Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Bossfights #12: Fem legendariske skip

Skrevet av Glorfindel den 25 august 2014 klokken 01:30
Dette innlegget er kategorisert under: ACIV: Black Flag, Legendariske skip

Selv om Assassin's Creed spillene kanskje ikke har «bosser» i like stor grad som mange andre spill, finnes det enkelte fiender som er vanskeligere å hamle opp med enn andre. I Black Flag står sjøslag og seiling sterkt i fokus og her finnes det stor forskjell på nivåene til de fiendtlige skipene som brer seg ut over det Karibiske hav.

For å hamle opp med utfordringene på havet, er du i besettelse av et eget skip kalt Jackdaw. Jackdaw har mange ulike våpen du kan oppgradere underveis. Morteren er en langdistansekanon som sikter seg inn på et område, sidekanonene skyter skudd over en lengre distanse og kan også skyte tyngre skudd med større skade om motstanderens skip er nærme nok. Svivelkanonen markerer svake punkt på et skip etter hvert som du gjør skade på det. Lenkekulen fyres av helt fremst i skipet og brukes primært til å senke hastigheten på motstanderen. Du har også ildtønner du kan kaste ut bak skipet og en rambukk i fronten som gjør stor skade når du krasjer inn i motstanderens skip. I tillegg kan du oppgradere skrogets rustning og lagringsplassen til de ulike prosjektilene.

Skipsoppgraderinger koster relativt med penger og diverse gods og helt i starten av spillet har du sjeldent råd til å oppgradere så veldig mye. På min første gjennomspilling, ventet jeg ganske lenge med å oppgradere noe som helst. Litt ute i spillet fikk jeg også lyst til å utforske havets hemmeligheter. Etter å ha kapret et fiendtlig fort, seilte jeg ganske langt ut mot grensen av kartet. Plutselig dukker en liten filmsekvens opp, sammen med dette meget heftige og noe gufne lydsporet. Sekvensen viser et skip som ved første øyekast, virker ganske lik de aller største skipene du til tider pleier å støte på. Men når mannskapet ditt roper «spøkelsesskip» og du deretter blir sendt til havets bunn før du knapt rekker å reagere, så skjønner jeg raskt at disse skipene er helt spesielle.

De legendariske skipene går under navnene HMS Prince, La Dama Negra, El Impoluto og «tvillingene» HMS Fearless og Royal Sovereign. De dukker opp helt i utkanten av hvert hjørne på kartet etter du har tatt over fortene som ligger i nærheten. Skipene er naturlig nok de tøffeste du kan møte i spillet og kan nok være harde å bryne seg på om du ikke har gjort nødvendige forberedelser. Først og fremst gjelder det å oppgradere mest mulig til maksimalt nivå. Det viktigste er samtlige våpen på Jackdaw og skrogets rustning. I tillegg kan det lønne seg å øke lagringsplassen til morterskuddene og tungskuddene.

Så lenge Jackdaw har de nødvendige oppgraderingene, er ikke skipene fullt så fryktinngytende som de ser ut som. Dog avhenger det litt av både taktikk og flaks. Den generelle strategien som anbefales de fleste steder, er i størst mulig grad å holde seg bak dem, sinke dem med lenkekulen og bruker morteren når du har sjansen. Selv brukte jeg en litt mer aggressiv og noe risikabel tilnærming.

HMS Prince bruker hovedsakelig kraftige morterskudd og det kan derfor være lurt å ligge nærme den hele tiden. Dog har den også et ganske skummelt sideskudd, så om du skal ligge på siden av skipet, må du time «stålsettelsesevnen» din godt. Denne senker skaden skipet ditt tar og bør brukes hver gang fienden angriper, for at du ikke skal maltrakteres fullstendig. Begrenser du skaden til sidekanonen og unngår morterskuddene, er det egentlig bare å legge seg opp på siden og fyre løs med tungskuddene og svivelkanonen. Disse to kombinert gjør nemlig så usaklig med skade at det tar ned helsen på skipet raskt nok til at du selv skal kunne overleve.

La Dama Negra bruker mye av samme angrep som HMS Prince, men dette skipet har et så pansret skrog at du gjør minimalt med skade om du angriper sidene på skipet. Din eneste mulighet er å angripe baksiden og å treffe godt nok kan derfor avhenge veldig av marginer. Morterangrepet til La Dama vises heller ikke i vannet som det vanligvis pleier å gjøre, så dette skipet kan nok være en av de mer formidable blant de fem.

El Impoluto er kanskje den ekleste av dem alle og har sine store styrker i hastighet og en rambukk som gjør overdrevent mye skade om den treffer. Skipet vil stadig vekk prøve å feie inn i deg og på grunn av sin enorme bevegelighet, kan det være meget vanskelig å unngå rambukken. Bruker du ikke stålsettelsesevnen, vil det faktisk ta 1/3 av livet ditt på et treff. I tillegg til rambukken har den formidable sidekanoner, slik at den aggressive taktikken som ble brukt på de to foregående skipene, ikke fungerer fult så bra her. Her holdt jeg meg i stedet på defensiven og ventet på at Impoluto skulle forfølge meg. Jeg kastet ut ildtønner for å påføre skade i størst mulig grad før rambukken skulle treffe. Jeg prøvde aldri å unngå den og lot den derfor krasje i meg. Deretter var det bare å gjøre klar tungskuddene og svivelkanonen og bombardere skipet mest mulig når sjansen bydde seg. Etterhvert sluttet skipet å forfølge meg, for i stedet å snu seg å seile vekk, som alle skipene kan finne på å gjøre under kampen. Da utnyttet jeg muligheten til å legge meg på offensiven igjen, ved å kaste ut lenkekulene og tømme morterlagrene. Dermed er det bare å gjøre ende på skipet med sidekanonene.

Tvillingene krever også en annen strategi enn å gå bananas med tungskudd og svivelkanon. De vil hele tiden seile rundt deg og prøve å la deg ligge i mellom dem. Blir du liggende der for lenge, blir du regelrett voldtatt av sidekanonene til begge skip samtidig. Det beste er å gjemme seg bak ildtønnene, utnytte morteren og i størst mulig grad prøve å ta ned begge skipene samtidig. Tar du ned et skip vil nemlig det andre gå inn i en slags «berserk-mode» der det setter fyr på seg selv og prøver å krasje inn i deg. Det beste er derfor å prøve å ta dem ned noenlunde samtidig.

Seiling og sjøslag er noe av det jeg likte aller best med Black Flag og kampene mot de legendariske skipene er både spennende, utfordrende og backes opp av et fantastisk lydspor. Noe forsåvidt hele spillet generelt sett gjør.

Bossfights #12: Fem legendariske skip

HQ

Tilbakeblikk: Den historiske skuffelsen

Skrevet av Glorfindel den 17 august 2014 klokken 20:27
Dette innlegget er kategorisert under: Tilbakeblikk, Gladius, Historie, ?????

Dette tilbakeblikket skal handle om et spill jeg utviklet et litt spesielt forhold til tilbake i tiden. Et spill jeg brukte mye tid på selv, men kanskje enda mer med venner. I år 2003 kom det nemlig et spill til den klassiske Nintendo GameCube (og forsåvidt også PS2 og Xbox). Spillet ble utviklet av LucasArts og går under navnet: Gladius.
(Naturlige spoilere vil følge).

Gladius er et taktisk-rollespill satt i oldtidens romerske sivilisasjon. Her møter du en ung mann som overtar gladiatorskolen til sin far. Spillet lar deg forsåvidt velge mellom to hovedpersoner, der den motsatte parten er en barbarkvinne bosatt i mer nordligere strøk. Begge personene vil dog møte hverandre og den grunnleggende historielinjen er den samme uansett hvem du velger.

Spillet går i all hovedsak ut på å rekruttere gladiatorer til skolen din. Disse utstyrer du med rustninger og våpen, lære dem nye evner og la dem stige i gradende. Kampene utføres i ulike arenaer plassert rundt omkring i verden. Gladiatorene er delt inn i ulike klasser, avhengig av blant annet hvor tung rustning de bærer, hvilke våpen de bruker, osv. Kampsystemet er turbasert med et slags «svingmeter» der det handler om å trykke på riktig knapper til riktig tid.

På mange måter er Gladius et godt spill. Det har et spennende og omfattende gameplay, fengende musikk og en interessant setting. Gladius var derfor lenge et av mine favorittspill på GameCube konsollen og jeg og mine venner brukte mange timer på å utvikle de beste gladiatorene. Men achilleshælen til Gladius, er noe som jeg ser på som svært essensielt for et spill kategorisert i rollespillsjangeren, nemlig historien.

Det skal sies at det begynner relativt bra. En grei åpningssekvens gjør deg kjent med to karakterer, som ved første øyekast, virker interessante nok. Det fortsetter å holde seg rimelig givende, frem til ca. halvveis i spillet. Her kommer det et par plot-twister som passer godt inn, med deretter går alt sammen rett vest. Først og fremst er antagonistene i spillet helt på trynet og gjennom spillet vet man knapt hvem de er i det hele tatt. Hovedkarakterene stagnerer fullstendig i karakterutviklingen sin, blir egentlig bare mer og mer kjedelige og den røde tråden som kanskje dukket opp helt i starten av spillet, blir klippet i to med hagesaks.

Men der denne «achillessenen» ryker fullstendig, er ved slutten av spillet. For Gladius har en av de rareste sluttene jeg har sett i denne sjangeren til dags dato. Siste boss er et eller annet rart vesen som dukker opp av ingensteds og etter du har tatt kverken på dette udyret, så kuttes hele scenen og man får kun se hva som skjer med karakterene i etterkant, via 2-3 illustrasjoner. Den aller siste scenen i spillet viser et lite glimt av antagonistene som overlevde og den kunne forsåvidt vært meget god som en «cliffhanger» til en oppfølger.
Problemet er at denne oppfølgeren aldri kom og derfor føles hele slutten bare helt: «Hva faen var det jeg nettopp så?!»

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble sur, gretten og ikke minst skuffet over å ha brukt så lang tid på å komme til en konklusjon som føles så forhastet og uten mening whatsoever. Etter dette har jeg faktisk ikke rørt spillet igjen, selv om det fremdeles står godt bevart i spillhyllen. Gladius vil fremdeles stå igjen som et spill jeg likte godt, brukte mye tid på og har mange gode minner fra. Men det vil også være en påminnelse om hvor mye en god historie har å si for meg i spill av denne sjangeren.

Tilbakeblikk: Den historiske skuffelsen

Ja dere er nok temmelig forvirret dere også tenker jeg ...

2014: De heteste spillene ut året.

Skrevet av Glorfindel den 13 august 2014 klokken 18:52
Dette innlegget er kategorisert under: Spillåret 2014, Høstlanseringer, Top 5

Sommeren har vært heller laber på lanseringsfronten, men nå er nok en spillhøst i anmarsj og det står ikke fint lite på menyen heller. Her de fem jeg ser mest frem til:

Tales of Xillia 2:

Fjorårets Tales of Xillia traff midt i blink og derfor ser jeg veldig frem til det som skal være en direkte oppfølger til spillet. Tales of Xillia 2 vil introdusere to nye hovedpersoner, men samtidig også by på et gjensyn med gjengen fra originalspillet. Når jeg også vet hva Tales serien generelt har å by på, kan jeg ikke annet enn å glede meg til neste uke og det som vil bli (eller forsåvidt har blitt) høstens første innkjøp.

Assassin's Creed: Unity

Etter et fantastisk møte med spillserien gjennom Black Flag i fjor, en nylig gjennomspilling av resten av serien, samt å være godt i gang med andre gjennomspilling av førstnevnte, seiler Unity opp som et av spillene jeg gleder meg mest til i høst. Nye og forbedrede gameplay-elementer, mulighet for Co-Op spilling, samt setting i en spennende tidsperiode, bidrar stort til dette.

Dragon Age: Inquisition

Inquisition er et spill jeg er spent på av flere grunner. Ikke nødvendigvis fordi jeg blodfan av forgjengerne (som jeg heller ikke kan skryte på meg å være), men fordi det virker som et ambisiøst spill det er blitt lagt mye arbeid ned i. BioWare er så opptatt av å gi en best mulig spillopplevelse, at de utsatte lanseringsdatoen til midten av november. Men med en nylig avsløring om at spillet tar godt og vel 150 timer å gjennomføre, er det kanskje greit at det ikke kommer helt enda ...

Super Smash Bros. - Wii U

Smash Bros. spillene er titler jeg har brukt mye tid på gjennom årene, spesielt GameCube klassikeren Melee. Derfor er også forventningene til det nye spillet høye. Spillet virker å bli større, penere og bedre enn noen gang og selv om det enda er noen karakterer jeg gjerne ville hatt med, er det nok potensial allerede til å gjøre dette til et av årets beste og mest underholdende spill. Dog kommer jeg nok til å nøye meg med Wii U versjonen.

World of Warcraft: Warlords of Draenor

Warlords of Draenor er den femte tilleggspakken til MMORPG spillet World of Warcraft og således ikke en enkeltstående spilltittel. Allikevel velger jeg å ta den med i betraktningen. World of Warcraft er uten tvil det spillet jeg har nedlagt mest timer med opp gjennom årene og selv om det i dag kan gå flere måneder mellom hver pålogging, føler jeg fortsatt en sterk tilknytning til spillet. Jeg ser alltid frem til en ny utvidelsespakke og WoD lar oss blant annet se hvordan et av favorittstedene mine i spillet: Outland, så ut før i tiden. Som vanlig er det også masse nytt innhold og noe av det mest interessante er kanskje at hver rase kommer til å få oppdatert utseende. Det skal bli spennende å se hvordan det vil oppleves etter 10 år.

Andre spill som står på innkjøpslisten

Hyrule Warriors
Bayonetta 2
Call of Duty: Advanced Warfare
Pokémon Omega Ruby
Tales of Hearts R
Middle Earth: Shadow of Mordor
Assassin's Creed: Rogue
Kingdom Hearts HD 2.5 Remix

Hvilke spill ser du mest frem til det gjenværende halvåret?

2014: De heteste spillene ut året.

Kanskje har Smash Bros. potensialet til å bli årets beste spill?

Spillmusikk: Smooth McGroove

Skrevet av Glorfindel den 10 august 2014 klokken 21:16
Dette innlegget er kategorisert under: Spillmusikk, VGM, A capella, Smooth McGroove, Youtube

I tidligere blogger har jeg skrevet om folk som tar i bruk originalsanger til å lage sine egne versjoner, med spillrelatert innhold, eller remixer en låt fra et spill til en helt annen musikksjanger. Personen denne bloggen skal handle om gjør også det, bare på en litt annerledes måte.

Smooth McGroove er en Youtuber, mest sannsynlig også en veldig kjent Youtuber. Fyren har nemlig hele 979 722 abonnenter på kanalen sin. Kjennetegnet til Smooth er at han lager VGM (videogame) låter ved bruk av a capella. A capella betyr sang eller vokal uten bruk av instrumenter. Smooth tar i bruk dette ved å sette sammen alle deler av en sang selv. I videoene sine dukker det derfor ofte opp 9 versjoner av han, hver som synger, nynner eller plystrer sin del av en sang, for å sette den sammen til et komplett lydspor.

Hvordan han får til å matche alle delene så bra som de gjør, er smått utrolig og det også må være et uhyre tidskrevende arbeid. Det herser ihvertfall lite tvil om at fyren er meget dyktig, som kanskje også forklarer populariteten til videoene han lager. Han har også gitt ut 6 album kalt: VGM Acapella (2013) volum 1-6.
På kanalen hans finnes det over 90 a capella videoer med låter hentet fra mange ulike spill. Jeg anbefaler alle som ikke har gjort det, å ta en titt innom kanalen hans.

Her er noen av mine favoritter:

Fire Emblem: Together, We Ride
Super Smash Bros. Melee - Menu
LoZ: Ocarina of Time - House Theme
Pokemon Red/Blue/Yellow - Pallet Town
LoZ: Wind Waker - Ocean Overworld
Chrono Trigger - Main Theme
Final Fantasy VII - Aerith's Theme
LoZ: Twilight Princess - Midna's Lament

Spillmusikk: Smooth McGroove

Den digitale tidsalder? Ellers takk.

Skrevet av Glorfindel den 9 august 2014 klokken 13:34
Dette innlegget er kategorisert under: Digital nedlastning, Fysiske kopier

Helt siden internett begynte siden utbredelse på starten av 90-tallet, har verden verden gradvis beveget seg mer og mer mot digitalisering av tjenester med årene. Det som i all hovedsak ble utviklet for å bistå til informasjonsspredning, handel og kommunikasjon, forenkler nå dagliglivet til mennesker over hele verden. Fakturaer kan sendes ut digitalt, fremfor å produseres i papirform, du kan handle et hav av varer uten å bevege et skritt ut av døren og kommunikasjon med folk på andre siden av planeten er kun et tastetrykk unna.

Felles for disse tjenestene er at de senker ekstrakostnader (på fagspråket kalt: transaksjonskostnader) som gjerne oppstår når produktene produseres fysisk. Det koster f.eks. å produsere en faktura i papirform, mens det er helt gratis å produsere den digitalt. Det samme gjelder for forbrukerne. Å kjøre til butikken vil mest sannsynlig genere ekstrakostnader i form av transport, mens du ved å handle på nett, stort sett bare betaler en mindre sum for frakt. Ved nedlastning forsvinner disse ekstrakostnadene fullstendig.

På grunn av dette har naturlig nok digitaliseringen også spredd seg kraftig i spillindustrien. Et stort flertall av de nyeste titlene kan i dag lastes ned direkte til konsollene, forhåndsnedlastinger gjør at du kan laste ned et spill før lansering, slik at det klargjøres for spilling når klokken slår 00.00 på lanseringsdagen. Inntektene fra digitale kjøp øker også bare mer og mer. Man kan derfor spørre seg om fysiske butikker er i ferd med å miste sin status. Hva er liksom vitsen med å ta seg bryet ved å dra til en butikk når du kan laste ned et spill rett fra sofaen uten å bevege mer enn en finger? Hvorfor stable hyllene fulle av spillcovere når du kan lagre alt på konsollens innebygde harddisk?

Jeg personlig er ikke overbegeistret for denne utviklingen. Misforstå meg rett, jeg ser selvfølgelig alle fordelene med digital nedlastning, men har enda til gode å benytte med av disse tjenestene selv. Dette skyldes i all hovedsak at jeg i alle år har hatt en liten samlemani. Å ha coveret til et spill stående i hylla er noe jeg verdsetter høyt. Å la de pryde hyllene er for meg mer givende enn å se dem ligge "usynlig" på en harddisk. En annen viktig faktor er samleutgaver. En del spill leveres nemlig ikke bare med cover og CD, men også figurer, illustrasjoner, lydspor og diverse "in-game" innhold. I disse tilfellene er jeg ikke vond å be, spesielt de utgavene som inneholder figurer eller statuer.

Disse faktorene setter jeg høyere enn den enkelheten som digital nedlastning tilbyr og så lenge spill tilbys i fysisk form, kommer jeg nok til å kjøpe dem slik. Dog skal det sies at jeg i stadig mindre grad, besøker fysiske spillbutikker lenger. Å bestille spillene over nett benytter jeg meg av for omtrent samtlige nyere lanseringer, men jeg finner fortsatt stor glede i å besøke f.eks. Gamestop for å lete frem en og annen klassisk godbit. De eneste tilfellene jeg benytter meg av digital nedlastning, er når spill tilbys gratis eller med vesentlig lavere pris via f.eks. PlayStation Plus ordningen. Jeg ser heller ingen grunn til at dette skal endres i kommende år, med mindre fysiske kopier blir avviklet en gang i fremtiden. I så fall får vi håpe det er lenge til.

Hva med deg? Foretrekker du fysisk eller digitalt?

Den digitale tidsalder? Ellers takk.

Når jeg blir gammel og grå, skal fysiske kopier som disse få stå for mimringen.