Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Constantine

Skrevet av AndyLonn den 25 juli 2014 klokken 21:57
Dette innlegget er kategorisert under: Tegneserier, Comics, Marvel, DC, Keanu Reeves, Point Break

Det er aldeles ikke verst å være fan av tegneserier for tiden. Marvel er i storform med innhold fra sitt univers. Med storfilmer som Captain America: The Winter Soldier, som kom tidligere i år, Guardians of the Galaxy som kommer iløpet av sommeren og med den nært forestående Ant-Man og Avengers 2: Age of Ultron har vi mye å se frem til. I mellomtiden venter vi også spent på sesong 2 fra Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D.

DC Comics ligger ikke på latsiden de heller. Etter å ha avsluttet The Dark Knight trilogien på spektakulært vis med The Dark Knight Rises, har de nå satt siktene sine på å skape et filmunivers som kan konkurrere med "MCU". Det hele startet med "Man of Steel" som i mine øyne endelig brakte Supermann slik vi kjenner han fra tegneseriene over til lerretet. Henry Cavill gjorde en strålende jobb som Kal-El, og nå driver han og Ben Affleck, som forøvrig bytter ut Daredevil kostymet sitt med Batman's ikoniske "cape and cowl", å spiller inn tidenes nerde drøm: Superman Vs. Batman: Dawn of Justice.

Tv serien om Green Arrow's første dager går snart inn i sin tredje sesong, Og måten de har ekstrapolert universet rundt den serien kan tyde på at den skal knyttes opp mot den sagnomsuste Justice League filmen som har ligget å lusket i kulissene i en årrekke. Spin off serien om The Flash er også rett rundt hjørne.

Men mange av dere lurer nok på hva denne bloggen egentlig handler om. Jo jeg fikk nylig anledning til å tyvtitte litt på tv-piloten til serien basert på Hellblazer tegneserien, og jeg tenkte å summere opp litt hva jeg mente om den i en anmeldelse. Men først tenkte jeg å fortelle litt om hva Hellblazer og hvem John Constantine er. og hvordan det gikk første gang de prøvde å filmatisere:

John Constantine: Hellblazer

Constantine

Mitt første møte med Hellblazer universet kom i form av "storfilmen" Constantine fra 2005. De fleste som er fans av Hellblazer tegneserien grøsser nok når jeg sier at det er utgangspunktet mitt, men jeg syntes egentlig ikke at den filmen er så aller verst når alt kommer til alt, men mer om det senere.

John Constantine er en britisk magiker, eksorsist og okkult etterforsker. Han røyker 30 sigaretter til dagen, og er generelt sett en drittsekk mot alt og alle han kjenner. Constantine dukket først opp i tegneserien Swamp-Thing hvor han hadde en viktig birolle. Figuren ble etterhvert så populær at han fikk sin egen tegneserie, "Hellblazer" som gikk kontinuerlig fra 1988 helt frem til 2013 før den ble startet på nytt sammen med resten av DC universet i deres "New 52" satsing, Etter dette ble serien kalt "John Constantine"

Moren og tvillingbroren hans døde når han ble født, og faren hans behandlet han svært dårlig gjennom hele oppveksten. Etterhvert ble John klar over at han stammet fra en lang rekke med magikere og svindlere som ble kalt "The Laughing Magicians" som var kjent for å være eksepsjonelle magikere, men også svært uærlige, så langt faktisk at de var kjent for å "bløffe gudene". Etter å ha fulgt i sine forfedres fotspor ved å lære seg magi, bodde John en stund i London sammen med bestekompisen "Chas" Chandler. Senere levde John et liv innenfor punk-rock kulturen i San Francisco, hvor han blant annet spilte i band med "Chas", drev med gate magi, og hadde et kortvarig forhold til Zatanna Zatara (som senere ble et medlem av Justice League).

Han flyttet tilbake til England hvor John prøvde å livnære seg av å bruke evnene sine til gode formål. En liten jente som hadde blitt misbrukt av en gruppe voksne mennesker hadde klart å mane frem en demon for å ta hevn på de som skadet henne. Ung og uerfaren, men likevel bråkjekk prøvde John seg på en farlig strategi som endte opp med at han og de andre til stede manet frem en større og farligere demon som de ikke hadde kontroll over. Dette endte opp med at den første demonen ble drept, flere av John's venner ble ødelagt for livet og den lille jenta ble dratt med tilbake til Helvete.

Tapet av jenta fikk John til å legge seg selv inn til psykiatrisk behandling, hvor han aldri fikk den hjelpen han selv mente han trengte. Arrene etter hendelsen fulgte John resten av karrieren og det er hovedsakelig det som skjedde i etterkant av dette tegneserien handler om.

"Keanu Reeves ligner ikke på Sting"

i 2005 prøvde regissør Francis Lawrence å oversette Hellblazer tegneserien til film. Filmen tok utganspunkt i "Dangerous Habits", som er en av de mest kjente historiene i fra "Hellblazer". Den inkorporerte også figurer fra de aller første tegneseriene, men på alle fronter tok manusforfatteren og regissøren seg store kreative friheter som ikke ble særlig godt mottatt av fansen. Eksempelvis er John Constantine fra Liverpool og de aller fleste artistene som tegnet han tok utgangspunkt i utseende til den britiske artisten Sting, Men Keanu Reeves fikk beholde aksenten og hårfargen sin, slik at vi skulle få slippe å se en blond Keanu prøve seg på Scouser dialekt. Noe jeg mener kanskje er like greit..

Bakgrunns historien til Constantine var også betydelig endret. I filmen var John født med evnen til å se inn i en del av vår hverdag oss andre er skjermet for, hvor så kalte halvblods engler og demoner viste sine sanne ansikter. Dette endte opp med at han som tenåring tok selvmord, men ble brakt tilbake av ambulanse personellet. Dessverre er Sankt Peter opphengt i detaljer, og teknisk sett var John død i et par minutter, og ettersom selvmord er en dødssynd i den katolske kirken, vil han bli nektet inngang i himmelen. Etter å ha sett hva som venter på han når han en gang dør, har John dedikert livet sitt til å prøve å "kjøpe seg" inn i himmelen med å utføre eksorsismer.

I filmen har Gud og Djevelen inngått et veddemål om sjelene til menneskene. Fra tidenes morgen til dommedag er formålet å se hvor mange sjeler de respektivt klarer å høste inn, men ingen av dem har lov til å interagere direkte med menneskene. De kan trekke i tråder og prøve å manipulere menneskene, men en balanse må kontinuerlig opprettholdes. Oppi det hele er det en konspirasjon som utspiller seg på begge sider, som truer denne balansen, og det er opp til John, "Chas" og den synske Angela å avdekke konspirasjonen og forhindre "Helvete på jord".

Filmen er meget underholdende, og med et par små og store justeringer mot slutten tror jeg mange av de som opprinnelig kjente Constantine fra tegneserien kunne ha likt filmen noenlunde. Men filmen snubler mot slutten, og sett bort fra en strålende prestasjon fra Peter Stormare (som selveste Lucifer), ender den opp med å gå fra å være en god adapsjon til en helt middelmådig en. For meg som var ny til Hellblazer var og er filmen meget underholdende til den dag i dag, Selv etter jeg har lest en del av tegneserien.

Fremtiden til John Constantine

Nå, nesten 9 år etter film adapsjonen, har DC bestemt seg for å satse på en tv serie basert på tegneserien. Britiske Matt Ryan, kjent som Edward Kenway fra Assassins Creed IV, har nå hovedrollen, å så og si alt tyder på en adapsjon som følger tegneserien så nært som mulig. Som sagt har jeg fått sett pilot episoden, og hvis dere har hengt med meg så langt, håper jeg dere tar tiden til å lese anmeldelsen når jeg får lastet den opp, forhåpentligvis i morgen.


Takk til SirThomas for ideen bak bloggen

HQ

Reisebrev fra USA #1

Skrevet av AndyLonn den 12 juli 2014 klokken 15:34

Ja, Nå befinner jeg meg i San Francisco og tenkte det var på tide med et lite resebrev, slik at dere ikke glemmer helt hvem jeg er her på GR!

Jeg er nemlig på Roadtrip med kompisgjengen langs vestkysten av USA. Vi begynte mandag morgen (Norsk Tid) med fly fra Bergen til Seattle via London. Jeg, som en av 4 gamer venner, var den eneste som pakket både Playstation Vita og 3DS for flyturen, noe jeg overhode ikke fikk behov for, ettersom den nye versjonen av Robocop var en av in-flight filmene og resten av turen gikk i enten soving eller lesing av Witcher boka jeg holder på med. Så Persona 4 blir utsatt nok en gang...

Vi landet i Seattle på ettermiddagen (lokal tid) og fikk ordnet henting av leiebiler, en Mustang og en Corvette, og turen fortsatte mot Renton hvor vi hadde booket hotell. På veien fant to av oss ut at det var tekniske feil med Corvetten så den ble bytttet inn i en Mustang Cabriolet, fair trade. Dagen etter var vi i Seattle sentrum, Fikk se Space Neddle og diverse andre severdigheter, før vi dagen etterpå satte kursen mot San Francisco via Lincoln Highway. Turen tok ca 2,5 til 3 dager med aktiv kjøring, hvor vi gang på gang ble imponert over utsikten.

Nå er klokken 6:26 AM, Jeg fikk ikke sove så jeg gikk ned i hotelllobyen for å låne en PC.

Vi skal tilbringe et par - tre dager i SF før reisen går videre, På mandag har vi en avtale med Giant Bombs Matthew Rorie som vi virkelig ser frem til. Forhåpentligvis får jeg tid til å sette meg ned med en PC senere i turen og skrive litt mer om hva vi har opplevd, hvis ikke, så er jeg ihvertfall tilbake i gode gamle norge 21.juli

Hvem, I følge AndyLonn, vant E3?

Skrevet av AndyLonn den 10 juni 2014 klokken 21:27
Dette innlegget er kategorisert under: E3 2014, Sony, Microsoft, Nintendo, Ubisoft, EA

Wow, Det har vært en intens start på E3 uken. Ikke bare har jeg fått med meg samtlige pressekonferanser, men jeg har også vært på jobb og fått alt for lite søvn. Skal få orden på sistnevnte snarest men først.

Hvordan gikk det i år, Fikk alle det de ønsket seg?

New Content First & Dedicated Servers

Først ute var Microsoft. Med en, for være helt ærlig, overraskende spillfokusert satsing. I løpet av presentasjonen ble over 20 spill vist frem, og mange av dem hadde tidsbegrenset eksklusivt innhold på flaggskip konsollen Xbox One. Alt i alt skulle jeg ønske de hadde prøvd å overraske oss litt mer, ettersom det meste de viste frem hadde vi allerede hørt om og sett innhold fra tidligere.

Høydepunkt: Sunset Overdrive og Witcher 3: The Wild Hunt

Cool stuff: Siden Microsoft ikke vil bevilge penger til utviklingen av ett nytt Conker spill får du muligheten til akuratt det i Project Spark

Lavpunkt: Det var få spill som trekker meg til Xbox One fra før og spillene de viste frem, sett bort fra Sunset Overdrive, gjør ingenting for meg.

Hvem, I følge AndyLonn, vant E3?

Phil Spencer var et friskt pust etter flere år med Don Mattrick

Please don't vote us for Worst Company in America again..

EA sparket igang sin konferanse med å vise frem konsept tegninger og prealpha nivå design fra Star Wars Battlefront, men etter det gikk det litt opp og ned for spillgiganten. Dragon Age Inquisition ser fantastisk ut. Nyhetene at BioWare jobber med ny IP ved siden av utviklingen av Mass Effect 4 var svært velkommen. Men på samme måte som årene før hadde de alt for stort fokus på de årlige sportspillene og The Sims.

Høydepunkt: Battlefield Hardline gameplay demo (Dat Crane Fall), Dragon Age Inquisiton ser fantastisk ut.

Cool Stuff: Criterions nye spill ser interessant ut

Lavpunkt: Ingen, og jeg mener ingen fortjener å se så mye av The Sims 4

You keep buying, We keep making!

Aisha Tyler var vert for kveldens presentasjon fra Ubisoft. Dette er hennes tredje (?) år på rad, og hun fortsetter å gjøre en strålende jobb. Det er gøy å se at noen våger å være litt mer løsslupne i tonen en hva som har blitt standard på E3. I en av kveldens største begivenheter fikk vi innblikk i spill som The Divison, The Crew og Assassins Creed: Unity. Desverre fikk vi også se to Kinect/Playstation Camera spill som verken er fugl eller fisk nå som Microsoft har fjernet Kinect fra Xbox One pakken.

Høydepunkt: Uten tvil Rainbow Six: Siege.

Cool Stuff: The Division: Yummie.

Lavpunkt: Just Dance og Shape Up. La oss la den sjangeren bli liggende i forrige konsoll generasjon.

Greatness...is coming

Sony gjorde alt rett på E3 2013, Når hovedkonkurrenten mistet fokus var Sony der for å plukke med seg de som satt på gjerde, og faktisk noen av de som allerede hadde bestemt seg for Xbox One på forhånd. Alt de trengte å gjøre var å holde stødig kurs. Og det klarte de, til en viss grad.

Stort fokus på eksklusive titler som Bloodborne, The Order: 1886, Entwined, Suda51's Let it Die og Little Big Planet 3. Noen annonseringer som Dead Island 2, Remastering av kult klassikeren Grim Fandango, og beta datoer for Playstation Now, Destiny, Battlefield Hardline, Ratchet and Clank Redux og Ratchet and Clank filmen. Vi fikk også se mye gameplay vidoeer for multiplatform spill. Jeg gleder meg til så og si alt jeg har nevnt her, og er rimelig fornøyd med at jeg valgte Playstation 4 som start konsoll denne generasjonen

Høydepunkt: Uncharted 4 har fått en tittel og det kan virke som produksjonen er på rett kurs igjen etter mange oppsigelser hos Naughty Dog. Sony lover å levere den beste opplevelsen av de to store konsollene.

Cool stuff: Mer Ratchet and Clank klarer jeg aldri å si nei til, Playstation TV kommer til US og Europa.

Lavpunkt: De rotet seg litt for langt inn i satsingen på Playstation Now og annonseringen av en "original content" video tjeneste. Sistnevnte var akkuratt det Microsoft gjorde feil på fjorårets pressekonferanse, og dette kunne vært dramatisk for Sony, hadde de ikke klart å berge seg inn med Metal Gear Solid 5, Batman: Arkham Knight og Uncharted 4 visningene på slutten. OG HVOR ER GABE LOGAN??

Who would have thought...

Etter Sony's pressekonferanse leste jeg mange som erklærte dem vinneren av E3. Jeg var fornøyd med konferansen, men følte de gjorde det bedre i fjor. Jeg sa til flere jeg kjente at vi ikke skulle undervurdere Nintendo, og "jaggu meg" hadde jeg ikke rett.

Vi har nettopp vært vitne til en historisk begivenhet. Jeg har aldri før vært så imponert av en Nintendo presentasjon som jeg er nå. The Legend of Zelda, Xenoblade Chronicles, Yoshi's Wooly World, Super Smash Bros, Bayonetta 2,Hyrule Warriors, Kirby and the Rainbow Curse, Splatoon og Mario Maker i en og samme presentasjon. Lite tredjeparts støtte, men hvem trenger det når man har The Legend of Zelda. Synd det aller aller meste ikke komemr før 2015

Høydepunkt: Next Gen Zelda. Ventetiden er over.

Cool Stuff: Little Big Mario,, Jeg mener Mario Maker. Xenoblade ser også helt vannvittig ut..

Lavpunkt: Jeg skulle så inderlig ønske at Nintendo kunne satset på nye IP'er istedenfor å lage spin off spill basert på Toad fra Mario spillene

Så hvem vant?

Jeg lener meg kraftig mot Nintendo, men de har ennå en lang vei å gå for å overbevise de som ikke bryr seg om verken Mario, Zelda eller Super Smash Bros. Sony virker å ha stålkontroll på kontinentet i "krigen mot Microsoft", og jeg tror flere og flere vil strømme til Playtstation 4 etter dette innblikket i hva vi kan forvente oss fra Sony og deres partnere i tiden som kommer.

Nå går jeg å legger meg.

"Du er teit hvis du liker det der!"

"Du er teit hvis du liker det der!"

Skrevet av AndyLonn den 6 juni 2014 klokken 21:51
Dette innlegget er kategorisert under: Ukultur, Mobbing

Hvorfor føler vi trangen til å ytre hatske bemerkninger mot ting vi ikke liker, eller mot folk som liker noe annet enn det vi gjør?


Vi har alle gjort det. Jeg er ikke spesielt entusiastisk for syklister som sykler på veien når det er et fint fortau rett ved siden av, selv om jeg vet like godt som dem at de har lov til å være der. Og jeg har mange ganger gitt utrykk for hva jeg syntes om Apple og de som følger det de gjør nærmest religiøst.


Jeg ble påminnet denne utingen som vi alle gjør forleden dag, da jeg satt i kantina på jobb. Jeg satt med de jeg pleier å sitte med, og vi snakket om nerdete ting som vi alltid gjør. Det går fra diskusjoner om ESport, Anime, Fantasy bøker, og diverse spill vi spiller. På samme bord, men litt lengre borte sitter noen kollegaer av oss som snakker om sine interesser sammen.

På min side av bordet sitter en å kikker på noen som livestreamer på Twitch. Så kommer det fra en av de på andre siden av bordet: "Åh, Det er det dummeste jeg ser, Folk som på internett ser på at andre spiller dataspill, Hvorfor gjør du det der?". I et modig forsøk på å forsvare hobbyen sin sier han som var skyldig i denne "teite tingen" at han ikke bryr seg, og at han liker det. Men anklageren gir seg ikke.

Til slutt steppet jeg inn. Jeg er ikke i det hele tatt redd for at noen skal se at jeg er en nerd. For å si det slik, jeg hadde ikke blogget, for så å dele det på Twitter og Facebook hvis det var tilfelle. Jeg spurte "anklageren" om hva han egentlig ville frem til, og etter litt motstand ble det "stille i fjøse". Jeg har på ingen måte noe imot "anklageren", men syntes det at han stilte "den anklagede" inntil veggen foran alle samme ikke var helt greit.

Jeg har drevet å tenkt på denne situasjonen i ettertid. Hvor mange ganger har det ikke skjedd meg, når jeg var mindre sikker på meg selv, at jeg ble stilt mot veggen på den måten. "Leser du bøker? Det er teit", "Spiller du data hele tiden eller" "Hvorfor liker du sånne barne tv serier" Svaret er: mange ganger.

Jeg har egentlig ingen mål og mening med denne bloggen, utenom å konstatere at jeg nå innser hvor teit denne oppførselen er, og at jeg melder herved at jeg "går av på neste stasjon". For jeg vil ikke lenger være den som får noen til å føle seg sett ned på, bare fordi de liker noe som kanskje jeg ikke liker.

Takk for meg.


Vil minne om at jeg ikke skrev ord for ord hva som ble sagt mellom de to jeg henviste til tidligere, men kjernen i det som ble sagt kommer frem i det som står skrevet

Inntrykk: Muramasa Rebirth

Skrevet av AndyLonn den 3 juni 2014 klokken 21:49
Dette innlegget er kategorisert under: Vita, Sony, Nintendo, Wii, JRPG

Jeg sliter for tiden med å finne et spill jeg kan synke litt tid i uten å enten miste interessen eller bli utbrent for fort på. Jeg lider rett og slett av litt "spill rastløshet". Dette har slått ut negativt på aktiviteten min her på GR, Men nå tar jeg grep for å fikse det. Jeg planlegger å skrive noen "inntrykk blogger" om spillene jeg begir meg ut på for tiden. Så jeg vil herved introdusere den første av disse bloggene og denne gangen handler det om: Muramasa Rebirth.

Jeg har hørt fra flere kilder at dette var et "must play" spill for Vita eiere. Men uten å ha sett noe fra spillet var jeg egentlig klar for en tradisjonell JRPG, Noe som raskt viste seg å ikke stemme helt med realiteten. Muramasa Rebirth er en port av det vannvittig populære, men for meg ukjente, Wii spillet Muramasa: The Demon Blade. Sjangeren vi befinner oss i er Action Eventyr i gjennomført som en 2D Hack-and-Slash med RPG elementer.

I starten av spillet blir du bedt om å velge mellom historien til en av de to hovedpersonene Kisuke og Monohime. Jeg har nå spilt ca 1,5 time som Monohime og har ikke hatt anledning til å prøve om spillet er noe annerledes når man spiller som Kisuke. Historien som blir fortalt er noe så som så, men jeg liker at de har latt de originale japanske stemmeskuespillerne være der og heller presentere historien til oss som ikke snakker flytende japansk gjennom undertekster.

Visuelt er spillet helt nydelig, og det kommer virkelig igjennom på OLED skjermen. Karakter detaljene kunne vært litt mer fremhevet, men måten spillet bruker farger og japansk arkitektur i bakgrunnen gjør opp for mye. Playstation Vita med OLED er skapt for spill som Muramasa og Dragons Crown, noe som gjør meg glad for at jeg ikke ventet med Vita kjøpet, ettersom de nå har lansert Vita uten OLED og første generasjons maskinene vil bli vanskeligere og vanskeligere å få hendene på i fremtiden.

Inntrykk: Muramasa Rebirth

Kamp systemet baserer seg på en kombinasjon av diverse retningsbaserte angrep, unnamanøvrer, kombinasjoner og spesialangrep. Gjennom level systemet får man muligheten til å lage nye og kraftigere sverd, og så vidt jeg kan se har alle sverdene sine egne "stats" og spesialangrep. I praksis føler jeg det at sverdene er forskjellige ikke har hatt så veldig mye og si, men det kan selvfølgelig endre seg etterhvert. Jeg klarer å utøve en del strategi i kampene, ettersom hvert angrep har sin spesifikke oppgave, men når kampene blir hyppigere og hyppigere, går all strategi ut vinduet og jeg ender opp med å bare "button mashe" meg gjennom de enkle kampene og heller vente med strategien til jeg møter en fiende hvor det ikke fungerer. På denne måten er Muramasa Rebirth mye likt alle JRPGS jeg har spilt.

Jeg ser foreløbig mye potensial i Muramasa Rebirth, men er svært redd for at det hele blir for repetivt i lengden. Fullfører jeg spillet så kommer det nok en anmeldelse her på Gamereactor.

Noen andre som har spilt Muramasa Rebirth? Noen som har litt visdom å dele med en noob?