Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Årets spill 2019

Skrevet av Glorfindel den 31 desember 2019 klokken 02:06

2019 er snart over og nok en gang oppsummerer jeg året ved å se tilbake på spillene jeg har gått gjennom.
I år var det vanskeligere enn noen gang å fylle opp listen, kanskje litt på grunn av at 2019 har vært et roligere spillår enn 2018 og 2017 var, samtidig som vi også har fått mye bra i år også. Den største årsaken er nok heller at listen over spill jeg ikke har spilt i år, er vesentlig større enn topp 10 listen...
Derfor var det ingen stor prestasjon å komme seg inn på årets topp 10, men rangeringen var derimot ingen enkel affære, sett bort ifra en ganske soleklar førsteplass. Here goes:

10. Total War: Three Kingdoms

Total War-serien har holdt koken i snart 20 år og levert etter hvert svært så populære strategispill. Her kan du dykke ned i ulike tidsepoker og rekruttere hærskarer som vil barke løs på hverandre i masseslagsmål som få spill kan måle seg med. I Three Kingdoms tar vi turen til fortidens Kina og Han-dynastiet, hvor kampen om makten over Kina herjer som verst. En spennende setting og nye funksjoner, men samtidig den gode gamle Total War-følelsen gjør Three Kingdom til et spill som er verdt å nevne fra året som har gått. Uten at undertegnede kan skryte på seg å være blodfan av serien.

9. Crash Team Racing: Nitro Fueled

De siste årene har PlayStation-klassikerne rent inn som perler på en snor. I 2017 fikk vi et gjensyn med de tre første Crash Bandicoot-spillene, mens 2018 vekket liv i dragen Spyro. I år svingte Crash Bandicoot nok en gang inn i den nye generasjonen, da gjennom en ny utgave av gokart-spillet Crash Team Racing. Med Nitro Fueled har utvikler Beetbox tatt utgangspunkt i originalspillet, krydret det med litt fra Crash Tag Team Racing og ikledd det hele i en ny drakt. Crash og kompani ser bedre ut enn noen gang, spillet er stappet med innhold både til spill alene og over nett og er i all hovedsak veldig likt slageren jeg selv spilte relativt mye på PlayStation tilbake i tiden. Samtidig virker det også å være vanskeligere enn jeg trodde, for Nitro Fueled kan tidvis være ganske brutal motorsport. Fokuset på "sladding" og "boosting" for å få nok fart, gjør spillet mye mer krevende enn konkurrenten Mario Kart og man må virkelig holde tunga rett i munnen om man ønsker å kapre førsteplassen.

Med tanke på onlinedelen trodde jeg kanskje jeg kom til å spille det mer enn hva som har vært tilfellet i år, men Nitro Fueled var allikevel en fornøyelig affære så lenge det varte.

8. Concrete Genie

Et lite spill utviklet av et nokså lite selskap kjent som Pixelopus, (som står bak Entwined) dukket ikke opp på radaren min før helt på tampen av året. Det fortjener allikevel sin del i rampelyset. Concrete Genie forteller en historie om en gutt som blir mobbet for sin lidenskap for kunst og tegning. Som om ikke det er nok, blir byen hans fylt i et mystisk mørke. Ved hjelp av en magisk malekost som kan vekke til live levende portretter, får han i oppgave å bringe fargene tilbake til byen igjen. Concrete Genie sin engasjerende og ganske samfunnsaktuelle historie, kombinert med et ganske unikt og kreativt gameplay, gjør det til et spill som er vel verdt å få med seg blant AAA-slagerne som pleier å tiltrekke seg oppmerksomheten.

7. Devil May Cry 5

2019 har virkelig vært et år hvor Capcom er tilbake med et brak, blant annet med et nytt tilskudd til sin aldrende Devil May Cry-serie. Men alder er bare et tall sies det, noe Devil May Cry 5 virkelig kan skrive under på. Med sin nye grafikkmotor RE Engine ser Dante og gjengen bedre ut enn noen gang, faktisk noe av det mest imponerende som er levert grafikkmessig i et spill noen gang. Handlingen er herlig tullete og det actionpregede kampsystemet gjør at spillet knapt er kjedelig et sekund. Legger du til en av årets mest fengende låter i "Devil Trigger", så har du et spill skreddersydd for DMC-fansen, men også et meget godt alternativ for den som er ute etter litt uhøytidelig action.

6. Astral Chain

Platinum Games har begynt å opparbeide seg en ganske sterk portefølje med spill som Bayonetta, Vanquish, Metal Gear Rising: Revengeance og NieR: Automata. Deres siste prosjekt: Astral Chain kom litt ut av intet med sin annonsering tidligere i år og lansering allerede i høst. Spillet finner sted i fremtiden hvor verden invaderes av dimensjonelle skapninger kalt "chimeras". Du påtar deg rollen som animepoliti i stand til å "temme" disse skapningene ved bruk av magiske kjettinger. Og det er dette det spinnville kampsystemet er bygget rundt. Bruk av ulike chimeras er nøkkelen til å vinne i kamp og har man spilt et og annet spill fra Platinum Games før, så vil du fort kjenne deg igjen her. Samtidig er det ganske unikt ved bruk av disse magiske kjettingene, som du kan bruke til både å binde fast fienden, eller slenge de unna deg. Dette skaper et omfattende og interessant kampsystem som, på tross av kanskje ikke å være like "over-the-top" som Rising og Bayonetta, fremdeles er svært actionpreget og underholdende til tusen.

5. Star Wars: Jedi Fallen Order

Etter makkverket Rise of the Skywalker (og i grunn trilogien som helhet), trengte Star Wars virkelig en opptur for min del. Heldigvis var Jedi Fallen Order nettopp det. Det sprenger ingen grenser for verken historieformidling eller karakterutvikling, men er spennende nok til å holde koken hele veien. Det er også svært tydelig at Titanfall og Apex skaper Respawn Entertainment har virkelig tatt seg friheten til å hente inspirasjon fra andre spill, for har du spilt et og annet i action-adventure sjangeren tidligere, vil du kjenne igjen absolutt alt som Fallen Order har å by på. Koblingen til Soulskiroborne er kanskje det spillet legger minst skjul på, både gjennom meditation point som opptrer som "bonfires", men også kampsystemet som i stor grad baserer seg på "dodging" og "parrying" av fiendenes angrep. Til å begynne med er det på grensen til å være komisk, men Fallen Order klarer samtidig å pakke alle "hermingen" inn i noe som føles som dens eget. Alt flyter godt, både plattforming, utforskning og lyssabelkamper er givende og lyd og bilde supplementerer spillet meget godt. Men det beste av alt er at Star Wars-følelsen virkelig er der hele veien, noe som til syvende og sist er det som løfter spillet fra middels til godt.

4. Resident Evil 2

Jeg pleier alltid å være usikker på hvorvidt jeg skal inkludere nyversjoner av eksisterende spill på en årets spill-liste. Stort sett handler det om spesielle unntak, men Resident Evil 2 behøver nettopp ikke det. Klassikeren fra 1998 har nemlig blitt skapt på nytt, fra bunnen av og således er Resident Evil 2 anno 2019 omtrent et helt nytt spill. Lyd, bilde, leveldesign og gameplay har blitt renovert fullstendig, selv om handlingen er tilnærmet den samme. Men det beste av alt er hvordan denne "remaken" klarer å bevare den vanvittig anspente stemningen fra originalen. Omgivelsene er bekmørke, bakgrunnsmusikken er skummelt diskré og plutselig overfalles du av zombier som er blant de mest grafisk imponerende som er å finne i er videospill per dags dato. Måten du kan mikse og trikse sammen utstyr og sakte, men sikkert navigere deg gjennom den "gudsforlatte" politistasjonen hvor alt henger sammen, er intet annet enn nervepirrende fascinerende. Og sist, men ikke minst har Mr. X større betydning enn noen gang. Den massive skapningen vil følge etter deg gjennom store deler av spillet og får du først ristet han av deg, vil du høre han trampe og smelle i dører, mens han fortsetter å jakte deg ned. For en grufullt herlig opplevelse.

3. Kingdom Hearts III

Det er 14 år siden Kingdom Hearts 2 ble sluppet på PlayStation 2 og siden har fansen gått og revet seg i håret i vente på få kloa i oppfølgeren. Mange sidespor har sett dagens lys i mellomtiden, noe som har gjort at historien i Kingdom Hearts-serien nå har blitt tilnærmet umulig å nøste opp i. Det skal sies at Kingdom Hearts 3 gjorde et hederlig forsøk, kanskje det beste som var mulig å få til med det røret som Sora og gjengen hans har rotet seg opp i. Men, Kingdom Hearts har alltid vært en serie hvor verdener, kamper og musikk har stått i sentrum og heldigvis klarer Kingdom Hearts 3 å videreføre denne tradisjonen. De nye Disney-områdene er slående vakre, spennende å utforske og lar deg stifte bekjentskap med herlige rollefigurer. Og musikken til legendariske Yoko Shimomura fyller det hele med en herlig blanding av nyskapende nostalgi. Det er en herlig hyllest til det som startet som tidenes snåleste crossover og en serie jeg selv har hatt og fortsatt vil ha et spesielt forhold til.

2. Death Stranding

Da Hideo Kojima brøt med sin mangeårige arbeidsgiver Konami, var mange spente på hva det neste prosjektet til den geniale spillguruen kunne være. Trailere og forhåndstitter gjorde oss aldri særlig klokere og selv etter å ha spilt Death Stranding kan man lure på om det har gjort noe nytte. Death Stranding er en merkverdig blanding av masse rare idéer og ender til syvende og sist opp som et slags postapokalyptisk postmann-spill. Historien er i klassisk Kojima-ånd enormt forvirrende, men den klarer stadig å pirre interessen din. For det trengs, skulle man tro. Death Stranding har nemlig en gameplay-syklus som ser vanvittig kjedelig ut, men det endrer seg på en helt surrealistisk måte så fort man setter seg ned med spillet selv. Det er usannsynlig givende å traske gjennom villmarken for å levere ordre, igjen og igjen gjennom hele spillets gang. Det er en massiv verden du legger ned distansene i og områdene er både slående vakre, men også utfordrende og krevende. Det hele krydres med skuespillerprestasjoner i verdensklasse, et lydbilde som passer som hånd i hanske og en historie som nevnt tidligere river tak i deg og ikke slipper før rulleteksten er på skjermen. Kojima klarte det nok en gang. Var vi noensinne i tvil?

1. Sekiro: Shadows Die Twice

I motsetning til andre utviklere som har holdt seg på et relativt stabilt nivå store deler av min spillkarriere, har From Software gått fra å levere spill jeg fryktet til spill jeg kommer til å kaste lommeboka mi etter i all fremtid. Med Sekiro tar de den brutale formelen sin enda et steg videre. Du får fortsatt grisejuling og det ofte og denne gangen står du også helt på egne bein. Hele spillet må gjennomføres solo og dette tvinger deg til å virkelig måtte lære kampsystemet ned til hver minste detalj. I motsetning til tidligere "Souls"-spill baserer Sekiro seg i stor grad på å blokke og parrere motstanderens angrep, for å slite de ut for så å sette inn et såkalt "nådestøt". Dette krever tålmodighet, kløkt og vilje, for fiendene og spesielt bossene vil til tider feie gulvet med deg. Men når man først lærer seg kampsystemet, man lærer seg fiendenes bevegelser og makter å utnytte dette til din fordel ... halleluja.
Noen av bosskampene i Sekiro er blant de desidert beste From Software noensinne har skapt og i tillegg har Sekiro et leveldesign som også er helt på linje med de andre Souls-spillene. Fokuset på å fortelle en mer lettfordøyelig historie er også mer tilstede her enn tidligere, noe som kanskje gjør Sekiro til et litt mer tilgjengelig spill enn hva Dark Souls og Bloodborne klarte å være. Men på tross av alle nyvinninger er Sekiro et From Software-spill tvers igjennom. Og takk høyere makter for det.

Årets spill 2019

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Årets spill 2018: del 2

Skrevet av Glorfindel den 31 desember 2018 klokken 13:07

5. Super Smash Bros. Ultimate

"Everyone is here!"
Nintendos mest skrullete spillserie er tilbake med det som må være den største mengden spillbare figurer som er mulig å oppdrive i et videospill. Over 70 figurer har blitt trykket inn i dette spillet, blant dem returnerer alle som noen gang har vært med i et Smash Bros-spill, i tillegg til interessante nykommere som Simon og Richter fra Castlevania, Ridley fra Metroid og King K. Rool fra Donkey Kong. Om ikke antall figurer var nok, kan Ultimate også skimte med over 100 baner, nærmere 1000 (!) lydspor fra spillene som er representert og en rekke ulike moduser. Spillet er faktisk så stappet med innhold at julemiddagen blekner i forhold. Samtidig bygger det videre på en allerede ganske suksessfull oppskrift. Ultimate er det femte spillet i serien og kanskje også spillet det er vanskeligst å finne forskjeller ved fra tidligere spill. Designmessig ligner det veldig på Smash 4 fra Wii U og selv om hastigheten nok en gang er satt opp et lite hakk, er gameplayet svært gjenkjennbart om du har vært borti denne serien før. Enspillerdelen "World of Light" er på sin side et lite friskt pust, men også den klarer ikke å unngå og føles repeterende i lengden. Når dette er sagt så er Smash Bros. Ultimate fremdeles et meget underholdende spill, det er bare ikke like givende å spille alene lenger. Som "sofaspill" er det derimot bedre enn det meste som er å finne på spillmarkedet og spillet briljerer egentlig bare ved å eksistere. For maken til hyllest til spillmediet skal man lete lenge etter.

4. Celeste

2018 har vært nok et godt år for "open-world" spill, men i lengden kan det også bli for mye av det gode. Da er det kjekt at det finnes sjangre som plattformspill og Celeste er et eksemplene på hvor gode slike spill faktisk kan være. I spillet inntar du rollen som Madeline som prøver å bestige et fjell. Ferden er tidvis både brutal og frustrerende, men til gjengjeld er belønningen vel verdt arbeidet du legger ned. Spillets visuelle stil får Celeste til å stamme fra klassiske konsoller som NES, men det gjør absolutt ingenting. Selv til å være et plattformspill klarer Celeste å fortelle en ganske dyp og omfattende historie, det leverer millimeterpresise kontroller og et makeløst lydspor. Symbolikken rundt det å bestige et fjell er tilstede både bokstavelig og billedlig og skaper en atmosfære som er til å få gåsehud av. Tatt i betraktning at spillet også er utviklet av det kanskje heller ukjente indieselskapet Matt Makes Games gjør ikke bragden noe mindre. Celeste er definitivt et lite stykke spillkunst som fortjener å trekkes frem blant de enorme og mer kjente AAA-titlene som har dukket opp i år.

3. Monster Hunter World

Monster Hunter er en serie som tidligere har vært forbeholdt snodige konsoller og et begrenset publikum. Det var inntil Capcom lanserte Monster Hunter: World på PS4, Xbox One og PC. Med over 10 millioner solgte kopier er det ingen Capcom-spill som har solgt bedre på kortere tid noen gang. Her kastes du ut i en verden fylt av illsinte beist, mange av dem med et rålekkert design. I tillegg er både bilde og lyd med på å tilrettelegge jakten på ypperste vis. Du har hele 14 våpen å velge mellom og de vil i stor grad avgjøre måten du spiller på. Ved å samle levningene til monstrene du dreper kan du oppgradere både våpen, rustning og utseende. Som tittelen på spillet også hinter til, kan du ta med deg flere spillere ut på eventyr. Måten man kobler seg opp mot andre spillere er noe knotete, men det funker. Og det er lite i Monster Hunter: World som føles så godt som å felle et massivt udyr sammen med vennene dine. Som alle andre Monster Hunter-spill blir World etter hvert en stor "grind". Men det er en særdeles fornøyelig grind.

2. Spider-Man

Helt siden barndommen har denne edderkopp/menneske-hybriden betydd mye for undertegnede. Timesvis med tegneserier, TV-serier, filmer, actionfigurer og videospill har gjort at superhelten alltid har vært min favoritt blant de utallige fantasifigurene som har blitt skapt opp gjennom årene. Således var jeg naturligvis spent på Insomniac Games' tolkning av helten på PS4 og det er vel en allerede dårlig skjult hemmelighet at spillet leverte i både bøtter og spann. Det er et visuelt biffstykke med et bevegelsesmønster som får det til å kile i magen, enten man svinger seg rundt i det massive New York eller danser unna pistolskudd fra sinte kjeltringer. Historien er overraskende frisk og presenterer rollefigurer som både føles interessante og virkelighetsnære. Joda, gameplayet blir ensformig i lengden, men samtidig har jeg siden lanseringen gjort alt som er mulig å gjøre i spillet. Og jeg har ikke kjedet meg et eneste sekund. Slår du dette sammen med den klassiske Spider-Man humoren har du det desidert beste Spider-Man-spillet som er laget per dags dato. I tillegg også et av de aller beste som finnes på PS4.

1. God of War

De fleste forbinder nok God of War-serien med brutal knappemosing anledet av en ganske sinna demigud. Vel i år returnerte Santa Monica studio for å fortelle oss at den tid nå er over. God of War anno 2018 endrer nemlig oppskriften fra god til nydelig. Ikke bare har det den desidert kuleste settingen som er mulig å oppdrive (no norrøn mytologi fanboying intended), de har faktisk gjort Kratos til en spillfigur det er verdt å bry seg om. Etter å ha vært en ganske endimensjonal, hevngjerrig psykopat, fremstår han nå som en mer sliten, usikker og emosjonell personlighet, noe som kanskje kommer aller mest til syne gjennom hans anstrengte forhold til sin sønn Atreus. Utviklingen mellom disse to er en følelsesladet reise som også får de til å støte på flere interessante biroller enn mange spill kan klarte å skryte på seg som hovedkarakterer. Ferden gjennom det nordiske landskapet viser slående vakker natur og et gameplay som blander mange kjente elementer, men som sammen skaper et svært vanedannende og underholdende videospill. Det visuelle er flott, men lydbilde er ikke noe mindre imponerende. Stemmeskuespillet bringer enormt med liv til karakterene og musikken er en fryd helt fra ende til annen. Det er få ting det er verdt å utsette God of War anno 2018 på og det er en ny start for Kratos som knapt kan få meg til å vente på hva neste kapittel har på menyen. Kratos er fortsatt sinna, men nå har han til gjengjeld så mange flere sider ved seg som er verdt å utforske og som virkelig gjør han til den spill-maskoten PlayStation fortjener.

Årets spill 2018: del 2

Årets spill 2018: del 1

Skrevet av Glorfindel den 30 desember 2018 klokken 20:11

Hei og hopp, her sa det (nesten) stopp. Når jeg skriver denne teksten kan jeg ikke unngå å legge merke til at den siste jeg skrev på denne bloggen, var årets spill-listen for 2017. Hvor del 1 ble postet for nøyaktig et år siden. Siden jeg tidlig i år inntok en litt annen rolle på Gamereactor så har nok bloggingen blitt kraftig nedprioritert, men å skrive årets spill-bloggene er noe jeg har holdt på med de siste 5 årene og som jeg jaggu skal ta med tid til å gjøre i år også.

2018 har samlet sett vært et svakere år enn fyrverkeriene 2013 og 2017. Det overgår allikevel 2014 og skal nok også få lov til å være oppe blant 2015 og 2016. Kort fortalt har det kommet en del gode titler i år også, hvor det er enkelte jeg ikke engang har fått rotet meg til å prøve. Nei jeg har enda ikke fått startet opp Red Dead Redemption 2 og det kommer derfor naturligvis til å være fraværende fra denne listen.

En annen ting som er verdt å nevne er alle nylanseringer som har kommet i år. Shadow of the Colossus, Dark Souls og Spyro er alle spill jeg har hatt stor glede av i år og som jaggu kunne fått plass på en slik liste om de ikke hadde vært oppussede utgaver av allerede etablerte spill. Det samme gjelder nesten et spill som faktisk er inkludert på listen, men jeg føler det skiller seg litt ut fra de nevnte.

Uten mer om og men, her er de 10 spillene jeg anser som mine favoritter fra spillåret 2018.

10. Pokémon Let's Go: Pikachu

Eldre spill har en tendens til å være nostalgibomber uten like og for min del er det få spill som kler denne rollen bedre enn de originale Pokémon-spillene. Dette er nok Nintendo også fullstendig klar over og valgte å gjenskape Pokémon Yellow med et lite dryss Pokémon Go. En del fans satt kaffen i vrangstrupen da de fikk høre dette. Var dette det store Pokémon-spillet vi skulle få servert på Switch? Nei, det kommer fremdeles i 2019, men det betyr ikke at Let's Go er noe man trenger å overse. På tross av simple mekanikker er det ganske artig å gjenbesøke den første generasjonen i ny drakt. Let's Go er en herlig "blast to the past", som spillmessig holder seg ganske tro mot originalen hele veien og med nyinnspilt musikk som får kroppshårene til å reise seg både her og der.

9. Octopath Traveler

2017 var et godt år for japanske rollespill og har prøvd å fortsette i samme spor. Octopath Traveler dukket opp midt i sommerferien og solgte relativt bra på ganske kort tid. Kanskje spesielt til å være eksklusivt på Nintendo Switch. Spillet presenteres i en lekker 2D-stil med SNES-lignende 16-bits figurmodeller og 8 ulike karakterer du kan spille som. Hver karakter har en unik historie, slik at gjenspillingsverdien øker betraktelig. Spillets kanskje fremste element er dog musikken som er fordelt på hele 4 CD-er. Octopath Traveler er et meget bra rollespill som føyer seg inn i rekken av gode titler på Nintendo's nyeste konsoll. Men da jeg foreløpig kun har spilt gjennom spillet med én karakter, kommer jeg ikke til å flytte det noe høyere opp på listen.

8. Dragon Quest: XI

Tro det eller ei, men i Japan finnes det en rollespillserie som sannsynligvis er mer populær enn Final Fantasy. Japanerne virker nærmest å ha et sykelig forhold til Dragon Quest, mens vi her i vest ikke har fått stiftet et like godt bekjentskap med serien. Det nyeste tilskuddet i serien valgte derimot Square Enix å sende over havet. Og Dragon Quest XI er et spill som gjør det meste bra. Det har en spennende historie, et interessant rollegalleri, et klassisk men samtidig dyptgående turbasert kampsystem og en lekker, unik grafikkstil takket være bidrag fra Dragon Ball-skaper Akira Toriyama. Men det er et element det skorter på for Dragon Quest XI, et av elementene jeg anser som viktigst i denne sjangeren. Veterankomponist Koichi Sugiyama ser ut til å ha kjørt seg fast i eldgamle traktorspor for musikken er spilt inn i MIDI-format, noe som får spillet til å virke flere år eldre enn det er. De den totale mengden lydspor er også svært langt unna mange andre spill i denne sjangeren, selv om det skal sies at ikke alt er like skivebom. Allikevel er det veldig synd, da resten av spillet innehar god kvalitet.

7. Jurassic World: Evolution

Det er mange år siden dinosaurene døde ut og ikke fullt så mange år siden min interesse for dyrene var på topp. I 2018 skulle den vise seg å returnere på ny. I starten av sommeren dukket Jurassic World: Fallen Kingdom opp på kino. Ikke lenger etter ble spillet Jurassic World: Evolution opp på diverse konsoller. Spillet er en simulator som minner veldig om det klassiske Operation Genesis fra 2003. Her handler det om å drive din egen dinosaurpark og alt det innebærer, både med tanke på økonomi, gjestfrihet, utføre oppdrag og naturligvis sørge for at dine forhistoriske skapninger lever godt. Utvalget dinosaurer du kan avle opp er usedvanlig stort og både grafikken og lydbilde gjør sitt for å gjenskape stemningen fra de kjente filmene. Det er et simulatorspill hvor du i all hovedsak gjør mye av det samme om og om igjen, men allikevel er det merkverdig vanedannende. Faktisk er det et av årets spill jeg har klart å legge ned mest timer i.

6. Assassin's Creed: Odyssey

Helt siden det første spillet i 2007 har Assassin's Creed kommet opp i 11 hovedspill, samt en haug av spin-offs. I Odyssey reiser vi lenger tilbake i tid enn noen gang, selv før snikmorderne så dagens lys. Det betyr allikevel ikke at Odyssey ikke klarer å snøre seg inn i resten av den nokså innviklede historien til serien. Spillet sentrerer rundt den Peloponnesiske krigen og lar deg velge mellom både en mannlig og en kvinnelig hovedkarakter. Jeg valgte å gå for den kvinnelige ved navn Kassandra, hvor hun gjennom spillets gang fort endte opp som en av de mer interessante karakterene i serien. Spillmessig viderefører Odyssey mye av det Origins påbegynte i fjor. Det antikke Hellas er enormt og rollespillelementene preger nå serien mer enn det har gjort noen gang før. Samlet sett er kanskje Odyssey et bedre spill enn Origins, som jeg også rangerte ganske høyt i fjor. Allikevel er det ikke i nærheten av like nyskapende og smått "revolusjonerende" for serien som det Origins var og får derfor ikke noen høyere plassering på denne listen.

Årets spill 2018: del 1

Årets spill 2017: del 2

Skrevet av Glorfindel den 31 desember 2017 klokken 13:09

5. Assassin's Creed: Origins

I 2013 dukket Assassin's Creed: Black Flag opp. Et spill som ikke bare endte opp som mitt favorittspill i AC-serien, men et av mine favorittspill noensinne. Deretter tok det ikke så langt tid før jeg begynte å innse at jeg egentlig liker denne serien ganske godt. Etter Black Flag bommet Ubisoft litt med det neste innslaget i serien: Unity. De hektet seg litt på riktig spor igjen med Syndicate og har fulgt togskinnene videre med Origins. Origins leverer det mest omfattende spillet i serien, med et oldtidens Egypt som først og fremst er vanvittig stort, men også svært spennende å utforske. Her snakker vi open-world med helt enorm frihet. Vil du klatre opp et helt fuckings fjell for å nå utkikkspunktet på toppen? Kjør på.
Spillet har fått RPG-elementer som lar deg tilpasse utstyr på karakteren din og som har helrenovert kampsystemet til en light-blanding av Dark Souls og The Witcher 3. Spillets hovedkarakter(er) er mer interessante enn mange av de som har representert foregående spill og historien ender også opp med et godkjent-stempel. Til syvende og sist byr Origins på mye av det samme som sine forgjengere, men også nok nytt til å gjøre spillopplevelsen frisk. Og det viktigste av alt er at jeg fremdeles synes Assassin's Creed serien er meget underholdende å spille og til og med vel verdt å fullføre ned til benet.

4. Super Mario Odyssey

Det er ikke til å stikke under en stol at mitt spillår har vært preget av ganske tunge titler. Enten i form av lengde, eller kompleksitet. Derfor var det ganske deilig å sette seg ned med Super Mario Odyssey, som et av de siste spillene i år. I god gammeldags Mario-stil, er nemlig Odyssey ren, skjær moro. Antageligvis er det det morsomste spillet jeg har spilt i hele år. Kontrollene sitter som støpt, de ulike verdenene flommer over av stil og personlighet og variasjonen i hvordan du får tak i de ulike månene, den er overraskende stor. Mario's nye følgesvenn Cappy, lar han ta over et mangfold av ulike skapninger, som bare gjør spillet enda morsommere. Som selve smellbombongen på kransekaka, kan du også kle opp Mario i et enormt utvalg av forskjellige kostymer. Det er en kort og festlig liten historie her også, men hvem bryr seg om det når det er opp imot 900 måner du kan samle før spillet er offisielt over. Jeg har enda til gode å samle ⅔ av alle månene i spillet og må samtidig gruble litt til før jeg kan bestemme meg om dette skal vippe Galaxy av tronen som mitt favorittspill i serien. Men at det er et av de beste spillene fra i år, det er det absolutt ingen tvil om. Hvem trenger egentlig lykkepiller når du kan spille Mario.

3. NieR: Automata

Platinum Games står bak godbiter som Bayonetta og Metal Gear: Rising, men en vanlig gjenganger er at spillene deres ikke selger all verden. I sitt nyeste prosjekt slo de seg sammen med smågale Yoko Taro for å lage NieR: Automata. Med storutgiver Square Enix i ryggen, skulle det vise seg å levere varene. NieR: Automata forteller en følelsesladet historie om jorden etter at menneskene har forlatt den. Det som er igjen er maskiner som begynner å etterligne menneskelig oppførsel. Sett gjennom øynene til androidene 2B og 9S, er dette en reise som setter inntrykk. Den forlatte verdenen skaper en rolig men også småguffen stemning og du møter sidekarakterer som er vel så minneverdige som hovedkarakterene. NieR: Automata belønner deg faktisk veldig for å gjøre sideoppdrag.
Med Platinum Games bak roret, får du det velkjente kampsystemet som foregår i lysets hastighet og som for min del aldri ble kjedelig, selv om det stort sett bare går ut på å denge roboter sønder og sammen. Og sist, men gud bedre meg ikke minst: musikken. Holy guacamole den gjør ting med deg.

2. Xenoblade Chronicles 2

Da Xenoblade Chronicles fikk annonsert en "oppfølger" under kodenavnet "X", nådde hypenivået mitt nye høyder. Dessverre hadde Xenoblade Chronicles X et litt for stort MMO-preg til å bære mye av fruktene som ble sådd i originalen. Det endte opp som et godt spill, men kanskje ikke helt den "oppfølgeren" jeg hadde sett for meg. Da Xenoblade 2 dukket opp ut av ingensteds i januar, visst jeg ikke helt hva jeg skulle tenke. Trenger jeg dette? Vil jeg ha dette? Ikke rakk jeg å hype meg voldsomt opp heller, da det viste seg at spillet faktisk også skulle lanseres i år. Men hvem er det jeg prøver å lure. Selvfølgelig ville jeg ha mer Xenoblade.

Xenoblade Chronicles 2 er en mer "direkte" oppfølger til Xenobade Chronicles og viderefører mye av det samme som gjorde originalen så givende. Det er kanskje litt mer anime, både i design og humor, men det er fortsatt Xenoblade og det spiller fremdeles ping-pong med følelsesregisteret ditt, har et flott persongalleri, en enorm og ambisiøs verden og et svært dypt kampsystem, hvor du også må tenke litt strategisk i møte med fiender. Og lydsporet .... å herregud vol. 2.5. Det er ikke uten grunn at musikken alltid kommer til å være noe av det første jeg drar opp, hvis folk skulle lure på hvorfor jeg elsker disse spillene, som nå faktisk har blitt spillserien (!) Xenoblade Chronicles.


1. Persona 5

Man kan si mye rart om Japan og Persona 5. Nei, du kan faktisk ikke det. Med unntak av Japan.
Persona 5 er et tilnærmet komplett spill, som først og fremst balanserer sosial-simulasjon og rollespill på en ypperlig måte. Om dagen er du en helt vanlig skoleelev, hvor du må balansere studier, fritidsaktiviteter og sosialt samvær med venner. Etter skoletid beveger du deg inn i en parallell verden, hvor de voksne har blitt selvgode og herskesyke. Her snur Persona 5 om til et mer klassisk rollespill, med "dungeon-crawling" og et turbasert-kampsystem i verdensklasse. Karakterene er troverdige, historien sirkulerer rundt kjente moralske og etiske problemstillinger og lydsporet er latterlig fengende. Også må man naturligvis ikke glemme at Persona 5 har stil. Faktisk er det et av de mest stilaktige spillene jeg har vært borti til dags dato. Menyene flommer bokstavelig talt over av fargerike detaljer og unik personlighet. Totalpakken Persona 5 leverer en uforglemmelig spillopplevelse på nærmere et tresifret antall timer og i løpet av den tiden fortsetter det bare å gi hele veien til the bittersweet end. Og noen sa det sto dårlig til med japanske rollespill... Forrealz??

Årets spill 2017: del 2

Årets spill 2017: del 1

Skrevet av Glorfindel den 30 desember 2017 klokken 12:38

2017 har vært et vanvittig spillår, med noen helt enorme titler. En del av de så store at jeg så vidt har klart å dytte inn 10 spill på listen. Men til tross for færre titler enn foregående år, har ikke spilletiden min gått ned. Derimot har det naturligvis ført til at det er en noen spill jeg ikke har fått mulighet til å spille i år. Her kan vi nevne spill som: Tekken 7, Shadow of War, Nioh, Divinity Original Sin 2, South Park og Uncharted: Lost Legacy. Samtidig har vi også noen spill jeg sto over av egen fri vilje (hei Battlefront 2).

Uansett har jeg da også i år klart å lappe sammen en liste over de 10-spillene jeg personlig fant mest glede av i år. Som nevnt var det først og fremst småvrient å få inn nok spill på denne listen. Men desto verre var det å rangere dem. I år var det nemlig uhyre jevnt blant omtrent samtlige spill på listen. Spesielt spillene som kommer til å dukke opp i del 2, der alle nesten kunne byttet plass med hverandre. Men en liste ville ikke blitt en liste uten rangeringer, så etter å ha tygget karamellen sønder og sammen, kom jeg til slutt frem til følgende resultat. Here goes nothing:

10. Crash Bandicoot N. Sane Trilogy

Man setter muligens ikke standarden ved å starte en årets spill-liste med en "remaster", men jeg skal prøve så godt det lar seg gjøre å rettferdiggjøre det. De tre første spillene med Crash Bandicoot, er noen av de kjæreste barndomsminnene jeg har. Utallige timer på min PS1, gikk med på å samle epler og krystaller, dø og prøve på nytt, ri på isbjørner og tigre, oppdage skjulte områder og knerte festlige bosser. Jeg hadde egentlig ikke forventet at disse spillene skulle dukke opp på nyere generasjons konsoller. Men jaggu gjorde de det. Og det viste seg at N. Sane Trilogy er like mye remake som det er remaster. Joda, det bygger på grunnmekanikkene til originalspillene, men samtidig er det så mye som er endret. Grafikkstilen har fått en enorm overhaling, stemmene og musikken er spilt inn på nytt og enkelte nymoderne funksjoner er lagt til. Gameplayet er på sin side ganske identisk med originalspillene, som til syvende og sist gjør N. Sane Trilogy til en oppusset utgave av eksisterende spill og ikke et splitter nytt spill i seg selv. Min reise tilbake til nittitallet var dog så forfriskende at jeg føler N. Sane Trilogy fortjener en plass blant mine favorittspill fra i år.

9. Cuphead

Cuphead er et særdeles snodig spill. Det er et spill som både ser og høres ut som en klassisk tegnefilm fra 1930. Men la deg ikke lure av sjarmerende visuell stil, for Cuphead er ingen dans på roser. Det er et "run and gun" sendt fra helvete, nesten bokstavelig talt. På øya Inkwell Isle, roter Cuphead og hans bror Mugman seg inn på et casino, hvor de taper et terningspill mot selveste djevelen. For å unngå at sjelene deres blir fortapt, må de samle kontrakter fra andre skyldige som befinner seg på øya. Slik bærer ferden gjennom dueller mot mange slike "skyldige", bedre kjent som bosser. Som sidescroller handler Cuphead i all hovedsak om å løpe, dodge og skyte. Men det er jaggu ikke bare bare, for Cuphead er et spill som ikke er særlig tilgivelig ovenfor å gjøre feil. Hver boss har en nokså unik fremtreden, så man må velge sin fremgangsmåte med omhu. Og naturligvis tåle å dø om og om igjen, til krampen tar deg. Jeg er fremdeles usikker på om jeg elsker det, eller hater det.

8. Tales of Berseria

Tales-serien har begynt å komme opp i et solid antall innslag. Jeg er fortsatt veldig glad i serien, men skal ærlig innrømme at spillene er i ferd med å bli farlig like. Berseria er intet unntak, men det gjør samtidig mye riktig. Både historien og karakterene er mer interessant enn flere av de foregående spillene i serien og musikken byr som vanlig på en blanding av lystige og intense toner. Kampsystemet og grafikkstilen er nok det som er forandret minst på. Kampsystemet byr nå i det minste på noen nye evner og kombinasjoner og så lenge det fremdeles gjør spillet underholdende, skal jeg ikke klage. Enn så lenge i hvert fall. Litt fornyelse kan vel kanskje ikke skade, Bandai Namco.

7. Horizon Zero Dawn

Det har vært knyttet store forventninger til PlayStation 4-eksklusive Horizon Zero Dawn. Utvikler Guerilla Games har ikke stått bak så mye mer enn Killzone-serien, men traff allikevel ganske godt med sin nye tittel. For la en ting være klart: Horizon Zero Dawn er et bra spill og det er imponerende hva utvikleren har fått til, med tanke på tidligere erfaring innen sjangeren. Spillets kanskje største problem er faktisk tidspunktet, eller rettere sagt året det ble gitt ut. Blant spillene som har dukket opp i år 2017, er det nemlig flere som gjør ting like bra, eller til og med bedre enn HZD. I hvert fall når det kommer til setting, historie, karakterer og musikk. Gameplayet er nok det området HZD treffer best på, da det tilbyr mange tilpasninger og ulike måter å felle de forskjellige robot-monstrene på. For min egen del synes jeg nesten litt synd på spillet, for at det ble sluppet i år.

6. The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Breath of the Wild har høstet store lovord siden lansering. Det ligger i toppsjiktet på Metacritic og ser ut til å havne helt øverst blant årets-spill hos mange. Mye av årsaken er nok at Nintendo har valgt å ta et steg bort fra den velkjente Zelda-formelen. Breath of the Wild byr på et open-world Zelda med et hav av muligheter. Det er ikke lenger enn rett linje fra sted til sted, du velger heller selv i hvilken rekkefølge du vil gjøre ting. Samtidig finnes det mange ulike måter å løse diverse utfordringer på. For min del merker jeg dog at Zelda er en serie som har gjort meg litt bortskjemt med årene. Jo, jeg også lot meg imponere av BOTW sin enorme frihet, men savnet etter de klassiske templene, våpen som ikke går i stykker, mer fyldig historie og flere minneverdige lydspor, lå hele tiden og la en liten demper for opplevelsen. Jeg tror kanskje Nintendo endret på litt for mye på en gang for mitt vedkommende, slik at BOTW ikke helt nådde opp på det nivået det ser ut til å ha havnet hos en del andre dette året.

Årets spill 2017: del 1