#F1R57NeverFollows

Denne bloggen er en spirituell oppfølger til "Post-game depression og nostalgi.. Eller ikke. Les og vurder selv.

Fenomenet jeg nå skal snakke om, gjelder ikke utelukkende spill. Det kan melde sin ankomst både i bøker, TV-serier og egentlig de fleste områder hvor ting kan gjentas i tilnærmet lik grad. Allikevel velger jeg naturligvis å fokusere på spill.

Dere har sikkert opplevd dette før. Du finner et spill, du prøver spillet, spillet faller godt i smak. Spillet gjennomføres, du tenker: "dette var jaggu en fin opplevelse" og du knytter kanskje litt ekstra sterke bånd til det. Det går en stund og du bestemmer deg for å spille gjennom følgende spill på nytt. Opplevelsen er langt ifra den samme.

Første gangen du spiller et spill, er noe helt spesielt. Du vet kanskje ikke hva du skal forvente, selv om du muligens har forhåpninger. Alle impulser og inntrykk er nye, du kan støte på overrasker, uventede hendelser osv. Andre gjennomspilling (eller tredje, fjerde, femte +++) når aldri opp til dette nivået. Joda, om du vet spillet er bra, kan du allikevel få en ålreit opplevelse. Men det blir aldri det samme. Uforutsigbarheten er byttet ut med forutsigbarhet. "Jeg gleder meg til å se hva som skjer videre" er byttet ut med "Ja, dæven, nå skjer det snart! Men det er ganske fett da". Det er ikke det samme. Det vil aldri bli det samme. Aldri. Kanskje om du får demens.

Jeg har ofte støtt på dette tilfellet selv, dog ikke fullt så mye i senere år. Spillene jeg ofte har tatt meg friheten til å oppsøke på nytt, er gjerne gamle klassikere på konsoller som PS1. Her spiller jo naturligvis også nostalgi en rimelig essensiell rolle. Jeg gidder ikke å gå nærmere inn på hvilke spill dette kan gjelde, da jeg mest sannsynlig har dratt de opp et usaklig antall ganger tidligere. Derfor spør jeg heller dere:

Om du fikk muligheten til å slette alt du har av minner fra ett spill, for så å kunne spille det på nytt. Hvilket spill ville det vært?