Det er overskriften på det nyeste innlegget på bloggen min, Old School Ray Gun.

Advarsel: bloggen er på Engelsk.

Jeg satt her om dagen og funderte på det urgamle spørsmålet, hvem ville vunnet i en kamp mellom pirater og ninjaer? Og bare for å videre komplisere saken slengte jeg inn vikinger og riddere også, mye inspirert av PVK 2, en mod til Half-Life 2.

Blogginnlegget mitt tar for seg spørsmålet, og inneholder et knippe youtube klipp hvor diverse kamper vises. De fleste av klippene er hentet fra det amerikanske TV-programmet Deadliest Warrior, og viser vel-koreograferte slåsskamper mellom Pirat og Ridder, Ninja og Spartaner, Viking og Samurai.

Klikk på linken i begynnelsen av dette blogginnlegget for å komme direkte til saken på Old School Ray Gun, hvor du kan se alle youtube-klippene også.

Alternativt kan dere klikke her for å komme til hovedsiden til bloggen, og se en oversikt over alle sakene den siste uken.

Håper dere liker saken, og hvis dere har kommentarer eller innspill å komme med angående hvem som ville vunnet (her er det lov å være ekstremt subjektiv) så kan dere poste i kommentarfeltet her eller på selve saken.

De av dere som har vært her en stund har kanskje lest noen av mine blogginnlegg når jeg fremdeles var aktiv blogger her på Gamereactor.no. Hvis noen av dere ikke har vært her så lenge, eller har dårlig hukommelse, så husker dere kanskje ikke det eksentriske trynet mitt.

Kort oppsumert har jeg vært skribent for Gamereactor i nesten to år nå. Jeg studerer skrivekunst i England for øyeblikket, og jeg er en kjempestor nerd.

Jeg ser på nerd nesten som en hedersbetegnelse, mest fordi det passer så bra på meg. Jeg elsker tegneserier, Sci-fi (Star Wars OG Star Trek tenk), Fantasy, Rollespill, Dataspill, Warhammer 40K, Zombier og listen fortsetter i det uendelige.

Det er ikke sikkert dere alle liker de tingene jeg har nevnt, men hvis dere gjør det, eller hvis dere liker noen av dem, så tror jeg dere vil ha interesse av å lese det jeg har å si.

Jeg har nemlig startet opp en ny blogg. Planen min når jeg fremdeles skrev blogginnlegg her på Gamereactor var å få satt opp bloggen kjempefort, annonsere det her på nettsiden og foreta en myk og ukomplisert bevegelse over på å skrive på den nye bloggen. Dette var cirka 6 måneder siden, så den planen gikk ikke så veldig bra. Nå er bloggen ferdig og lever i beste velgående.

Bloggen min heter Old School Ray Gun og handler om alt som er nerdete og tøft. Forvent mye dataspillnyheter, zombier, diskusjoner om hva som er best mellom ninjaer og pirater og mye mer.

Jeg har til og med mitt eget domene:

Oldschoolraygun.com

Jeg må nevne at bloggen min er på Engelsk. Dette er fordi jeg ville at den skulle være tilgjengelig for vennene mine i England også. For de fleste av dere vet jeg at dette ikke vil være noe problem, men for de av dere som ikke er så begeistret i å lese en blogg på Engelsk så har jeg tenkt å oversette et utvalg av tekstene mine hver uke og legge ut korte sammendrag av dem her. Jeg skal i hvertfall gjøre et ærlig forsøk på å holde dette gående så lenge som mulig.

Jeg håper dere klikker på linken og tar en titt innom, så blir jeg kjempeglad hvis dere legger igjen tilbakemeldinger i kommentarfeltet her.

Jeg har også fått meg laget en logo til blogget; en skikkelig gammeldags laserpistol.

Jeg er veldig fascinert av utviklingen til de håndholdte spillkonsollene de siste årene. Jeg har faktisk mer sansen for de håndholte spillemaskinene enn de store, tunge og stasjonære varientene. Jeg har egentlig alltid vært sånn. Det var noe i meg som jublet av glede den dagen jeg kjøpte min første laptop, og kunne sende den da foreldede og ubrukelig stasjonære PC'en på dynga.

Jeg har varme minner fra tiden hvor jeg og broren min spillte Tetris på hver vår eldgamle oldschool gameboy i friminutt på barneskolen. Vi hadde en far som reiste verden rundt på forretningsmøter, og han hadde kjøpt gameboy til begge to i USA, lenge før noen andre av vennene våre fikk tak i. Vi var konger på lekeplassen, med de kuleste spillmaskinene som var mulig å oppdrive.

... Kanskje det er disse minnene som er årsaken til at jeg er så glad i håndholdte konsoller...

Jeg har fulgt utviklingen ivrig, og i dag er jeg stolt eier av både Nintendo DS Lite og PSP og nyligkjøpte jeg meg også en Ipod Touch.

- For å oppklare. Den gamle Adrian ville ikke funnet på å kalde en Ipod for en håndholdt konsoll, ikke engang hvis det hadde blitt snøkaos i helvete og SAS hadde fått konkurranse av flygende griser. Jeg har ikke mye til overs for Apple, annet enn at de lager pene dingser, lager bedre operativsystem enn Microsoft og er ellers snill og grei. Selv sverger jeg til Windows XP av spillpraktiske grunner, og Linux (og Linux-baserte OS) fordi det er best. Når det kommer til konsoller og håndholdte konsoller krever jeg vanligvis X-antall år med erfaring før jeg beærer et spillprodukt fra en produsent for spillkonsoll, eller konsoll.

Men så gjorde jeg altså noe så dumt som å kjøpe meg en Ipod Touch, og plutselig fikk fløyta en annen toneklang.

Hvis vi ser for oss en tidslinje som ikke er altfor lang. På den ene enden står det 'innovasjon', og på den andre enden står det 'grafikk/ytelse'. På innovasjons-siden står såklart Nintendo DS, og på Grafikk- og ytelsesiden står PSP, mens Ipod sitter midt imellom disse to sidene, og er etter min mening en fin blanding av begge.

Grafikken til spillene som finnes på Ipod Touch og Iphone er som en hybrid mellom enkelheten til DS og den rå grafikkkraten til PSP. Det er bra grafikk, men Ipod'en kan ikke tyne slike hardt som PSP. Men det er bra, altså.

Spillmessig kan jeg ikke annet enn å legge meg flat. Trykkeskjermen til Ipod er rett og slett overlegen DS sin, og når den, og kun den, brukes sømløst i spillene, så blir en lettimponert tulling som meg overbevist med en gang.

Jeg har The Quest, Star Wars:The Force Unleashed, Crayon Physics, Doom og Galaxy on Fire, og elsker alle sammen.

Men la meg nå få høre fra dere andre. Jeg vil høre fra de som er skeptikere, slik som jeg var... er... og jeg vil høre fra de som også har latt seg rive med av Ipod Touch og Iphone.

Er jeg sellout, eller er Apple's håndholte konsoll fantastisk?

Nei.

Nei, nei, nei.

Jeg vet hva du skulle spørre om, og svaret står over. Tittelen er rett og slett et produkt av latskap. Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive for å beskrive bloggen, så da bare tastet jeg inn ordrett det som jeg hadde tenkt å skrive om, nemlig Darth Vader... OG zombier. Men der er ingen sammenheng altså, så beklager for at jeg skuffet alle dere som kom inn her i håp om å få se en hjernespisende udød variant av Darth Vader.

Jeg har endelig funnet meg en Darth Vader Pez figur, og den er intet mindre enn genial. Jeg må desverre skuffe dere ytterligere, for jeg har ikke tenkt å laste opp bilde av den lakksvarte figuren. Jeg måtte prioritere, og et bilde av en Darth Vader Pez - til tross for at det er kjempekult - måtte vike for det bilde jeg bruker nå. Hvis dere vil se kule Star Wars Pez figurere så kan dere jo se i den andre bloggen jeg skrev, hvor jeg viste frem de kule figurene som kjæresten min kjøpte. Alternativt kan dere søke dem opp på internett.

Men så, digressjon til side, ikke mer tullball. Jeg var i London på torsdag i regi av EA for å se på Left 4 Dead 2. Helt greit det egentlig, og ikke noe å skrive blogg om. Men det som er folkens, er at EA liker å lage litt show når de først inviterer til en spillvisning. Og hva er vel mer naturlige å showe med når man skal vise frem et zombiespill enn en liten horde med udøde, hjernespisende monster. Så ja, når jeg kom frem til der vi skulle se på Left 4 Dead 2 så ble jeg møtt av en brølende zombie, full av blod og kutt og kulehull, og i et lite øyeblikk trodde jeg at nå var jeg ferdig.

(De av dere som har lest mine tidligere blogger vet såklart at jeg er mer enn middels opptatt av zombier, og er godt forberedt på en eventuell zombieapokalypse.)

Men det var jeg altså ikke, for det var ikke ekte zombier, men skuespillere med mye mye sminke på. Scary shit, likevel, spør du meg.

Det som var det morsomste med det hele, rosinen i pølse om du vil, var at der var helt vanlige folk som gikk rundt i gatene der. Noen så litt skremt ut, mens andre så ut som dette var helt normalt. Jeg tror at hvis jeg hadde vært en londoner som kom gående, og jeg ikke var så veldig opptatt av spill, og ikke hadde hørt om Left 4 Dead, og så en horde med zombier springe rundt, så hadde det klikket for meg. Det hadde blitt rett hjem og hente motorsagen!

Men når jeg tenker meg om i ettertid så er det vel kanskje bra at ingen gjorde det, for det kunne blitt litt groteskt og forferdelig.

Anyway, kos dere med dette bildet jeg tok. Betatest av Left 4 Dead kommer sikkert opp på siden her, eller i bladet, etter hvert, i tillegg til et fint lite intervju med en av sjefene i Valve om zombier i spill.

...
"I'm looking for someone."
"Looking? Found someone, you have, I would say, hmmmm?"
...

De fleste skjønte vel med en gang at sitatet er fra The Empire Strikes Back, den andre Star Wars filmen som ble produsert, og den femte i sagarekken hvis vi tenker episodisk.

Jeg er en skikkelig stor Yoda fan - vel og merke den originale Yoda. Den eldgamle, skrullete Jedi mesteren som til tross for at han var ekksentrisk og stjal mat fra Luke kunne løfte en X-wing opp av et gjørmete hull med bare en liten mental anstrengelse. Jeg kjenner ikke noen som har sett de tre opprinnelige Star Wars filmene og ikke endt opp med å få enorm respekt for den lille grønne vismannen. Jeg har litt sansen for Yoda slik han blir portrettert i de nye episode også, for han vel uten tvil den rollefiguren som har blitt slaktet minst av elendige manusforfattere ansatt for å skrive figurer for de tre nye episodene. Jar Jar Binks... jeg grøsser. I de nye episodene er han sammenlignet med de andre Jediene like stille og tankefull, han støtter seg til stokken sin som en gammel mann, og han kan høre endringer i kraften som hvisking i øret på en måten få andre Jedier kan. Men som vi fikk se i Epidsode 2, når Yoda kaster stokken og for alvor blir sint, da er han ikke til å spøke med. Du blir ikke Jedi Mester bare ved å lire fra deg noen vage spådommer og snakke med en talefeil.

...
"Hraawraaarrrraaaaa, mhraaaaaa, rrrhaawrrrraaaa"
...

Chewbacca også er en av disse skikkelig elskbare Star Wars figurene. Han er et hårete, vandrende teppe som kan brutalt rive armer av Stormtroppere, og snakker kun sitt eget, brølete morsmål. Men når han sitter i Millenium Falcon og spiller 3D sjakk mot C3PO og Han sier til droidene at det er lurt om de taper, fordi droider er ikke dårlige tapere og river ikke ut kroppsdeler i sinne, da er det vanskelig å ikke like den sjarmerende pelsdotten. Dritgod til å fikse skip er han også.

...
"How many languages do you speak?"
"I am fluent in over six million forms of communication."
...

Nå regner jeg med dere ble forvirret. Dere tenkte nok at dette var en liste over mine favoritt-figurer fra Star Wars, så hvorfor i all verden har jeg med et sitat fra C3PO? Skam dere. Hvis jeg skulle listet opp mine favoritter så hadde selvsagt Darth Vader og Boba Fett vært øverst på listen, og C3PO hadde måtte vike for R2D2.

Nei. Dette er en liste over hvilke Star Wars PEZ figurer som kjæresten min kjøpte for å feire at eksamen hennes var over. Hun prøvde å finne Darth Vader og R2 også, men de var utsolgt for dem. Det ble derfor Yoda PEZ figur, Chewbacca PEZ figur og C3PO PEZ figur, som nå står majestetisk og fornøyd sammen med resten av PEZ samlingen til kjæresten min, som inneholder andre store navn som Batman, Svampebob, Tingeling, Wall-E og Katten med støvlene.

Jeg fikk Chewie som takk for at jeg hjalp henne helt på slutten når Mac'en hennes plutselig døde. Han er dritpen. Jeg har sett mange gode PEZ-figurer, men Chewbacca tar kaka. Han er skikkelig detaljert og bra farget. Et fint stykke handtverk, og han er bare min.

Nå trenger jeg bare Darth Vader så er jeg lykkelig.