Norsk

#Hva/Hvis/Dersom Del 2 - cheezdoodle96 blir personlig (og angrer) 2/2

Fortsettelse av: http://www.gamereactor.no/blog/cheezdoodle96/92113/#3023913.

Hvorfor sa jeg alt dette? Bryr noen seg? Bryr jeg meg? Høres kanskje dumt ut, men jeg vil ikke at noen skal se annerledes på meg bare fordi jeg har ME. Sykdommen har tidligere blitt sett på som en ikke-sykdom, noe som sitter i hodet, og en betegnelse man gir hvem som helst som har antydning til tretthet. Jeg har som nevnt tidligere flere problemer enn bare ME, noe jeg kanskje føler for å utheve ettersom ME-navnet har blitt så belastet etter hvert. Men for meg sitter det definitivt ikke i hodet. Hadde jeg virkelig ville sittet hjemme i ni år hvis det gjorde? Men ja, jeg vil ikke bli sett annerledes på bare fordi jeg har ME. Det er veldig greit med familien min som tar hensyn hvis vi skal på tur eller noe, men jeg vil ikke bli sett på som syk. Var noen venner av foreldrene mine på middagsbesøk en gang. Hun ene begynte å snakke med meg litt etterpå, og vi hadde en normal samtale helt til hun fant ut at jeg var «den syke». Da begynte hun med en gang å snakke om hvor flink jeg var som hadde orka å bli med å spise, at det var kjekt jeg kunne bli med... Jeg synes ikke jeg var flink. Jeg tenkte ikke over det engang. Jeg ville bare spise pizza med foreldrene mine og vennene deres, så da gjorde jeg det. Det var ikke slik at jeg kavet og strevet for å komme meg til middagsbordet. Det var ikke et tema å ikke være der. Hvis jeg skulle vurdert i timesvis om jeg var i stand til å gjøre noe eller ikke så hadde jeg aldri fått noe gjort. Hvis jeg vil gjøre noe så gjør jeg det. Da får jeg heller være litt ekstra sliten etterpå. Du kan godt ha forståelse for at jeg kan slite med å si nei til ting jeg egentlig ikke orker, du kan ha forståelse når jeg begynner å gå saktere, når jeg ikke orker å bli med på ting. Men ikke behandle meg som om jeg er syk. Et vrak som så vidt greier å eksistere. Jeg husker ikke hvordan det er å være frisk. Jeg vet ikke om jeg kommer til å vite det om jeg en dag blir frisk. Jeg er vant til å være syk. Hvis noen spør hvordan jeg har det, aner jeg ikke hva jeg skal si. Jeg har det kanskje bra i forhold til meg, men i forhold til deg? Det var dette som var så bra med skoleverkstedet. Vi fortalte dem minst mulig om sykdommen min bare for å kunne ha noen upartiske, og de var virkelig vidunderlige. De var blide for å se meg når jeg kom, behandla meg som en helt vanlig elev, og hvis jeg ikke kom så var det full forståelse for det, med full beskjed om at de kom til å ta meg imot med åpne armer dagen jeg orka å komme tilbake. Selv etter snart to år borte.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg vet hvordan livet mitt hadde sett ut om ingenting av dette hadde skjedd. Jeg var fortsatt et barn da jeg ble syk, og til og med før det så hadde jeg blitt født med halv hoftekule på venstre hofte, som førte til at foten er én cm eller noe kortere, og at jeg måtte gå med alt fra rullator til krykker til rullestol, og jeg måtte gå til fysioterapeut bare for å lære å gå i en trapp med ett trinn per fot. Så helt normal har jeg vel aldri vært.

Men jeg kan da prøve å «ruminate» om hvordan livet mitt kunne ha vært, hvor enn vanskelig det er. Siden jeg var så ung da jeg ble syk så er det vanskelig å si om sykdommen min har hatt noe å si på utviklingen min som person. Eller, den har jo det, men hvor annerledes hadde jeg vært uten? Ikke så veldig, forhåpentligvis. Men hvor hadde jeg vært i livet? Jeg hadde nok enten tatt en utdannelse som kokk eller som noe innen vitenskap. Kanskje noe med data. Vet ikke hvordan det er med jobber for vitenskapsmenn, så la oss si jeg ble kokk, en av to barndomsdrømmer (den andre? Paleontolog, eller dinosaurforsker som vi kalte det). Jeg hadde nok endt opp med å ta kokkelinja på Time videregående, og hadde per dags dato nok hatt en jobb som kokkelærling på en eller annen restaurant. Det er det som er dumt med utdanning og jobbing, at du må jobbe deg opp. Drømmen min er egentlig ikke å bli kokk, det er å være kokk. Ha bygd meg opp et godt nok rykte til å kunne starte opp min egen café. Med arcademaskiner, bøker du kan lese, sofaer du kan henge i, og selvfølgelig god mat. Drømmen er å allerede være en etablert kokk, ikke å måtte bli en. But I digress. Jeg hadde nok fortsatt bodd hjemme, hatt de samme vennene, kanskje et par nye, og... ja. Det hadde vært ganske likt. Men samtidig det totalt motsatte. Som sagt (tror jeg) så aner jeg ikke hvordan det er å være frisk. Har vært syk så lenge jeg kan huske, så er veldig vanskelig for meg å prøve å sette meg inn i skoene til en frisk person. Sikkert like vanskelig som det er for en frisk person å prøve å sette seg inn i mine sko.

Til sist så vil jeg beklage om/at dette har blitt en rotete blogg, men jeg er ærlig talt lei av å skrive den nå, så det får bli som det blir. Jeg var i et litt dystert humør da jeg starta, som jeg som regel må være for å snakke om sykdommen min. Og jeg er ikke dyster. Ikke egentlig. Jeg liker å si at jeg blir deprimert og begynner å gråte av noe (personlig) én gang før jeg kommer over det. Og det er i de fleste tilfeller sant. De få gangene jeg virkelig har tenkt på situasjonen min så har jeg bare blitt skikkelig lei over det én gang for hver tanke jeg har, hvis det gir mening. Jeg kan selvfølgelig bli deprimert nå også, men ikke på samme måten. Tror jeg. Jeg pleier ikke å tenke noe særlig på det, og lever bare hver dag som den kommer. Som sagt så var jeg i et trist humør da jeg starta på denne bloggen, noe jeg ikke lenger er, så det er derfor vanskelig for meg å avslutte bloggen. Nå gleder jeg meg bare til venna minne kommer bort og vi skal game Tekken 7. Dat hype doe.

HQ