Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Emulering av spill

Emulering av spill

Skrevet av AndyLonn den 2 mars 2014 klokken 19:24

Helt siden jeg var en liten gamer har jeg vært fan av emulering. Denne grå-sonen av spillindustrien hvor man kan få oppleve spill som kom ut til konsoller som ikke lengre er i omløp har både positive og negative sider ved seg. Men hvilken side er det som vinner ut til slutt?

Det positive:

En hel ny generasjon av spillere får muligheten til å oppleve eldre spill. Utallige ganger har jeg hørt om et spill på en podcast eller en youtube video og etter få strakser, lastet ned og fått spilt det med hjelp av en emulator.

Mange har sagt at ren tilgjengelighet er noe som står i veien for at spill kan klassifiseres som kunst. Hvem som helst kan søke opp Mona Lisa på nettet. Det er ikke alle som har muligheten til å reise til Louvre og dermed må de kanskje nøye seg med den versjonen de finner på internett. Man kan finne så og si alle spill fra spillindustriens gullalder på nettet, og samtlige kan spilles med emulator.

Det negative

I den forrige generasjonen ble det populært å pakke inn gamle spill som nye for så å prøve å selge dem. Enten det er i form av HD Remakes, Nintendo Virtual Console eller som mobilspill. Hvis vi kan laste gratis ned de spillene de prøver å selge oss så er det en utgiver som ikke tjener penger. Dette går igjen ut over utviklerne som kanskje ikke får prøve seg på nye prosjekter på grunn av manglende økonomi og så videre.

Noen spill er rett og slett best opplevd i sin originale form. Jeg spilte Ducktales til NES på emulator forleden og opplevde at bildet var noe "flimrete" sammenlignet med hvordan det er på originalkonsollen. Om dette var på bakgrunn av en dårlig emulator eller dårlig rom port vet jeg ikke men problemet har vært en gjenganger hos meg når jeg emulerer.

Gråsonen

I utgangspunktet er selve emuleringen av spill helt lovlig. Men uoffisiell distribusjon av rettighetbeskyttet materiell er fortsatt ulovlig i henhold til Norsk. Noen sider på nettet hevder at man kan laste ned spillene så lenge man sletter dem etter 24 timer. Om dette er sant eller ikke vet ikke jeg. Men så lenge man eier spillet så tror jeg man er godt innenfor gjeldende lovverk.

Jeg har gått til innkjøp av en Dolphin Sensor Bar slik at jeg kan emulere Nintendo Wii spillene på pcen min. Jeg har f. eks. ikke spilt Xenoblade Chronicles eller Super Mario Galaxy spillene og så sant emuleringen av spillene går smertefritt så blir nok emulering et bedre alternativ for meg en å pakke frem Nitendo Wii konsollen igjen.

HQ

Omvendt Ole Brumm-filosofi

Skrevet av AndyLonn den 26 februar 2014 klokken 09:30

"Ja takk, begge deler" var det en gang en liten bjørn i skogen som sa. Lenge har dette vært filosofien spillutviklerne har tatt til hjertet. Etter konsollene i forrige generasjon "tok helt av" når det kom til nettverksmulighetene, har vi sett en flodbølge av spill som prøver å blidgjøre alle med en "to for en" pakke hvor man fikk et enspiller spill med en selvstendig flerspillerdel.

Dette har fungert sånn halvveis. Mass Effect 3 har det som kanskje er tidenes mest unødvendige flerspiller del, men klarer likevel å gjøre den noelunde bra sammenlignet med andre spill. Bioshock 2's flerspiller derimot er et godt eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Det å klistre på en halvhjertet flerspillerdel bare for å kunne skilte med at de har en flerspiller, ble raskt en dårlig trend i spillindustrien.

Omvendt Ole Brumm-filosofi

Men nå skjer det saker som ser ut til å kanskje snu trenden.

Jeg vil unødig være den som forbanner denne bevegelsen ved å snakke høyt om den, men jeg regner med dere ser det jeg ser. Flere og flere utviklere går ut å sier at spillene deres ikke har flerspiller fordi de ikke ønsker å dele fokuset sitt, Raskt kan jeg trekke frem Witcher 3 og Shadow of Mordor. Mens på andre siden av spekteret sitter Respawn Entertainment med sitt Titanfall som ikke skal ha enspiller modus i det hele tatt. Er dette et tegn på hvordan spillindustrien utvikler seg? Det håper jeg virkelig, la meg forklare hvorfor:

Når folk spør meg hvorfor jeg ikke liker Call of Duty serien så får de som regel alltid det samme svaret. Etter Call of Duty 4: Modern Warfare var jeg klar for mer. Det var den mest solide skytespill opplevelsen jeg hadde hatt frem til da og jeg likte historien usedvanlig godt til tross for at jeg syntes den var noe kort. Jeg spiller lite flerspiller så etter jeg hadde fullført historien, var det lite mer for meg å hente .

Så stod Modern Warfare 2 for tur. Igjen var spillmekanikken solid og historien god men historien var også merkbart kortere, Så kort at jeg følte meg lurt for å ha brukt 600 kroner på spillet. Og når jeg sier dette så blir jeg ofte fortalt at Call of Duty ikke handler om enspiller delen, men hvorfor har utvikleren brukt tid og energi på den da?!

Jeg har ikke eid et Call of Duty spill etter MW2, men har spilt nok av Black Ops og Modern Warfare 3 til at jeg har innsett at det bare ble verre med tiden. Større fokus på flerspilleren og mindre på enspiller delen. Jeg hadde samme opplevelse med Battlefield serien, men flerspiller delen i BF3 var mer min stil så jeg har faktisk spilt BF3 ganske mye online til tross for at jeg ikke er noen fan av sjangeren.

Jeg liker historiedrevne opplevelser. Det er slik jeg er programmert. Og da er Call of Duty serien, selv om de har en god historie, desverre ikke noe for meg. Men hvis det er slik som alle sier at Call of Duty ikke skal spilles for historien så føler jeg at historien ikke trenger være der. og det er der jeg tar av meg hatten for utviklere som Respawn Entertainment som tar det første steget i å skille disse to opplevelsene. Hvis fokuset til utvikleren er flerspilleren så vil det bare være en distraksjon å lage en halvhjertet enspiller del. Jeg syntes ihvertfall at tiden til utvikleren er bedre brukt på det de selv mener spillet står for.

På denne måten vil spillerne som søker solide flerspillerdeler kunne velge spillene som har dette som hovedfokus, og de som søker spill med solide enspillerdeler vil kunne velge de spillene som er bygd for dem.

Det finnes også flere problemstillinger med denne fremtiden.Flere og flere ønsker dedikerte serverer til spillene sine for å få best mulig opplevelse. Men det er urealistisk å forvente at en utvikler skal ha serverene åpne lenge etter spillerne har forlatt spillet. Dette skaper en slags bevegelig utløpsdato som gjør at spillene på et eller annet tidspunkt ikke vil kunne spilles lengre, så sant ikke utvikleren åpner for at spillerne selv kan starte en server til spillet.

Uansett hvilken fremtid vi går i møte synes jeg vi nå er på vei mot spennende tider for både enspiller og flerspiller baserte spill. Mange profeterte at denne konsollgenerasjonen ville være døden for enspiller opplevelsen, men jeg for min del ser en helt annen utvikling. Jeg ser en fremtid hvor vi kan ha begge deler, slik Ole Brumm ønsket. Men at vi kan få disse opplevelsene separat fra hverandre.

Oppløsning og bildefrekvens

Oppløsning og bildefrekvens

Skrevet av AndyLonn den 19 februar 2014 klokken 20:02

Et spørsmål jeg til stadighet blir spurt, og ellers ofte ser komme opp i spilldiskusjoner er hvorfor jeg velger å spille spill på Playstation 4. når jeg kan få høyere oppløsning og bildeoppdateringsfrekvens (frames per second) på PC.

Svaret er to delt.

Jeg spiller de aller fleste spill, har gjort og kommer til å gjøre, på PC. Misforstå meg rett, jeg er ikke en tilhenger av "The Master Race". Men i en leilighet på 75 kvadrat, som jeg deler med "kone og barn" er det ikke alltid spill som får hovedprioritert på storskjermen. Slik er det bare. Jeg eier en Playstation 4 hovedsakelig for de spillene jeg ikke får til PC eller ikke kan kjøre skikkelig på PCen, enten pga datert maskinvare eller fordi konsollversjonen er bedre.

For det andre bøyer jeg meg ikke til hysteriet om at "større og raskere" er lik "bedre". For meg handler det om gameplay og følelsen spillet gir meg. Spill kan se og føles så gode ut som de bare vil men hvis et spill mangler innhold får det ingen oppmerksomhet fra meg, med unntak av en sur kommentar nå og da.

Crysis 2 er et slikt spill. Jeg kom fra det første Crysis spillet svært positivt overrasket. Jeg forventet en "run of the mill" førstepersonsskytespill opplevelse som jeg har spilt så alt for mange ganger fra før av. Det jeg ble møtt med var en ny tolkning av et konsept som jeg først forelsket meg i da jeg spilte Deus Ex for første gang. Crysis har en klar og lineær historie som man skal gjennom, men hvordan du takler de forskjellige fiendene er helt opp til deg. Det finnes ingen riktig eller gal måte å gjøre det på. Hele øya historien utspilte seg på stod til rådighet, og selv om historien brakte spilleren til de forskjellige delene av øya i tur og orden følte jeg meg som spiller svært fri til å gjøre som jeg ville.

Crysis 2 var rake motsetningen til dette konseptet. Hele spillet var en lineær opplevelse fra ende til annen. Crysis 2 så fortsatt like fantastisk ut som det første spillet, men ettersom det jeg likte best med det første spillet så og si var borte endte jeg raskt opp å legge det fra meg.

Og nå kommer vi innpå det jeg prøver å få frem i denne bloggen. Tross alle sine nyvinninger innenfor grafikk, Tross av at jeg spilte spillet på den høyeste oppløsningen som var mulig og at spillet kjørte "smoothere" en noe jeg hadde opplevd før klarte ikke Crysis 2 å fenge meg i det hele tatt.

For å være helt ærlig legger jeg ikke stor forskjell på 60 fps og 30 fps. Ja du leste riktig, Jeg ser vesentlig forskjell på 30 og alt som er under men mellom 30 og 60 er det ikke mye jeg ser forskjell på. Men jeg ser heller ikke så stor forskjell på 1080p og 720p, sett bort fra at mer av skjermen er synlig og ting blir skalert annerledes inne i spillet. Hvis vi hopper ned til lavere enn 720p så ser jeg selvfølgelig stor forskjell men alt under 720p er et ikke tema for de fleste spill både på forrige generasjon og den generasjonen av spillkonsoller vi har nå.

Dette kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at jeg har litt nedsatt synsevne, og da spesielt dybde syn, men det er det samme når jeg bruker brillene mine så jeg tror det er heller usannsynlig.

Det jeg prøver å si er at når alt kommer til alt er ikke bildekvaliteten så viktig for meg så lenge den er innenfor det jeg har spilt de siste årene. Mange hadde store forventninger til "Next Gen", at PS4 og XbOne skulle bringe 60 fps og 1080p til de store konsollene. Det har de gjort til en hvis grad. Både Killzone Shadow Fall og Forza 5 kjører i 1080p med 60 fps. Men flere og flere utviklere ser seg nødt til å unnskylde bort hvorfor de ikke kan, eller bevisst velger bort 1080p/60 fps. Dette er gjerne fordi man utvikler til flere plattformer og sliter med å finne balansen, at maskinvaren ikke er god nok eller at det rett og slett ikke passer spillet å være i 60fps.

Det er helt greit for meg. Om det er fordi maskinvaren er slik den er eller fordi utviklerne velger det bort er egentlig revnende likegyldig så lenge spillet er bra. Når var det vi kom til det punktet hvor oppløsning og FPS ble det viktigste i vår digitale hverdag? Viktigere enn spillets helhetlige kvalitet?

Nei, Gi meg gjerne 720p og 30 fps. Så lenge spillet er bra!

Jeg vet at det er splittede meninger om dette temaet, men ta bloggen som mitt subjektive syn på det rundt oppløsninger og bildefrekvens. Jeg respekterer det at andre har andre meninger, og om de mener at 1080p/60 fps er så viktig så er det godt mulig at det er det for dem. Det er bare ikke det for meg...

En introduksjon til Witcher-serien

Skrevet av AndyLonn den 15 februar 2014 klokken 00:57

I en fantasiverden hvor menneskene sloss mot hverandre for kontroll over de nordlige rikene, Hvor dverger og alver må velge enten undertrykkelse blant sivilisasjonen eller opprør i eksil. Det er her vi finner witcherene. En gruppe mennesker som i århundrer har spesialisert seg i å holde den siviliserte verden trygg fra onde mytiske skapninger, noe de tar seg godt betalt for.

Monstrum, Or Description of Witchers

Witcherene blir tatt inn som barn, enten etter avtale med foreldrene, som betaling av gjeld eller på grunn av foreldreløshet. I ung alder blir de utsatt for eksperiment med forskjellige magiske drikker og trent til å være blant verdens beste sverd-fektere. Bare 40 % av de valgte barna overlever den siste etappen av eksperimenteringen som er kalt Trial of the grasses.

Som en direkte virkning av de forskjellige mutasjonene som skjer i løpet av eksperimenteringen har witcherene lynraske reflekser og bevegelser, de kan bruke noen magiske trolldommer som man kaller "Signs", de leges raskere, øynene deres kan se i mørket og de kan drikke magiske drikker som ville skadet normale mennesker. Eksperimentene gjør de også sterile noe som gjør at de må fortsette tradisjonen av å trene opp nye studenter istedenfor å fostre opp egne barn.

På ryggen bærer witcherene to sverd. Et av stål og et av sølv. Begge sverdene kan bli og er som oftest lagd av metall funnet i meteoritter. Det blir sagt at sølv sverdet er for monster og stål sverdet er for andre skapninger men dette er bare en legende basert på misinformasjon. Det finnes monster som kun kan drepes av sølv, men det finnes også monster som bare kan drepes av jern. Derfor er det best for witcherene å gå bevæpnet med begge, slik at de er klare uansett hva de står ovenfor.

Rundt halsen har de som oftest en magisk medaljong som vibrerer når de er i nærheten av magiske dyr eller objekter.

Verilly, there is nothing so hideous as the monsters, so contrary to nature, known as witchers for they are the offspring of fouls sorcery and devilry. They are rogues without virtue, conscience or scruple, true diabolic creations, fit only for killing. there is no place amidst honest men for such as they are.

Witchere blir stort sett hatet på grunn av sine mutasjoner, men blir også sett på som en nødvendig onde av de fleste befolkninger. Flere ganger har muligheten til å utslette witcherne en gang for alle presentert seg og når det samlede hatet har vært sterkt nok har det oppstått forsøk på akkurat dette. En gjeng med fanatikere stormet en gang witchernes slott Kaer Morhen, og drepte alle og en hver som var til stede. De eneste witcherne som fortsatt levde etter angrepet var de som ikke var tilstede.

En introduksjon til Witcher-serien

Gwynnbleidd

Historien som blir fortalt gjennom bøkene til Andrzej Sapkowski er den om Geralt fra Rivia. Kort tid etter han ble født ble Geralt ført til Kaer Morhen for å bli en witcher. Sjeldent hadde en student ved Witcher skolen vist så stor motstand til de forskjellige eksperimentene og dermed ble han utsatt for mer aggressive eksperimenter som sammen med flere fordeler som en monsterjeger gav han det karakteristiske hvite håret han har. Etter endt trening satte han ut på hesten Roach som en "monsterjeger mot betaling".

Selv om navnet hans "Geralt fra Rivia" tilsier det så stammer han ikke egentlig fra Rivia. Han vokste opp på Kaer Morhen i regionen Kaedwen, men på grunn av fordommene mot witcherene valgte han monikeren i et forsøk på å lettere overbevise potensielle kunder om at han var til å stole på. Geralt tror ikke på skjebne, men har ved flere anledninger overgitt sin fremtid til tilfeldighetene med en klar intensjon om å finne veien videre for seg selv. Han tror heller ikke på en "mindre onde" for i følge han selv:

"Lesser, greater, middling, it's all the same. proportions are negotiated, boundaries blurred. I'm not a pious hermit. I haven't done only good in my life. But if I'm to choose between one evil or another, then I prefer not to choose at all"

Mange utenforstående har i løpet av Geralts karrière som monsterjeger misforstått yrket hans. Mange ganger har han blitt tilbydd bestikkelser og trusler i et forsøk på å få han til å utføre pengeutpressing og eller leiemord. Geralt stiller seg sterkt imot slike oppdrag og han vil bare drepe monster som han selv mener er onde.

Vi blir videre kjent med Geralt gjennom bøkene Andrzej Sapkowski har skrevet, for videre lesning kan jeg anbefale The Last Wish, Blood of Elves og Times of Contempt. Førstnevnte er en samling av historier fra Geralt's liv mens de to andre er del av Witcher sagaen som tar for seg hendelsesforløpet frem til der hvor spillene starter.

CD Projekt RED

I 2007 gav polske CD projekt RED ut det første av så langt 2 spill i Witcher serien. Historien fortsetter som sagt etter bøkene til Sapkowski. Begge spillene har blitt godt tatt imot spesielt da det siste som var noe mer tradisjonelt når det kom til kampsystemet.

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg har dedikert dette blogg innlegget til The White Wolf. For det første er jeg blitt en ganske stor tilhenger av både bøkene og spillene de siste årene og jeg gleder meg til det neste spillet som kommer ut iløpet av året.

Og sist men ikke minst: Dere kan prøve begge spillene gratis på Steam denne helgen og du får 80% avslag på begge spillene hvis du kjøper dem innen 18 februar.

Forhåpentligvis har denne korte introduksjonen til serien vekket appetitten til noen av dere og jeg håper at jeg har vervet en og annen tilhenger til serien.

Hvorfor jeg ikke sendte søknad til Level Up

Skrevet av AndyLonn den 11 februar 2014 klokken 21:49

Nå på nyåret annonserte Rune Fjeld Olsen og Karl-Martin Hogsnes at de var på jakt etter flere videoanmeldere til VGTV programmet Level Up. Jeg har lenge vært stor fan av serien og forøverig så skylder de meg en tjeneste med tanke på en viss t-skjorte som aldri dukket opp.
Som dere vet her på Gamereactor er jeg svært glad i å anmelde spill og jeg har fått mange positive og konstruktive tilbakemeldinger som jeg føler at har gjort meg til en flinkere anmelder. Jeg får frysninger når jeg leser de tidligeste anmeldelsene mine og de står om ikke annet som et eksempel på hvor langt jeg har kommet i løpet av det halve året jeg har vært her på GR.

Så der stod jeg da, klar til å ta hoppet i og prøve min hånd på videoanmelding. Dette til tross for at jeg ikke kan en døyt om verken video eller lyd redigering. Jeg satte i gang og bladde gjennom anmeldelsene jeg har skrevet og slo meg til ro med Killzone Mercenary. Dette var tross alt en "Double Wammy" for min del: For det første er det en av de anmeldelsene jeg er mest fornøyd med og for det andre var kjangsene heller små at noen andre hadde anmeldt spillet på sin "audtion tape" så jeg tenkte gjerne at dette ville fungere i min favør.


Jeg fant to gameplay videoer på Youtube, Spurte Rune via Twitter om det var lov å bruke vidoer med vannmerke, og det sa han var greit. Jeg spurte også i samme slengen om det måtte være bokmålsdialekt eller om de nøyet seg med forståelig haugesundsk, det sa han også var greit så sant de slapp å tekste meg. Jeg gikk i gang med klippingen og stemmeinspillingen av den reviderte anmeldelsen.

Men så skjedde det noe. Jeg har aldri vært noen fan av stemmen min. Jeg syntes jeg høres nasal ut, Jeg legger for mye trykk i starten av hver setning, jeg puster ut ganske markant etter hver setning og alt ble bare rot. Jeg prøvde å klippe og justere på lyden for å få det til å høres bedre ut men ingenting fungerte.


Det ble ikke slik jeg hadde tenkt.

Hvorfor jeg ikke sendte søknad til Level Up

Meg etter en time som nybegynner på Sony Vegas

Jeg stod ovenfor et valg, Enten sendte jeg inn anmeldelsen til vurdering og fikk ta et eventuelt avslag som en mann, eller så droppet jeg hele greia. Jeg gikk å tenkte på dette i flere dager, mens fristen stadigt nærmet seg. Jeg kom til slutt til en konklusjon.

Som mange av dere andre gjør jeg dette på hobbybasis. Jeg har en fulltidsjobb, jeg har en samboer (Vi ble nylig forlovet) og vi har en sønn. Alt dette krever sitt. Jeg bruker spill til å koble av i hverdagen og dette er noe jeg ikke vil miste med at det blir en "jobb". Jeg føler sjeldent at jeg MÅ fullføre et spill, men det er noe jeg ser for meg raskt kunne skje hvis jeg evt skulle bli tilbyd jobben på Level Up.


Mye verre enn det så var jeg skrekkelig klar over at jeg kunne få avslag, og jeg ville heller leve i uvisshet om jeg hadde det som skulle til eller ikke.

Jeg valgte å holde det jeg gjør her på Gamereactor sine samfunnsider i form av blogging og skriving på et foreløbig hobby nivå. Jeg føler meg ikke klar for å lage videoanmeldelser ettersom jeg ennå kan utvikle meg mye som en "tekstanmelder"


Jeg ønsker forøvrig de som til slutt får jobben mye lykke til og håper at Rune og Karl-Martin tar godt vare på dem. Hvem vet, kanskje jeg prøver igjen neste gang de søker etter noen.