Originale Super Mario Bros. på 3DS?

Super Mario Bros serien står som en bunnsolid bauta i spillhistorien og lever i beste velgående den dag i dag, og dette av en god grunn. De aller fleste har hørt om den sjarmerende rørleggeren og hans bror Luigi. Det er knallgode plattformspill, fargerike, innovative og byr rett og slett på spillglede uten sidestykke. Det virker som om spillene er utviklet med en enorm lidenskap og kjærlighet, og de gir spilleren en fantastisk opplevelse
med den lubne rørleggeren som er på jakt etter prinsessa.

Grunnet mine minner og lidenskap for Mario var jeg raskt ute med å melde meg for å teste Super Mario Bros DeLuxe til Nintendo 3DS (Ja, dette var originalt tenkt som en anmeldelse, men det ble etterhvert til en blogg i stedet) Dette er en gjenutgivelse av det klassiske NES-spillet Super Mario Bros, som tidligere også har blitt utgitt til GameBoy Color. Det er med ekstremt tungt hjerte at jeg må si: "Jeg angrer". Hvorfor lurer du kanskje? Jo, det skal jeg forklare deg. Misforstå meg rett, jeg elsker Super Mario Bros. Det er et fantastisk spill og jeg har kost meg masse med det i barndomsårene. Jeg må nevne at Mario alltid har vært ved min side i andre spill underveis, men de tre originale Bros-spillene har fått være i fred de siste 16-eller-noe årene. Disse årene har ikke vært gode mot det. Da snakker jeg ikke om grafikken. Den er like herlig og pikselert som alltid, men andre feil kommer fort frem, noen gamle og noen nye. Før kunne jeg kose meg med spillet i mange timer i strekk, og om jeg døde var det min egen feil. Nå føles det ikke slik lenger. Idet jeg startet spillet fant jeg tilbake til den gode, gamle og brusende følelsen jeg husker. Det var som å gå inn i en tidsmaskin og reise tilbake til 1995. Jeg gliste bredt og så for meg mange timer med nostalgi. Dette ble raskt kortet ned til noen minutter.

Den karakteristiske første banen var den eneste kosen jeg fikk fra dette spillet. Mest sannsynlig grunnet min blindhet. Jeg merket rett og slett ikke at kontrollene var så seige som de var, mest sannsynlig på grunn av den enkle vanskelighetsgraden på banen. Med en gang jeg kom ned i hulene på andre bane merket jeg derimot at noe ikke stemte. Jeg trykket for å hoppe, men jeg hoppet ikke på samme tid. Det tok et kvart sekund, og i høy mario-fart er dette stort sett katastrofalt. Mario falt, Mario døde, gang på gang. Mario treffer flammer, fisk, goomba. Mario får hammer i hodet. Jeg er ikke en dårlig Mario-spiller, men innser at dette skjer selv den beste fra tid til annen. Men nå er det snakk om hver bidige gang jeg forsøker å gjøre noe annet enn å gå rett frem. Jeg må presisere at kontrollene på denne gjenutgivelsen er uendret fra NES-versjonen, de er hverken mer eller mindre seige enn det originalt var. Kontrollene føles rett og slett utdatert.

Det er også noe ekstra snacks på denne gjenutgivelsen. Det er ikke all verden, men ved å fullføre noen utfordringer får man diverse artwork å titte gjennom. Dette er alltid stas. En annen funksjon jeg ikke er like begeistret over er skjermkontrollen. Man kan velge å flytte kameraet frem eller tilbake, grunnet at skjermen på en 3DS ikke dekker like mye av området som tv-skjermen gjorde på original-utgivelsen. Uten å ha testet GameBoy-versjonen vil jeg anta at denne funksjonen ikke var der grunnet et veldig begrenset antall knapper tilgjengelig.
Jeg tror Nintendo forsøker å blande inn moderne spillmekanikk med et flyttbart kamera, men dette fungerer ikke så godt som det burde. Det er jo bra at man har muligheten, men når man plutselig klarer å flytte på kameraet midt i et hektisk område er det ikke en positiv ting. Det er heller ikke positivt når man klarer å låse skjermen så man står helt i venstre ende og man akkurat har sparket til en Koopa Troopa (skilpaddene om du lurte) og skallet flyr frem og tilbake. Denne låseknappen kan heller ikke deaktiveres, så det gjelder å ha tunga rett i munnen. Dette er rett og slett en god idè som er elendig utført. Ved å tilpasse spillet bedre til skjermen kunne man unngått å ha flyttbart kamera og en låseknapp i det hele tatt.

Jeg er fortsatt like glad i Mario som før, men Super Mario Bros fortjener å leve som den perlen det en gang var, i minnene. Utviklingen har gått fremover med stormskritt hver eneste dag siden 1985, så det er ikke rart at autentisk Mario anno '85 føles utdatert og seigt. På den tiden var dette standarden, man merket det rett og slett ikke. Om 29 nye år regner jeg med at vi havner i akkurat samme situasjon igjen, med et av dagens spill. Kanskje det blir Mario den gang også?

Hvis jeg skulle anmeldt spillet i dag, ville jeg gitt det en 5.