Norsk
Blog

Nichijou/My Ordinary Life Anmeldelse

Hva er det som gjør livet spesielt? Eller kanskje enda viktigere, hva er det som gjør det så ordinært? Jeg har sett Nichijou, aka My Ordinary Life, og har funnet svaret, på en måte.

Nichijou tar for seg livet til en gjeng helt normale jenter, Yukko, Mio og Mai. Som bor i en helt normal by, går på en særs normal skole, med en bråte unaturlige personligheter. Men til tross for dette, lever de det de fleste ville sett på som et normalt liv. Handlingen i Nichijou foregår til tider diverse steder i byen, blandt dem med den åtte-årige professoren, Hakase (professor på Japansk), Roboten Nano som professoren selv har bygd. Og den snakkende katten med rødt skjerf, Sakamoto. Serien bistår også med en bråte fantastiske sidekarakterer, som blir med på å utdype universet og bygge på historien, mer enn man egentlig legger merke til med det første.

I løpet av seriens gang, vil man bevitne en god del hendelser man gjerne har opplevd selv, noe som gjør det veldig enkelt å sympatere med de diverse karakterene, og kanskje seg selv. Hvem har vel ikke opplevd at folk sovner på skulderen din på toget? Eller at venner kjøper feil lunsj til deg? Eller å få hjertet sitt knust? Eller å se rektor bryte med en hjort i skolegården, for å nevne noe av det mindre ordinære? Nichijou har alt man kan forestille seg fra en vanlig dag, og gjør det hele om til en rullenede latterkule med svært høyt tempo, som vil få deg til å le, gang på gang.

Nichijou startet som manga i Desember 2006, og fikk en anime adapsjon i April 2011. Episodene er delt opp stykkevis, og tar for seg handlinger rundt de mange karakterene. Hovedkarakterene i serien får selvsagt litt mer spotlight, men de mange sidekarakterene får også skinne gjennom til tider. Og de stråler virkelig gjennom, hver eneste gang. Man har en punker som er godhjertet, og tror på det overnaturlige, mer enn han har godt av. En bondegutt som rir på en geit til skolen, og inbiller seg selv at han er en adelsmann. En jente som trekker våpen frem fra løse luften når hun blir sjenert. Og ikke minst en kjemilærer som alltid prøver å kidnappe tidligere nevnte robot. Dette er bare en håndfull av karakterene man finner i Nichijou, og langt ifra de sprøeste.

Man får også servert små diversjoner i løpet av episodene, blandt dem finner man Helvetica Standard, som oftest er disse sketsjene utrolig random, og man kan se seg stolte om man faktisk skjønner dem. Mest sansynlig finner man dem mye morsommere om man faktisk skjønner dem. Selv om man er garantert å i det minste fnise av dem, så ler jeg så skrotten rister, hver bidige gang. Ellers har man de sukkersøte "Like love" segmentene, disse tar for seg hjertevarmende ting i hverdagen, ting som kanskje ikke betyr så mye for andre, men kan muntre opp dagen for de det er ment for.

I løpet av de 26 episodene serien strekker seg over, har jeg blitt unaturlig glad i karakterene og ikke minst serien i seg selv. Jeg fulgte med serien fra første episode, og nå som serien nylig har sluttet, etter et halvt år med episoder, føles det litt tomt. Men samtidig føles det litt fullere også. Etter 26 episoder med Nichijou føler jeg rett og slett at jeg har fått noe igjen av å se det. Ikke noe spesielt, men noe helt ordinært. Jeg vet nå hvor godt vare man burde ta på vennene sine, hvor viktig det ofte kan være å tenke på andre, fremfor seg selv. Ting som gjør hverdagen normal, og ordinær.

Selv om navnet Nichijou eller "My Ordinary Life" kanskje ikke høres så utrolig spennende ut, så kan skinnet definitivt bedra. Om denne serien skal fint sammenlignes med noe, så kan man si at det blir som å åpne en gave på bursdagen sin, hvor man ikke forventer stort, men ender opp med noe særs overaskende, og gledende. Hele serien blir som en karusell av overaskelser, og utfall man aldri hadde regnet med.

Nichijou er en serie med varme følelser, tilfeldig og til tider bissar humor. Og ikke minst en serie jeg har kost meg ekstremt mye med. En serie jeg definitivt vil huske, selv etter at jeg føler meg ferdig med manga & anime mediet. Definitivt en klassiker fra Kyoto Animation, som vil stå som en favoritt i lange tider.

+ En bråte gode karakterer. Stemningsfull musikk. Scener og hendelser man kan reflektere sin egen hverdag i, på godt og vondt. God trening for lattermusklene.
- Humoren treffer kanskje ikke alle, man må ha litt sansen for fremmed, og litt random humor.

10/10

Nichijou/My Ordinary Life Anmeldelse

PS! Dette er min første anmeldelse, av noe slag, på veldig lenge. Så det er garantert rom for forbedringer, setter stor pris på konstruktiv kritikk! Og om jeg får nok tilbakemeldinger, positive eller ei, så kommer jeg sikkert med flere anmeldelser av serier jeg liker ekstremt godt.

HQ