Nå begynner det virkelig å bli kaldt i nord. Som noen av dere kanskje vet avtjener jeg førstegangstjenesten min, noe som i seg selv er en unik opplevelse. Men jeg er utplassert på Skjold Leir i indre Troms, ett sted som allerede har gjort det rimelig klart at det ikke er ett spesielt varm ett. Og vi er kun i desember.

Det er helt sykt, de siste månedene har temperaturmåleren klikket helt. Været her oppe skifter så fort at du aldri kan være beredt på hva som kommer. Noen dager kan du gå rundt i den vanlige feltuniformen og kose deg over at gradestokken kun viser -5 grader. Men andre dager er det bare helt jævlig.

Da mener jeg helt uutholdelig jævlig.

Altså, når du våkner opp og ser at det er 30 blå grader ute, da kan humøret bare dra en lang marsj til helvete. Det skal godt gjøres å ivareta et noenlunde muntert humør når du merker at blodet stivner med en gang du går ut døra. Det føles ut som Mike Tyson biter av deg øra og som om en unge røsker ut alt som holder til i nesa. Du prøver, men selv smilet har fryst fast i en bitter posisjon. Hvert minutt du tilbringer inne er ett minutt ekstra med ekstase. Men da hjelper det ikke at du er i forsvaret.

Det er uvisst hvordan, men det er åpenbart at forsvaret har utviklet betydelige ferdigheter når det kommer til det å forutse været og bestemme når vi skal ut å sove i skauen. Det er skremmende hvor godt de klarer å sammenkjøre drittværet og våre netter ute i skogen. Det var ett par dager på forrige øvelse hvor det blåste intenst og bittert, mens det samtidig var -25 grader. Ikke en herlig opplevelse.

Det er ikke rart at klimaproblemene våre fort kan gå i glemmeboken her i Norge. Når gradestokken viser -30 grader i november er det virkelig ikke lett å se for seg en global oppvarming...
Vi har nok en kald vinter i vente. Men jeg har overlevd atten vintre, og skal nok overleve den nittende, til tross for at den er litt røffere.

Har vinteren kommet til dere ennå?

Vitenskapen har nå tatt ett nytt steg, og det er CERN-gutta som har gjort det store.

Lenge har det vært en kjent teori at da universet ble til for 13,7 milliarder år siden, ble det skapt like store mengder med vanlig materie og antimaterie.

Antimaterie er simpelthen partikler med motsatt ladning av vanlig materie, og er noe som vi lenge har hatt kjennskap til.

Problemet er at antimaterie og materie ikke kan ekstisere sammen uten å utligne hverandre. Det forskerne ikke kan finne ett entydig svar på er hvorfor universet vårt er dominert av den vanlig materien, når det i utgangspunktet skulle vært like store mengder etter Big Bang.

Allerede i 2002 klarte forskere å skape antimaterie, men hadde liten hell med å fange den, da den forsvant med en gang. Denne gangen var de heldigvis bedre forberedt, og nå har de fanget 38 antihydrogenatomer(latterlig liten mengde) i ett stor vakuumbur.

Forhåpentligvis har forskerne mye nyttig informasjon å hente ut av disse 38 atomene, og om noen år kan vi kanskje skape en antimateriereaktor slik som USS Enterprise bruker, eller så kan vi kanskje se en situasjon hvor noen stjeler antimaterie fra CERN og truer med å St. Peterkirken?(Engler & Demoner, anyone?)

Under er vakuumburet avbildet. Greit stort bur med tanke på at det er 38 atomer der.

Dagen startet som vanlig. Jeg sto opp før uret visste tolv, lettet trykket på slangen, drakk ett glass med melk og pusset tenna. Alt som var som vanlig. Deretter brukte jeg ett drøyt kvarter på å ta på meg joggeskoene takket være noen greit brukte skolisser som krever presise fingerferdigheter. Alt gikk nesten etter planen, og til slutt sto jeg utenfor inngangsdøra.

Klar til å legge ut på en heftig joggetur.
Klar til å svette og slite.

Og det gjorde jeg. Varmen holdte på å ta knekken på meg. Men da stoppeklokken nærmet seg 30 minutter måtte jeg stoppe. Foran meg sto det nemlig noen skikkelig beist.

Sauer. Stygge sauer. Både brune og hvite. Jeg var sliten, men jeg kunne se ett hint av aggresivitet i øynene deres. Jeg forstyrret dem trolig under lunjsen.

De så på meg.
Jeg så på dem.
De hadde mord i blikket.

Jeg må ha stått der og sett ut som en komplett idiot. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle angripe situasjonen, og samtidig måtte jeg gripe etter pusten. Skulle jeg snu og finne en annen vei hjem, eller skulle jeg satse på å løpe igjennom flokken uten å sette i gang ett opprør?

Det endte med det sistnevnte. Utfallet var en observering som fortalte at en flokk med sauer er mer redd ett menneske, enn det samme mennesket er redd en flokk sauer.

Hva med deg? Har du hatt et merkelig møte med dyr under trening?

13 år på skolebenken er vel overstått. 13 svært lange år.

Mine første 18 år av livet har vært rare. Især det sosiale aspektet av mitt liv har vært fylt med både oppturer og nedturer. Det hele startet med at det ikke fungerte lenger for mine foreldre. De bestemte seg for å gå hver sin vei. Den ene veien ledet vekk fra min barneskole hvor jeg hadde alle mine gode venner og fryktede bøller.

Så jeg flyttet. Langt vekk fra hovedstaden. Landet var den nye destinasjonen. Det tok egentlig ikke lang tid før jeg fikk etablert et sosialt nettverk igjen. Jeg fikk fort nye venner, venner som fortsatt står ved min side i dag. Venner som jeg vet jeg kan stole på. Den nye barneskolen min var ikke så ille, faktisk bedre enn den forrige.

Det som er fint med å bo på landet er at barneskoler og ungdomskoler ofte ligger ved siden av hverandre. Så da jeg var ferdig på barneskolen skjedde det ikke store forandringer. Selvfølgelig fikk jeg flere nye i klassen min, men alle jeg kjente var der fortsatt. Kanskje ikke i klassen, men på skolen i alle fall.

Dessverre(og heldigvis) varer ikke ungdomskolen evig.

Etter 3 rolige år på ungdomskolen sto jeg ovenfor et større steg i livet mitt. Tiden var inne for å starte på en videregående skole. En slik skole tar inn elever fra alle deler av regionene i nærheten, og det var til stor forskjell fra ungdomskolen jeg gikk på. Jeg var plutselig omringet av mennesker jeg aldri hadde sett før, og de fleste av mine venner fra ungdomskolen ble med dit jeg skulle.

Det var dog ikke et problem. I stedet for å ha noen bestemte venner, fikk man nå følelsen av å være en del av et kull. 91-kullet. På skolen min er det en fantastisk gjeng med mennesker.

Vi har vært igjennom mye. Hardt arbeid. Tidskrevende oppgaver. Ville fester. Vi har lagt inn alt i de siste 3 årene, men vi har fått mye igjen. Russetiden gjorde oss enda mer spleiset, men det er vel ikke positivt.

Fordi nesten rett etter russetiden kommer "skilsmissen".

Vi er ferdig på skolen nå. Alle skal gå ulike veier. Selv dine beste venner vil trolig velge en annen vei enn deg. Tårene og sorgen faller hos mange, og selv har jeg hatt en tåre i øyekroken. Men det stopper der.

Selvfølgelig liker jeg ikke at alle mine venner og bekjente går en annen vei. De sier: "Vi snakkes over Facebook...". Facebook er, og har aldri vært nok. Kontakten kan holdes, men det er ikke det samme. Det som er sært er at den sterkeste følelsen i denne sammenheng ikke er sorg.

Jeg er ferdig med 13 år med skole. Karakterene jeg sitter på vil lett føre meg videre dit jeg vil livet. Men først og fremst så er jeg glad for at jeg nå skal treffe nye mennesker. Før var det alltid kjipt å starte på nytt. Men nå gleder jeg meg som en unge.

Dette er sorg og glede på samme tid. Positivt og negativt. Svart og hvitt.

Militæret venter. Jeg skal nå videre i livet, og jeg gleder meg.

Hva med dere? Er dere klare til å ta et nytt steg i livet når sommeren er omme?

Jeg våknet. Alt var som vanlig etter en kveld ute med venner og bekjente. Sår og tørr hals. Rester av en idiotisk krampe i beinet. Alt var som det skulle.

Trodde jeg.

Inntak av alkohol er skummelt. Morsomt, men hvis det er noe som går galt har man liten kontroll. Dessverre var det noe som gikk galt i går.

Noen vil kalle det en idrettsskade, noe som er helt relevant, fordi det var nettopp under bedrivelse av en idrett at gårsdagens ulykke fant sted.

Volleyball. Alkohol. En hysterisk kombinasjon.

Slapp av, jeg har ikke driti meg skikkelig ut. Jeg har ikke knust en bilrute med volleyballen, eller smash'a ballen i trynet på en kompis(dette var faktisk helt latterlig, trodde jeg skulle dø). Nei, det som skjedde var mye verre.

Jeg var sint. Engasjert og fokusert. Dette var årets volleyballkamp, og jeg hadde planer om å ofre alt. Ingenting skulle spares. Det skulle jeg dog aldri ha gjort.

Dårlig forberedt. Da motstanderen slo ballen mot meg var jeg ikke klar. Jeg hadde blitt distraktert noen sekunder før. Og det var da det hendte. Jeg fikk en finger på ballen. Én finger. Mange av dere har sikkert slått en ball med kun én finger. Det er ikke godt. Det gjør faktisk greit vondt, og smerten var ikke så mye mindre i går. Men, det gikk over. Jeg glemte fort hendelsen.

Kvelden fortsatte. Danmark vant fotballkampen mot Kamerun. Det var en herlig kveld.

Jeg våknet. Alt var som vanlig etter en kveld ute med venner og bekjente. Sår og tørr hals. Rester av en idiotisk krampe i beinet. Alt var som det skulle.

Men så kom jeg til å huske hva som hadde skjedd under volleyballkampen i går. Imens jeg var på utkikk etter visse fragmenter i hukommelsen min, flyttet jeg blikket ned på hånda mi. Det skulle jeg ikke ha gjort. Huff, for et stygt synd.

Pekefingeren min på venstre hånd er stygg. Den er feit, rød og vond. Dobbelt så bred som de andre fingerene mine. Det er et visuelt mareritt.

4 wienerpølser og 1 bratwurst.