Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Blog

2 år på GR (?)

Skrevet av Glorfindel den 21 mars 2014 klokken 15:00

Ja i følge statistikken som er nedtegnet i ethvert krypinn på dette forumet, sier min at det i går var to år siden den 20. mars 2012, datoen jeg visstnok registrerte meg på forumet. Siden det nesten er blitt en uskreven norm om at alt du ser på nettet er sant, så har jeg vel da med andre ord vært på Gamereactor i hele to år? Eller?
Den reelle sannheten er nok ganske delt.

Selve spillmediet Gamereactor, har jeg hatt et forhold til i mange år. Det har vært en egen tradisjon å stikke innom Gamestop og ta med seg magasinet etter hver shoppingtur. Jeg husker fremdeles hvordan en svært god og fyldig artikkel om Pokemon Colosseum, fikk meg til å kjøpe Nintendo Gamecube med nevnte spill for en del år tilbake. Også nettsiden har jeg fulgt en stund, for jeg har nok daglig vært innom siden for å lese spillrelaterte nyheter og annet interessant stoff. Dette er jeg også sikker på har pågått i noen år. Men steget inn i selve forumet, å delta i diskusjoner, skrive blogger og anmeldelser, samt omgås med andre brukere, det kom virkelig sent.

Den 10. august 2013, rundt klokken 15. må det ha skjedd et eller annet. I og med at jeg muligens begynner å få demens, kan jeg dog ikke huske helt hva eller hvorfor. Men jeg logget meg i hvertfall inn på forumet til Gamereactor, med brukernavnet jeg svært ofte har operert med overalt på nettet: Glorfindel988. Jeg kikket litt rundt og la fort merke til at muligheten til å skrive dine egne tekster og dele dem med andre, eksisterte på dette forumet. Plutselig må det vel ha falt meg inn at jeg plutselig fikk lyst til å skrive et par slike tekster og at de skulle handle om de 5 største favorittspillene mine gjennom tidene,

Brått var jeg i gang og tenkte det kunne være greit med en liten innledning om hva folk hadde i vente. Innledningen ble på hele 3 linjer og det gikk ikke langt tid før en melding fra Ole-Christian dukket opp i innboksen. Der sto det at bloggene på forumet måtte ha en minimumslengde på fire linjer og at den svært «omfattende» innledningsbloggen min måtte slettes. Greit nok tenkte jeg og fortsatte med skrivingen. Brått var 5 blogger om mine favorittspill ute, på rimelig kort tid. Det er godt mulig dette vekket enn skjult kraft i meg, for given etter å skrive flere tekster ble bare større og større. Etterhvert fikk jeg også mange flotte tilbakemeldinger, noe som selvfølgelig gjorde skrivingen bare mer givende. I ettertid har det bare fortsatt å balle seg på. I dag, i overkant av et halvt år senere, sitter jeg igjen med 60 blogger og 15 anmeldelser, samtidig som jeg begynner så smått å nærme meg 5000 kommentarer.

Siden jeg har vært skriftlig registrert her så lenge, kan man da spørre seg: Hvorfor i all verden skulle det ta så lang tid før jeg valgte å bli aktiv på forumet? Jeg har vært lidenskapelig interessert i spill siden jeg var 7 år. Jeg har vært overaktiv på et fotballforum tidligere og sånn sett rimelig god erfaring med deltakelse på et forum. Jeg har til dels vært knyttet til Gamereactor i flere år gjennom magasinet og nyhetene på siden. Hvorfor har jeg ikke kommet på selve forumet før i nyere tid?
Kan det være at jeg tidligere bare har vært opptatt av å spille spillene og først nå har fått et voldsomt behov for å begynne å snakke om dem? Kanskje det ha samlet seg opp så mange minner, opplevelser og inntrykk fra spill, at det brått sa stopp oppi toppetasjen og at alt nå må ned på et papir (eller rettere sagt: tastatur). Alt dette er et lite mysterium, som føyer seg inn over ting i universet man kanskje aldri får svar på.

Men hvordan har det da vært å bli aktiv på Gamereactor? Var det verdt det? Har jeg fått noe ut av det? Svaret er nok rimelig innlysende. Jeg er kanskje fortsatt å regne som en nykommer på dette forumet, men jeg føler allerede en tilhørighet som om jeg skulle ha vært her i flere år. Jeg har møtt og blitt kjent med en helt vanvittig stor blanding av fantastiske personligheter, noen allerede også i virkeligheten (som jeg ikke håper er første og siste gang). Jeg har hatt deltatt i både seriøse og useriøse diskusjoner omkring i ulike tråder. Jeg har skrevet blogger og anmeldelser fra ulike opplevelser jeg har hatt med min desidert største hobby gjennom tidene. Og det har vært så givende, så morsomt og så innholdsrikt. Jeg har til og med fått den store æren av å bli moderator på siden etter så kort tid.

Med andre ord så kommer jeg garantert ikke til å forsvinne med det første, og sannsynligheten er rimelig liten for at jeg hadde gjort det uansett. Jeg ser så frem til å skrive flere blogger, flere anmeldelser, saklige innlegg i diskusjonstråder, litt mer usaklige innlegg i Nattråden, bli kjent med flere og forhåpentligvis også møte flere av de fantastiske personene som er en del av dette forumet og som deler mange av de samme interessene som en selv.

Takk for alt frem til nå GR! Dette er tross alt bare begynnelsen!

2 år på GR (?)

Noen av dere kjenner kanskje igjen dette som mitt aller første profilbilde på siden?

HQ

Bossfight's #11: Psycho Mantis

Skrevet av Glorfindel den 20 mars 2014 klokken 14:39

Som nevnt i forrige blogg, har det vært fullstendig Metal Gear Solid mani den siste uken, noe som har resultert i hele to «bossfight's» blogger. For en stund tilbake skrev jeg også en blogg om et spilløyeblikk der jeg fikk møte noe av alt det surrealistisk besynderlige Metal Gear Solid serien har å by på. Dette er langt ifra noe engangstilfelle, for slike situasjoner er en gjenganger i hele serien. Også på enkelte bosser får du vridd hjernen din som en svamp. En av de aller mest kjente bossene i serien, den aller merkeligste og mulig også den mest minneverdige, er Psycho Mantis. Hvorfor skal jeg forklare videre.

Litt ute i det første Metal Gear Solid spillet, møter du Meryl, en kvinnelig soldat som er satt i en av fengselscellene i basen. Hun rømmer og slår seg sammen med Snake i kampen om å overvinne terroristene som har overtatt basen. For å nå over til den neste hoveddelen av basen, må de gå gjennom en skjult dør i kommandantens kontor, som ligger i første kjelleretasje. Når de går ut av heisen, begynner en mystisk melodi å spille i bakgrunnen og Meryl får plutselig en kraftig hodepine. Etterhvert som de nærmer seg døren til kontorrommet, begynner hun også å oppføre seg ganske merkelig. De går inn i rommet, døra smeller igjen og Meryl begynner plutselig å sikte på Snake med en pistol, mens hun spør Snake om han elsker henne. Dermed har han kun et alternativ, nemlig å slå Meryl i svime. Etter at hun faller bevisstløs i bakken, dukker Psycho Mantis opp.

Mantis er en klarsynt person med overnaturlige psykiske evner ikledd gassmaske, som blant annet kan sveve i lufta og gjøre seg usynlig ved hjelp av en kamuflasjedrakt. Kampen har en rimelig «mindfucking» tilnærmelse, når Mantis først skal bevise sine evner for deg. Han kan blant annet lese minnekortet ditt for å se hva du liker å spille, hvor mange ganger du har savet og hvordan dine strategiske evner er. Han ber deg også legge fra deg kontrollen og får den til å røre på seg. Etter dette starter duellen, men det tar ikke lang tid før han fortsetter å leke med deg. Plutselig blir nemlig hele skjermen svart med kun «Hideo» flytende rundt i øvre høyre hjørne, samt med en forferdelig irriterende pipelyd. Alt går raskt tilbake til det normale og selve duellen kan endelig begynne. Problemet er bare at du ikke kan treffe Mantis på noen som helst måte, fordi han leser alle bevegelsene dine og unngår hvert eneste angrep.

Dermed blir du løpende rundt som en huggal høne uten så mye snøring på hva du skal gjøre, før din overordnede: Roy Campbell ringer deg. Han anbefaler deg å prøve å bytte kontrollen over til kontroll port nummer 2. Du avlyder som vanlig ordre og plutselig er situasjonen blitt en helt annen. Skyter du på Mantis nå, så treffer du faktisk (med mindre han bruker kamuflasjen). NÅ kan endelig duellen begynne (selv om skjermen plutselig blir svart noen sekunder igjen). Mantis gjør ikke så mye annet enn å veksle mellom synlighet/usynlighet og rope «Why?!», «I cant read you...», samtidig som han bruker evnene sine for å kaste vaser, stoler, bilder og annet rart etter deg.

Det kan være stressende nok å prøve å unngå alle prosjektilene, samtidig som du skal sikte etter han med pistolen, i hvertfall mot slutten av duellen, da han bruker kamuflasjen sin rimelig ofte. Men, du kan heller ikke gjøre stort annet enn å skyte etter han med våpenet ditt eller eventuelt løpe bort til han og bruke nærkampsteknikkene dine. Etter hvert vil han ta kontroll over Meryl igjen, slik at du nok en gang må slå henne bevisstløs før hun skyter enten deg, eller seg selv. Det hele fortsetter til du har skutt livet ut av fyren, som vil få han til å fly over kontorbordet og falle beseiret på gulvet. Etter dette gjenstår en lang tale om hvordan livet hans har utspilt seg og et noe makabert syn av ansiktet hans uten gassmaske. Han åpner dermed den skjulte døren som tar deg videre inn i basen før han dør.

Psycho Mantis er godt mulig den mest minneverdige bosskampen i hele Metal Gear Solid serien, mye på grunn av det relativt artige gameplayet og måten han bryter den fjerde veggen på flere ganger i løpet av kampen. Det er også en svært mystisk og småguffen stemning rundt det hele, med både den litt nifse låten hans og måten han skjuler ansiktet sitt ved bruk av gassmaske. Det er en svært velutviklet bosskamp fra et av tidenes beste Playstation spill, som fremdeles lever kraftig i minnet.

Bossfight's #11: Psycho Mantis

HQ

Bossfight's #10: Liquid/Ocelot

Skrevet av Glorfindel den 20 mars 2014 klokken 14:34

Den siste uken har jeg hatt voldsom Metal Gear Solid feber og i vente på det nye kapitlet i min favorittserie, har jeg blant annet gått gjennom noen gamle klassikere. Dette minnet meg blant annet på hvor merkverdig denne serien til tider kan være, både når det gjelder historie og også bossfighter. Bosskampene i serien veksler fra det merkelige til det heftige og sistnevnte er nok en riktig kategori for bossen denne bloggen skal handle om. For kampen mot Liquid/Ocelot er kanskje den mest episke i hele serien. (Mulig spoiler for de som enda har til gode å spille spillet, *hrmm*).

Liquid Snake er hovedskurken i det originale Metal Gear Solid på PS1. Han er tvillingbroren til Solid Snake og i grunn en veldig sjalu, hevngjerrig og slu type. Han står bak hele hendelsen på Shadow Moses Island og prøver å lure Snake gjennom hele spillet. Han blir til slutt avslørt i det han er i ferd med å ta i bruk Metal Gear REX, en kjemperobot armert med masseødeleggelsesvåpen. Etter at Snake ødelegger det enorme våpenet, møtes brødrene i en nærkampsduell på toppen av REX. Intet våpen og intet utstyr, bare ren CQC teknikk. Kampen er verken voldsomt vanskelig eller avansert, men man kan fort begynne å fomle litt i det Liquid begynner å smette og løper unna angrepene dine. I tillegg har du en tidsfrist på deg, da Liquid har aktivert en bombe som vil gå av etter 2 minutter. Men etter nok fysisk smekk sendes Liquid utenfor kanten av plattformen og faller ned i avgrunnen. Liquid er dog Metal Gear Solids svar på Murdoc i MacGyver og kommer igjen en del ganger i spillet før han endelig stryker med. Eller?

En av Liquids ledsagere: Revolver Ocelot, mister nemlig den ene armen under en duell med Snake. I Metal Gear Solid 2 har han en ny arm sydd på igjen, nemlig Liquid sin. Dette fører til at personligheten til Liquid, smelter sammen med Ocelot og innimellom får han små «spasmer» der Liquid tar over kroppen hans. I Metal Gear Solid 4 har Liquid tatt fullstendig kontroll over Ocelot og refererer nå til seg selv som: Liquid Ocelot. Deretter møtes Liquid og Snake til en siste duell på toppen av Outer Haven. Nok en gang er det en CQC duell med bare nevene som står i fokus, en slags videreføring av duellen i det første spillet. Strategien er rimelig simpel her også, da du ikke kan gjøre mye annet enn å slå, sparke og unngå motangrep så godt det lar seg gjøre. Men innimellom får du også opp knapper på skjermen som du kan følge for å gi Liquid Ocelot litt ekstra juling, ved å f.eks. slenge han i bakken, kaste han inn i en stolpe osv.

Generelt sett er det ganske heftig når to gamle gubber av noen krigsveteraner, barker sammen og gir hverandre grisejuling. Men det er noe mer enn bare det som gjør denne kampen så minneverdig. Selve rammen rundt det hele, spillets og personenes historie og settingen er helt fantastisk. For å smøre kremen over kaka, spilles også kjente og kjære låter fra Metal Gear Solid 1, 2, 3 og 4 gjennom hele duellen, som også er antall faser kampen går gjennom.

Av alle de episke bosskampene Metal Gear Solid serien har å by på, er kanskje disse to duellene de aller beste for min del. Begge kampene er ganske like designmessig, selv om den i Metal Gear Solid 4 er mer omfattende på de fleste områder. Det er i hvertfall ingen tvil om at den siste er en meget verdig «avslutning» på en helt fantastisk spillserie.

Bossfight's #10: Liquid/Ocelot

Glorfindels blogg om trening

Skrevet av Glorfindel den 8 mars 2014 klokken 21:25

Det begynner å bli en liten stund siden jeg først startet med min bloggemani her på siden. Stort sett alle tekster har omhandlet min største lidenskap, nemlig spill. Det jeg derimot enda har til gode å skrive om, er en annen interesse som har vokst seg rimelig stor i løpet av de siste årene. Derfor er det kanskje på tide at det kommer en ordentlig blogg om dette temaet, som bare diskuterer mer og mer i samfunnet i dag. Det er tid for en skikkelig treningsblogg.

Jeg har kanskje nevnt det et par ganger tidligere, i tillegg til at krypinnet mitt hinter til det, men til sommeren har jeg altså fullført en bachelor i Idrettsvitenskap. Jeg har aldri hatt noe plan om å bli en toppidrettsutøver, men valget av utdanning ble tatt ganske tilfeldig for noen år siden. Etter videregående var jeg nemlig rimelig lei alt som heter skole og hadde ingen anelse om hva jeg ville gjøre videre. Jeg søkte derfor på mye forskjellige og ganske merkelige ting (til og med arkeologi). Et av søkene var et årsstudium i idrett.

Jeg har hele livet vært opptatt av fotball og i løpet av videregående hadde jeg også begynt med mer målrettet og systematisk trening, både innenfor styrke og utholdenhetstrening. Jeg takket derfor ja til plassen og bestemte meg for å kjøre på. Årsstudiet var ganske givende, med mye praktisk aktivitet og interessante teoretiske fag. Dette førte til at jeg fortsatte videre til der jeg er nå. Nå sitter jeg derimot igjen med litt blandede tanker. Det jobbrelaterte jeg har vært borti selv på studiet, i tillegg til det jeg har lest om, virker ikke så veldig fristende lenger. Derfor begynner veien sakte men sikkert å smalne inn mot læreryrket. Jeg har slått helt i fra meg tanken om å jobbe med KUN idrett resten av livet, og har nok derfor minst et par år igjen i studier, for å ta noen ekstra fag ved siden av.

Nå skal det allikevel sies at trening har blitt en stor og viktig del av livet mitt, som nå er noe jeg ikke kan se meg foruten. Jeg har lært mye nyttig ut av studiene, i tillegg til mine egne opparbeidede erfaringer. For meg har trening nå blitt en vane, noe jeg nærmest gjør automatisk og knapt tenker over lenger. Jeg har også fått den oppfatningen at treningen er langt mer enn et jag og et slit for den "drømmekroppen". Det kan være svært opplevelsesrikt, noe som kanskje har vært en stor bidragsyter til at det blitt så viktig for meg. Å sette seg på sykkelen eller løpe en lang tur ute i forskjellige omgivelser med (spill)musikken på øret, og gjerne følge en rute du først oppdaget for et år siden, har faktisk trigget nostalgifølelsen mang en gang hos meg.

Selv om trening for meg har blitt en opplevelsesfaktor, kan jeg forstå de som fortsatt ser på det som rene pesten. Etter en lang dag på jobb frister det nok mer å slenge seg ned på sofaen enn å dra seg ned på et treningssenter eller ta på seg joggeskoene. Men i treningssammenheng gjelder det å ikke gi opp, for gleden, mestringsfølelsen og given kommer etterhvert. Da blir det også raskt en vanesak. Allikevel finnes det også mange merkelige unnskyldninger når det gjelder det å bevege seg litt mer. Den vanligste er kanskje mangel på tid. Trening tar ca. 1 av de 15-16 timene et menneske er våkent. Det sier seg selv at tid er en oppbrukt unnskyldning. Mangel på energi er en annen. Kanskje er det nettopp et alt for inaktiv liv som er skyld i akkurat det?

Mangel på motivasjon er nok dog den aller største grunnen til at folk ikke klarer å komme i gang eller opprettholde en fysisk aktiv hverdag. Men mangel på kunnskap er nok også en stor faktor. Spesielt er kosthold og ernæring noe folk fremdeles er rimelig grønne på. Selv om mange begynner å bli mer bevisst på hva de putter i munnen, så finnes det fortsatt de som tror de går opp 15 kilo av å spise litt junkfood EN kveld, eller at flesket rundt magen forsvinner ved å sulte seg i hjel. Selv om ernæring er noe vi aldri har hatt særlig mye om på studiet, så har jeg lest meg veldig mye opp på dette på egen hånd. Jeg har naturlig nok blitt mer bevisst på kostholdet i løpet av de siste årene og også endret det rimelig drastisk. Jeg spiser for det meste rimelig balansert, med sunn og næringsrik mat for å få det meste ut av treningen. Men blir jeg godtesjuk en lørdagskveld, så kan det brått gå ned en kilo på høykant. Jeg har aldri sett noe grunn til å bli fanatisk når det gjelder kosthold og her passer nok uttrykket "alt med måte" rimelig godt.

Nå skal det også sies at spesielt media er flink til å hausse opp om dette og komme med feilinformasjon i hytt og pine. De som forsker på det her har også problemer med å bli enige og da sier det selv at folk får problemer med å finne frem i denne jungelen. Mitt personlige tips for folk som ønsker å få mer aktivitet inn i hverdagen er å ta det gradvis og jobbe seg oppover. Man trenger ikke å starte med 2 timers trening hver bidige dag, en halvtime-time 2-3 ganger i uka er faktisk mer enn nok. Finn en aktivitet som er lystbetont og som skaper glede. Det kan også hjelpe veldig på motivasjonen og given å finne seg noen å trene med. Finn en balansegang når det gjelder kosthold. Man trenger ikke å sulte seg til døde eller kutte UT matvarer. Derimot mer bevissthet og kanskje kutte litt NED på ting kan være mer gunstig.

Det kommer nemlig stadig mer beviser på at fysisk aktivitet er veldig viktig. Både med tanke på at det forebygger svært mange fysiske sykdommer, samtidig som det også viser seg at det også kan bedre psykiske plager. I tillegg gir det overskudd, bedre humør og økt velvære. Jeg tror faktisk at trening og fysisk aktivitet både bør og vil innledes i behandlingen av livsstilssykdommer i fremtiden og å spre kunnskap og kompetanse vil nok være en lur innvestering når det gjelder helsetilstanden til norsk befolkning i årene som kommer.

Keep calm and train insaiyan.

Glorfindels blogg om trening

Vedlagt er et bilde av mine heftige treningstrøyer og utrolig kule løpesko

Green(findel)Day

Skrevet av Glorfindel den 5 mars 2014 klokken 00:26

For de som enda ikke har fått det med seg, så er det vanskelig å legge skjul på at jeg elsker spillmusikk. Faktisk så mye at minst 70-80 % av telefonen min er fylt opp med det. Dog er jeg ikke sær at jeg ikke hører på annen musikk i tillegg og utenom spillmusikken er det for det meste diverse typer rock det går i. Og av alle forskjellige band jeg hører på er det et som ofte har gått igjen på repeat. Et band som har betydd mye for meg opp gjennom årene og et jeg har lyst til å dedikere en hel blogg til.
Green Day, this is for you.

Det har seg nemlig slik at jeg har vært en rimelig stor tilhenger av Green Day ganske lenge. Faktisk like lenge som jeg har vært interessert i spill og fotball. Kjapt opptellt utgjør dette omlag 17 år. Hvorfor det akkurat ble dette bandet jeg ble så oppslukt av, er jeg ikke 135% sikker på, men jeg antar det er en god blanding av et man crush på Billie Joe Armstrong's stemme, tempofylte melodier og interessante tekster. En ting er i hvertfall sikkert og det er at jeg aldri går lei låtene deres. Not even once. Never.

Green Day ble dannet i 1987, opprinnelig som "Sweet Children" men skiftet senere navn og ga ut sitt første album 39/Smooth i 1990. Dette er nok albumet jeg har hørt minst på, men det har fortsatt noen låter jeg liker svært godt. Spesielt: I Was There, Going to Pasalacqua og Road to Acceptance. Et par år senere kom Kerplunk med blant annet Christy Road, No One Knows og Words I Might Have Ate. Og to år etter kom albumet jeg mener er et av deres beste. Jeg elsker absolutt alle sangene fra Dookie og klarer bare så vidt å trekke frem: Coming Clean, Pulling Teeth og Basket Case som knepne favoritter. Insomniac året etter har også noe blandet drops mens Nimrod fra 1997 er et meget undervurdert album. Nimrod har nemlig også en enorm samling av sanger jeg liker svært, svært godt, og da først og fremst: Uptight, Walking Alone, Reject og som har potensiale til å være min absolutt fremste favorittlåt blant alle Green Day låter: Redudant.

Nå begynner vi da å nærme oss året hvor jeg først fikk øynene opp for bandet. Men verken Warning fra 2000 eller International Superhits (2001) hadde voldsomt stor påvirkning på meg. Men i 2002 kom det igjen et album jeg synes er voldsomt undervurdert. Shenanigans er nemlig et kremalbum uten like med: Scumbag, Rotting, Desensitized og en cover-versjon av Ramones "Outsider". Så kom selveste "mainstream" album nummer en. American Idiot er vel utvilsomt et av de mest kjente albumene Green Day har, men verken American Idiot, Holiday eller Boulevard of Broken Dreams er favorittene fra dette albumet. De historiefylte 9 minutters låtene Jesus of Suburbia og Homecoming ligger dog helt i toppsjiktet blant all-time favorittene.

21 Century Breakdown er merkelig nok et av mine mest nostalgiske album. Albumet er ikke mer enn 5 år gammelt, men låtene vekker allikevel kraftige minner. Kanskje er det fordi det er et album fra et av de mer minneverdige årene i mitt liv, blant annet med siste år på videregående. Her finner du den sinnsyke Static Age, Viva la Gloria!, Murder City og Last Night on Earth. Og da er vi omsider kommet rimelig tilbake til nåtiden og de siste tre albumene som er lansert ganske nylig. Trilogien: ¡Uno!, ¡Dos!, ¡Tré!, har fått blandet mottakelse. Jeg for min del elsker alle tre og har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hørt igjennom dem. Her er det også lagt litt vekt på mer rolige låter, som f.eks. Sweet 16, Amy, Brutal Love, X-Kid og Drama Queen. Men de har også beholdt mer intense og heftige låter som 8th Avenue Serenade, Nuclear Family, Rusty James og Let Yourself Go.

Green Day nærmer seg et 30 års jubileum og jeg sitter selvfølgelig og venter på et nytt album. Det er artig å se hvordan bandet har forandret seg og hvilke forskjeller det er på deres første og siste album. Selv om jeg har visse favoritter fra hvert album, tror jeg ikke det er en Green Day låt jeg ikke liker. Jeg har fulgt dem lenge, også noen ganger live, i tillegg til å ha deltatt på litt av moroa selv i Green Day Rock Band, som også må være et av PS3 spillene jeg har spilt aller mest. En liten drøm er å kunne høre dem live i hjemlandet deres. USA er forsåvidt et av mine fremste reisemål generelt, så kanskje det lar seg gjøre en gang i fremtiden. Meanwhile: "Let's go crazy".

Green(findel)Day