Bortkasta konsept (anmeldelse) #C0MMUN17Y

Dette bloggen er en del av stafettbloggen, regler og forklaring finner du her. Mer om ukas tema her.

Etter å ha lurket litt rundt på forumet nå og da så jeg den nye bloggserien for i år, og tenkte det kunne vært gøy å slenge seg på denne ukas tema! Og da tar jeg like gjerne for meg begge utfordringene og skriver en anmeldelse(les: rant)... om en serie jeg ble ganske så misfornøyd med.

Så, har du noen gang fått vite om et spill, en tv-serie eller hva som helst annet som høres fantastisk ut? Bare beskrivelsen er midt i blinken for deg, og treffer alt du er interessert i. Så ser/spiller/hører du på/smaker du det, og... blir skuffet. Veldig skuffet. Hvordan kunne en så bra ide bli noe sånt? La meg fortelle om min egen opplevelse med en serie som dette.

For flere år siden fikk jeg høre om en aldri så liten mangaserie ved navn "Aoi Sekai no Chuushin De" (eller "World War Blue" som er den offisielle engelske tittelen), som skulle få anime-adapsjon. Jeg visste med ett at dette var noe jeg måtte se. Serien handlet kort sagt om at landene "Segua" og "Ninteldo" slåss mot hverandre, og ja, du skjønner nok allerede hva greia er. "En spillparodi basert på Nintendo og Segas gamle console wars, der spillserier er representert av personer? Høres genialt ut!" Dette måtte jeg bare se!

(Disclaimer: Jeg har ikke lest den originale mangaen utover å bla gjennom noen få sider. Jeg vet det er en god del flere ting som skjer der, men jeg har mine tvil om at historiefortellingen og karakterene er noe særlig bedre. Uansett funker ikke dette som en adapsjon av denne historien)

Dessverre var det bare første del av utsagnet som viste seg å være sant. Aoi Sekai var nemlig en stor skuffelse på flere måter enn jeg engang visste at var mulig.
Serien tar for seg krigen mellom landene Segua og Ninteldo, som begge vil ha kontroll over Consume. Ninteldo har i mange år hatt overtaket, helt til Seguas hær får en ny rekrutt, Gear (Sonic), som med en gang viser seg å være svært dyktig. En grei nok start... men deretter går det bare nedover, med en tom historie som tar seg selv altfor seriøst og prøver å redde seg selv med billig fanservice og "edgy" drama. Sega (ok, la oss bruke de faktiske navnene her) begynner å legge planer om hvordan å best slåss mot Nintendo og trener opp Sonic mens de forteller ham at han er en såkalt "killer" - en kriger med spesielt mektige krefter. Planlegging fortsetter til de skal ut på sitt første oppdrag... mot Taito. Og det er egentlig det serien går ut på, Nintendo blir nesten ikke nevnt igjen etter siste halvdel av serien (før en scene helt mot slutten). Så ja, de slåss mot Taito, og drar hjem, og helt til slutt får vi se en rekke nye spillbaserte karakterer som bare blir slengt inn i siste liten.

At serien besto av bare 3 episoder (på den vanlige 24ish-minutters lengden) med flere månederes mellomrom mellom hver burde være første advarsel - dette var nok ikke akkurat studioets hovedfokus. Hvordan kunne de fortelle denne historien på så kort tid? (Vel... det gjorde de ikke siden de som sagt aldri endte opp med å slåss mot Nintendo) Den endte opp med å bli veldig "rushed" og flytter seg framover altfor fort, med lite mulighet for karakterutvikling.

Uansett, jeg var forberedt på en siste kamp mellom Sega og Nintendo, siden Nintendo gjennom serien blir presentert som hovedskurkene og "the final boss", men i siste halvdel av andre episode bestemmer de seg for å gå til angrep mot Taito isteden... Og dette blir seriens siste avgjørende kamp før de går hjem for dagen. Nintendo-karakterene dukker opp i kanskje litt over 2-3 minutter i løpet av hele serien, noe som blir for dårlig. Det sier jeg ikke bare fordi jeg er Nintendo-fan, men når du har over halve serien bygd opp til at dette er hovedfienden de skal slåss mot, og plutselig kjemper de mot en urelatert gruppe som plutselig dukker opp fra ingen steder istedenfor, er det litt skuffende at Nintendo-delen har bygget opp til noe som aldri skjer i løpet av de få episodene som finnes. At de bare bruker denne lille delen av historien får meg til å lure på om de egentlig tenkte å gjøre serien lenger, men ikke hadde råd/mulighet til å satse på flere episoder? (Men når jeg ser på kvaliteten her er det kanskje like greit...) Jeg lurer forresten også på hvordan de egentlig hadde tenkt å framstille den siste avgjørende kampen mellom dem når vi alle vet hvordan det gikk i virkeligheten - ville heltene tape, eller skal dette være en "alternate history" der Sega endte opp med seieren?

Karakterer er ofte noe av det jeg setter mest pris på i serier, om det er film, spill, tegnefilm eller annet, og dessverre var dette en av seriens svakere punkter. Jeg kan ikke komme på en eneste karakter jeg egentlig brydde meg om, de var enten irriterende, nesten uten personlighet, basert 95% rundt en eneste vits som ble fort gammel (er bare så mange ganger du kan lage Tetris-vitser om å "stikke ting inn i hull, if you know what i mean winkwink") eller ble bare vist kort mot slutten av siste episode uten mulighet til å gjøre noe ordentlig inntrykk.

En av serien største problemer er at den tar seg selv litt for alvorlig. Greit nok, det er en "krig", men en gjennomgående seriøs stemning funker ikke særlig bra med en serie som faktisk parodierer Nintendo og Sega. Sier ikke at den ikke kan ha seriøse eller dramatiske øyeblikk, men et konsept som dette hadde nok fungert mye bedre som en mer humoristisk, "lighthearted" serie med noen seriøse øyeblikk, enn motsatt. Og når det gjelder dramatiske øyeblikk i serien, virket de stort sett kastet inn for billig drama for å gjøre det mer "edgy" - som når det ble plutselig vist i flashbacks at "Sonics" bror (som skal være Tails?) døde(ble drept?) eller at en av de kvinnelige karakterene i Segas hær blir fanget av fienden og forsøkt voldtatt (...som ikke ble bedre av at scenen ble framstilt ukomfortabelt fanservicey) før hun kommer seg unna. I det hele virker som om de ikke kunne bestemme seg om de ville lage en dramatisk, seriøs fantasy eller en spillparodi, og feilet hardt på begge punkter.

Etter å ha tvunget meg gjennom alle 3 episodene av dette søppelet i det minste håp om at det kanskje skulle forbedre seg litt, satt jeg igjen med mange følelser. Irritasjon, skuffelse, bedrag, ja, føler meg nesten personlig fornærmet som en annen skaper av spillrelaterte personifiserte karakterer. Men mest av alt sitter jeg igjen med den tomme følelsen av et veldig bortkasta konsept. Dette KUNNE blitt bra eller i det minste ok, men isteden ble det fucked opp på alle mulige måter? Hvordan kan dette gjøres uinteressant selv for meg som vanligvis spiser opp alt av lignende spillrelaterte parodier?
Så ja, kort sagt: Elendig historie og plott som begynner å bygge opp til noe som aldri skjer, uninteresanne og irriterende karakterer, og altfor seriøs stemning til hva det er basert rundt, med uinteressante "dramatiske" øyeblikk som prøver for hardt. Om du noen gang skulle finne denne serien: Styr unna, dette gjør rett og slett vondt å se på. Om du absolutt vil prøve, bør den sees med en venn som du kan le av/klage over serien med.

Eneste positive jeg har å si er at det var noen få artige referanser og bra ideer her og der - blant annet en Sega-karakter ved navn Alex (get it?) som var veldig mektig før, men hadde mistet det meste av styrken sin og ga dette senere til Sonic, da det ble fortalt litt om verdenens tidligere historie som tydelig refererte til deler av spillhistorie, og diverse artige one-liners nå og da - men med alt det andre som gikk galt var det umulig å redde denne serien. Noe som nesten gjør meg enda mer skuffet når jeg ser disse små glimtene av potensiale gjemt dypt nede i søppelhaugen. Dette kunne blitt så mye bedre...

Karakter 0.5/10