste punktet en kan nå, hvor det vurderes om man skal sette punktum.
Et øyeblikk på kanten (i den bokstavelige betydningen) varer ufattelig lenge, men i stedet for å sette punktum for siste kapittel, klarte en håndfull tanker på familie å snu meg tilbake. Så jeg gikk derfra med en forsterket fobi for høyder, og klar til å starte, ikke bare et nytt kapittel, men en ny bok.

Siden våren 2009 har jeg hatt flere reboots, men ikke de hvor jeg lever gjennom andre, eller tar andres væremåte som min egen. Jeg flyttet fokus over på meg selv, og hvem jeg er bak masken. Utallige psykologtimer og utredninger har gjort sitt for å gi en dytt på veien, men brorparten av arbeidet har jeg gjort selv gjennom prøving og feiling, luking og tanker.
Det var alltid en personlighet der inne, en som viste seg her og der, men jeg var redd for å slippe den til, jeg var redd for å ikke bli akseptert som en unik person, som egentlig ikke var så spesiell.
Av alle ting jeg har vært, og fremdeles er redd for, så er frykten for å være meg selv den mest irrasjonelle. Det finnes ingen grunn til at jeg ikke skal være meg, for som jeg har lært med årene, er jeg helt ok.

Det er ikke viktig å være akkurat som andre, det er ikke viktig å være enig med flertallet, eller uenig for å lage kontrovers. Det som er viktig, er å gi litt faen. Ting eller personer som ikke har betydning for deg, kan fint settes til side. Livet er for kort til at man skal bry seg om alt, eller prøve å bli likt av så mange som mulig. Det viktigste er å lære hva og hvem du setter pris på, og fokusere på det. Det er sånn personligheten formes, ikke ved å klippe og lime her og der.
Det tok meg godt over to tiår å lære det, men når jeg nå har entret 30 årene, har jeg det bedre enn noen gang. Jeg bærer fremdeles på vekten av sosialangst, et utall fobier, samt en og annen depresjonsperiode, men jeg lever ikke bak en maske.

For nesten tre år siden fant jeg noen å dele livet med, og jeg har vært gift i halvannet. Livet er mer normalt enn jeg noen gang trodde skulle være mulig med mine utfordringer. Jeg kan fortsatt finne på å bure meg inne i huset ei uke, fordi jeg ikke tør å gå ut, men frykten er ikke like konstant som før. Jeg føler ikke at hele verden er mot meg mens jeg er besatt på å passe inn over alt og bli likt av alle. Det er en unødvendig tankerekke jeg endelig har klart å luke helt ut.
Meninger og tanker endres med jevne mellomrom, men det er naturlig, og det viktigste er at de er mine. Fakter og fjollerier velter ut til stadighet, men de er også mine, og jeg er helt komfortabel med å være en snåling hvis det er stempelet jeg får.

Så det har vært mange forandringer opp gjennom årene, og jeg har tenkt "forandring fryder" hver gang, men det er først nå jeg føler jeg har landet et sted jeg liker og er komfortabel, et hvor jeg ikke trenger å forandre noe. Fortiden er langt bak meg, og livet, slik det bør leves, har begynt. Livsglede er noe som har vært mangelvare store deler av livet, men den er definitivt tilstedeværende nå.
Det er snart 10 år siden jeg tok valget om å fortsette å leve under tyngden av depresjon og angst, uten å føle at jeg hadde en plass i verden, uten et håp om lysere dager. Jeg har fremdeles ingen stor rolle i verden, ingen planer, drømmer eller mål for fremtiden. Men jeg lever dag for dag, som meg selv, med de tingene og menneskene jeg har sans for, akkurat slik jeg liker det.

Takk for din tid

TK

PS: Dette kan være en litt merkelig tekst for nykommerne, men jeg hadde en gang for vane å poste personlige tekster ukentlig på GR. Det føltes alltid naturlig for meg, ettersom forumfolket var de jeg kommuniserte mest med, og da spesielt de årene jeg isolerte meg fra omverdenen. Så dette fungerer som en slags oppdatering etter mange år, selv om de fleste av mine gamle lesere, og alle tekstene for lengst er borte. Det er også en feiring for min egen del av at jeg ikke ga opp for 10 år siden, men heller sto i mot alt livet kastet mot meg, og omsider fant en vei ut.