På denne kalde november tirsdagen, er det hele tre dager igjen til årets kanskje mest etterlengtede lansering. På fredag slippes endelig Sonys nye konsoll: Playstation 4 her i Europa. Det er sikkert få som gleder seg med tanke på forhåndsbestillinger og generell hype. Jeg ser også selvfølgelig frem til den nye konsollen, selv om jeg tar det med stormende ro og mest sannsynlig venter til utpå nyåret med å investere i den. Men mens vi venter kan det være artig å se litt tilbake på hva forgjengeren har gitt både oss og meg. For meg er det heller ikke bare Playstation 3 som fortjener heder, Nintendo Wii er også en konsoll som fortjener å hylles i dette tilbakeblikket, selv om Wii U egentlig har vært på markedet i snart et år. Derfor vil denne bloggen bli delt opp i to deler og dreie seg om både PS3 og Wii.

Playstation 3 er 7 år gammel i år (6 her i Europa) og er med det den konsollen i serien som har eksistert lengst på spillmarkedet. Hos meg er det den store og tunge 80 GB modellen som har stått støtt ved siden av TV'en i alle år, selv om den i år fikk nok og bestemte seg for å kortslutte fullstendig. Dette førte til en tur på service, der teknikerne tydeligvis ikke så noe håp heller og sendte meg dermed en ny 160 GB Slim modell i stedet. Helt siden Playstation kom inn i mitt liv som min aller første spillkonsoll, har jeg fulgt hver eneste Sony konsoll opp gjennom årene (med unntak av Vita) og har hatt utallige med spillopplevelser på hver og en konsoll. Dog er kanskje Playstation 3 den Sony konsollen jeg har brukt minst tid på, mye på grunn av jeg i perioden 2010-2012 ble rammet av det Andy-Handy beskrev som Skinners-syndromet, der det å oppnå belønninger er fokuset. Dette hadde da ført til at jeg kun så mening i å spille online spill som World of Warcraft og League of Legends, som i stor grad fokuserer på å gi belønninger til spillerne i spillet. Playstation 3 stod da rimelig ensom og forlatt i en stor periode. På grunn av dette har jeg nok gått glipp av en del viktige spillserier på denne konsollen, både Uncharted, Bioshock og Assassins Creed seriene er i bunn og grunn helt fremmede for meg. Listen med spill jeg burde spilt er kanskje lang og selv om Playstation 4 står for døren, er det fremdeles både spill jeg ønsker å gjennomføre og fremtidige spill som ikke blir inkludert på PS4, så helt ferdig med denne konsollen er jeg nok ikke.

Et av de første spillene jeg fikk møte på PS3 var Fifa, en serie jeg i grunn ikke hadde spilt siden Fifa 2005, så det opplevdes som ganske nytt og spennende. På tross av min interesse for fotball generelt, har sportspill merkelig nok aldri vært noen favoritt, så Fifa serien har bare blitt mer og mer kjedelig for hvert år som har gått. Det stoppet på Fifa 13 og det ser ikke helt ut til at det vil endres med det første, selv om jeg selvfølgelig synes det er artig å spille en konkurranse i ny og ne med venner. En annen serie jeg først stiftet bekjentskap med på PS3 er Call of Duty. Modern Warfare 2 og Black Ops står igjen som to gode spill og de beste minnene fra denne serien, men som med Fifa har også disse spillene bare blitt mer og mer uinteressante for hvert år som har gått og Black Ops 2 har ført til at jeg nærmest har gitt opp denne serien.

Final Fantasy er en annen serie jeg ikke har det helt store forholdet til. Jeg likte forsåvidt FFX ganske godt, mens FFXII enda er min favoritt i serien.
FFXIII har jeg hatt et ganske ambivalent inntrykk av. Det hadde en helt grei historie og persongalleri samt fantastisk grafikk, men kampsystemet og gameplayet generelt var fryktelig monotont. Jeg har dog ikke gitt opp serien enda, for det kommende Lightning Returns er en av grunnende til at PS3 fremdeles lever i beste velgående. Det er også det kommende Tales of Xillia 2 og relanseringen av Tales of Symphonia. Tales of Xillia var nemlig et RPG-spill jeg likte svært godt. Når vi først er inne på RGP er Dark Cloud 3 et spill jeg virkelig har savnet og jeg var ganske skuffet over at det aldri kom på PS3. Ved å ha spilt Ni No Kuni: Wrath of the White Whitch, begynner jeg dog å forstå litt av hvorfor det aldri har kommet, det minner nemlig en del om min elskede Dark Cloud serie, kanskje ikke så overraskende når det er samme utvikler som står bak. Men allikevel er Dark Cloud 3 et spill som kanskje står aller øverst på min "Wanted" liste
(PS4 pls).

Den aller største spillopplevelsen jeg har hatt på PS3 er kanskje Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots. Avslutningen på den fantastiske serien var veldig godt utført og spesielt slutten var helt fenomenal. Det øyeblikket Big Boss reiste seg opp og hedret sin tidligere læremester ved graven på samme måte som han gjorde 50 år tidligere i Metal Gear Solid 3: Snake Eater, ga virkelig en stor klump i halsen for en stor fan av denne serien som meg selv. I tillegg var det også et verdig farvel med Solid Snake fra et av de kanskje beste spillene jeg har spilt noen gang, det originale Metal Gear Solid. Det er kanskje ikke overraskende at Metal Gear Solid V er et av spillene jeg ser aller mest frem til og som nærmest er hovedgrunnen til et innkjøp av PS4. Playstation Store har i tillegg ført til hjertelige gjensyn med gamle klassikere, som nevnte Metal Gear Solid, Crash Bandicoot, Rayman og Final Fantasy VII.

Mye av det som gjør Metal Gear Solid serien så bra er historien og et annet spill som gjorde dette veldig riktig var The Last of Us, et spill som hovedsakelig er litt utenfor min spillsjanger, men som allikevel klarte å presse seg inn som en av de mest minnerike spillopplevelsene fra denne konsollen. Sist men ikke minst ble det etterlengtede GTA V endelig sluppet, helt på kanten av PS3's karriere. GTA serien er også en serie som ikke har vært det aller største for min del, men San Andreas er et spill jeg har så ufattelig mange gode minner fra med en barndomsvenn jeg nå lenger ikke har så stor kontakt med. Derfor var GTA V et ganske etterlengtet spill også fra min side og man trenger vel ikke å være rakettforsker for å forstå at det er et svært godt spill. Helt til slutt må jeg også trekke frem gjensynet med en gammel kjenning i Rayman Origins, barnslig og idiotisk moro i Smackdown vs. Raw 2011 og heftig "wannabe-rocking" i stua med Rock Band.

Hva er dine største spillopplevelser fra PS3?

Hvis du ser du bort i fra Smash Bros. serien, har jeg aldri vært bort i all verdens med slåssespill i min tid som gamer. Jeg husker dog jeg spilte en del Tekken 2 og et annet ganske merkelig spill kalt Bloody Roar 2 når jeg var mindre. Men etter litt random søk på nettet fant jeg tilbake til et spill jeg spilte en del på omtrent samme tid som mange andre storslagere og plutselig kom det ene flashbacket etter det andre som lyn fra en skyfri himmel. Utvikleren er Capcom og da ville det kanskje vært mest logisk om spillet jeg tenker på heter Street Fighter, men det gjør faktisk ikke det. Spillet jeg skal frem til er nok en litt mer ukjent tittel enn mange av de kjente spillseriene som denne utvikleren står bak. Spillet ble utgitt i 1998 på Playstation og går under navnet: Rival Schools.

Rival Schools: United By Fate, som er det fulle og hele navnet, er et slåsspill opprinnelig laget for de klassiske arkademaskinene, men som også ble portet til Playstation i 1998. Spillet finner sted i en japansk by kalt Aoharu City. Her får vi ta del i en historie som omspiller seg rundt forskjellige skoler i byen. Batsu Ichimonji er navnet på vår hovedperson, en gutt som nettopp har startet på Tayio High. Det er forsåvidt noe mystisk som foregår på skolene i denne byen. Elever og ansatte forsvinner ut av ingensteds og Batsu og klassekameratene bestemmer seg derfor for å prøve å finne ut av hvem som står bak. Som det ligger i navnet går spillet ut på å slåss mot rivaliserende skoler og hver skole har et visst kjennetegn med forskjellige karakterer å velge mellom. Du har f.eks. Shoma, en baseballspiller fra sportsskolen Gorin High, Akira en motorsyklist fra gjengmedlemmene i Gedo High og Justice High, som er en skole med en bande gærne lærere.

Som alle klassiske slåssespill går dette også ut på få ned motstanderens helsebar før din egen og du har flere angrepskombinasjoner å bruke. Du kan også slå deg sammen med en partner og bytte karakterene inn og ut av kamper. I tillegg kan du kombinere knep sammen med partneren din. Her har du standarden: "Slå dere sammen og bruk noe fancy shit som gjør voldsomt med skade", men du har også en litt mer merkelig tilnærming, der f.eks. en kvinnelig partner plutselig hopper inn og begynner å råkline med deg, som vil føre til at helsebaren din fylles opp noe, eller at du får bonusskade en viss periode. Hver karakter har også en del heftige spesialangrep de kan bruke, som f.eks: dette, eller dette eller kanskje dette? Pretty awesome indeed.

Rival Schools er med andre ord ikke noe revolusjonerende slåsspill, men det skiller seg litt ut ved at det fokuserer en del mer på historien enn hva jeg har inntrykk av at andre spill i samme sjanger gjør. Historien utspiller seg på forskjellige måter, avhengig av hvilke karakterer og skoler du velger, men du vil ende opp med å slåss mot den samme siste bossen uansett. Før og etter hver kamp er det også 2D-anime cutscenes mellom karakterene, som forklarer historien. Du er dog nødt til å velge personer fra samme skole, ellers vil spillet droppe disse sekvensene og bare la deg kjempe deg til siste boss på vanlig måte. Historien er også helt grei og det er mange minneverdige karakterer du kan velge å følge gjennom spillet. Musikken er også (selvfølgelig) noe av det jeg husker best. Spillet har en intens men samtidig munter og livlig blanding av klassiske arcade/anime (?) lignende låter som virkelig gir den gode, nostalgiske old-school følelsen. I tillegg er det (så vidt jeg vet) kun på japansk, noe som i grunn er helt greit, selv for en som meg som pleier å foretrekke engelske stemmer.

Rival Schools er et spill jeg absolutt kan anbefale å sjekke ut om du er gira på å utforske gamle klassikere. Det er et spill jeg har hatt mye moro med, dog kan jeg ikke huske om jeg noen gang har eid det selv, eller om jeg kun spilte det en del hos en kompis. Merkelig nok finnes det også kun på den japanske Playstation Store, selv om det kanskje utgis i Europa etterhvert også. Spillet har også en oppfølger kalt: Project Justice på samme konsoll og det har også verset noen rykter om at det skal lages et tredje spill til PS4.

Åpningssekvensen til spillet.

Som jeg sikkert har nevnt tidligere er Pokémon Blue et av de aller første møtene mine med spillenes verden og jeg husker godt den dagen jeg fikk min kiwigrønne Gameboy Color med spillet på en bursdag for mange år siden. Som mange andre gamle klassikere fra den fantastiske barndom, er det bevart sterke minner fra dette spillet i mitt nostalgiske hode. Spillet har bydd på både vanvittig glede og ekstrem frustrasjon og dette spilløyeblikket er en veldig god kombinasjon av begge deler.

Som naturvitenskapen en gang lærte oss har vi alle vært nybegynnere en gang og dette spillet var et av de første startstedene for meg i min spillkarriere. Pokémon Blue bød på mange utfordringer i likhet med ganske mange andre spill på det glade 90-tall. Men utfordringene i dette spillet begynte forsåvidt veldig tidlig, ved å velge den "dårligste" pokémonen helt i starten av spillet for så og knapt trene noen andre, førte til at jeg måtte slite med nebb og klør for å komme forbi det aller første Gym-senteret i spillet. Etter utallige, irriterende forsøk og en av-og-på knapp som nærmest spratt av maskinen, kunne jeg endelig kjenne den søte smaken av seier og min første Gym-badge kunne endelig plasseres godt i jakkelommen.

Etter den intense kampen som nærmest gikk på helsa løs, var det på tide å bevege seg videre i retning øst og etter å ha nedkjempet en hel bande med impåslitne pokémon-trenere stod jeg til slutt foran inngangen til en hule, bedre kjent som Mt. Moon. Å huske på å heale pokémonene mine var noe jeg klarte å prestere, men gjennom min aller første gjennomgang av spillet hadde jeg selvfølgelig ikke hørt om itemen "repel". Og med det kan jeg med stor trygghet si at denne hulen har bidratt svært mye til at Zubat har blitt min hat-pokémon nummer EN. I tillegg hadde det alltid så festlige Team Rocket klart å forville seg inn i denne hulen også.

Så joda en rimelig røff start på spillet kan man si det var, men så kom punktet der inntrykket fikk en vanvittig helomvending. Etter langt om lenge var jeg endelig ute av denne forferdelig hula og kunne endelig se dagslys igjen. Da blir jeg attpåtil møtt av denne utrolige låten, kanskje den mest legendariske/episke/nostalgiske/NåSkalJegUtPåEventyr/Gotta catch'em all, låta som har eksistert i Pokémon noengang. Det er helt utrolig hvordan frustrasjonen bare ble blåst vekk av frysninger som gikk helt opp til halsen. En ubeskrivelig tilfredsstillende følelse og kanskje selve starten på et av spillene jeg holder aller nærmest i mitt spillhjerte var et faktum.

Hva skal du bli når du blir stor? Det er sikkert mange som har tenkt over det i sine yngre dager. Jeg for min del har ikke klart å konkludere det spørsmålet, selv i en alder av 23 år. Men som de fleste barn så hadde jeg (og har vel i grunn fremdeles..) en rimelig livlig fantasi. Og det var særlig to spill jeg spilte uhyre mye på min Playstation, som lot meg drømme litt ekstra.

Et av dem var Ace Combat 2, et flysimulatorspill som kom til Playstation i 1997. Dette var også mitt første møte med Tales-skaperne Namco. Ace Combat tar deg med opp i luften og lar deg styre ulike jagefly samtidig som du utfører ulike oppdrag. Det kan være alt fra å ødelegge baser, skip på havet eller fiendtlige jagerfly. Du kan kjøpe mange ulike typer fly og får en grundig gjennomgang av hvert oppdrag før det starter. Jeg ble ganske fengslet av det å kunne fly rundt på store åpne kart på de mange banene spillet tilbyr. Jeg har aldri hatt snøring over hva historien i spillet egentlig går ut på, jeg var i grunn mest opptatt av å bare fly rundt. Etter noen av banene fikk du også muligheten til å prøve å lande flyet ditt, som oftest på et knøttlite skip ute i havet. Det klarte jeg....et par ganger, men stort sett gikk doningen rett i havet. Det eneste jeg savnet med dette spillet var muligheten til å kunne fly over skyene, eller det kan du faktisk, men etter kun få sekunder begynner flyet å styrte og du hører den velkjente stemmen som roper "Altitude to low, pull up"!. Spillet har også et meget bra soundtrack med heftige låter som denne og denne.

Det andre spillet var Tony Hawks Pro Skater 2, Neversoft's andre spill i skateboardserien om skatelegenden med samme navn. Tony Hawks Pro Skater 2 tar deg med gjennom forskjellige steder i verden. Fra en helt vanlig skole i California til okseringen i Mexico, kan du hoppe, slide og trikse med et stort utvalg kjente profesjonelle skateboardere. Min favoritt har alltid vært Rodney Mullen, fordi han har sinnsykt drøye skateboardskills og har den kuleste avsluttningsvideoen i spillet. På hver bane du skater på får du ulike oppgaver som gir deg penger til å fortsette videre i spillet. Dette kan være å samle sammen alle bokstavene i ordet S.K.A.T.E, trikse over spesielle hindere, eller slå en viss poengscore. Det er også tre konkurransebaner i spillet der du må slå en score for å vinne medaljer. I tillegg har spillet et meget bra utvalg av sanger fra mange kjente band, som f.eks. May 16 av Lagwagon og Guerilla Radio av Rage Against The Machine. THPS2 var så kult at jeg selv gikk til innkjøp av et skateboard. Nå skulle det virkelig slås "The 900" mellom husveggene i hjembygda!
.... Det var kanskje å dra ting en smule langt, men jeg lærte meg i hvertfall et triks!!

Det ble kanskje aldri noe av verken skateboardkarrieren eller flypilotdrømmen, men et hav av minner ble det i hvertfall. Disse to spillene er nok de jeg har brukt aller mest tid på i løpet av perioden jeg spilte på den første Playstation konsollen. Ace Combat gjennomførte jeg flere ganger og forsøkte å prøve alle de ulike flyene som var mulig å få tak i. THPS2 la jeg ned enda mer arbeid i, både ved å gjennomføre spillet med alle skaterne for å få tak i alle videoene (spesielt de der folk slår seg halvt i hjel), fullføre hver bane 100 % og låse opp de fleste hemmelighetene i spillet, til og med Officer Dick.... og Spiderman!

Tony Hawk serien fortsatte jeg også litt med etter nummer 2. Jeg spilte også 3 og 4 før jeg la serien på hylla, men ble fristet til å teste ut HD-remaken av 1'eren og 2'eren som kom i August i fjor. Den har da i hvertfall noe nostalgi i seg, i form av klassiske baner og sangene fra de originale spillene, men ser man bort i fra det er det temmelig labre greier. Ace Combat 2 er dog det eneste flysimulatorspillet jeg noensinne har spilt, kanskje brant jeg meg ut på det eller mistet interessen for å prøve etterfølgerne i serien senere. På den annen side frister det litt å prøve ut et slikt spill igjen nå og jeg har blant annet snust meg frem til at det er laget en remake av Ace Combat 2 til 3DS: Ace Combat Horizon Legacy. Utenom det kunne jeg gjerne tenkt meg å høre noen andre anbefalinger, om det er noen her som sitter med det.

Når jeg tidligere i dag fikk greie på at Jeppzki egentlig er en reptil, ble jeg minnet på hvor fascinert jeg egentlig er av slike skapninger. Jeg ble f.eks. svært opptatt av dinosaurer i en relativt tidlig alder og jeg tegnet, leste i bøker, så filmer (prøv å gjett hvilke) og serier. Etter å ha sett tredje episode i BBC serien "Walking with dinosaurs", er det skapningene som levde i de store havene jeg har vært mest interessert i. De såkalte pliosaurene. Jeg husker spesielt at det var veldig morsomt å lese at den største pliosauren som er funnet ble gravd frem på Svalbard for noen år tilbake.

På både godt og vondt er dinosaurene dødd ut for lengst, men i denne verden eksisterer det myter i hytt og gevær. En myte som har levd i 80 år er en påstått skapning som holder til i den skotske sjøen Loch Ness. Et ektepar skulle visst ha stoppet ved sjøen og sett en underlig skapning i vannet i mer enn et minutt. Dette var det samme året som staten bygde en vei rundt Loch Ness, som har ført til en påstånd om at bråket fra denne byggingen hadde vekket et uhyre. Senere har den ene påstanden etter den andre regelrett flommet over, folk har både sett og hørt uvanlige ting i vannet og til og med tatt bilder av en skapning med antydning til en lang hals og luffer. Denne beskrivelsen passer dermed til en dinosaur i pliosaur familien. Elasmosaurus var en svaneøgle med lang hals og fire luffer og som faktisk kunne bli opptil 20 meter lang.

Jeg for min del synes denne myten er ganske spennende, men jeg har jo måtte spørre meg selv flere ganger: Hvordan kan det i så fall ha seg at en dinosaur har levd skjult i så mange år og ingen enda har klart å finne den? Det er gjort flere forsøk på å finne dyret blant annet med sonar, men det eneste som har hendt er at to markører har forsvunnet, intet udyr er funnet. Selve myten rundt Loch Ness monsteret har nok til og med jeg og min fantasi slått oss til ro med at er rent oppspinn. At det eksisterer over 3500 rapporter om folk som har sett dyret er vel kanskje ikke så rart bare du tenker litt over det. Jeg også vil kommet med et rent pølsevev av en historie om det hadde fått navnet og trynet mitt på trykk i en avis eller artikkel. Rykter sprer seg som ild i tørt gress og det skal visst eksistere sjøudyr i både Nord-Amerika, Sverige og til og med i Seljordsvannet her i Norge som visstnok skal ha blitt fanget på film i fjor sommer. Men selv om alt dette er svært tvilsomme myter, så skal man aldri si aldri. Vi vet mer om overflaten på månen enn vi gjør om havet, så hvem vet hva som kan skjule seg i de dypeste havene i verden.

Når det kommer til dinosaurer, så jeg for en stund tilbake et interessant program kalt "Den sanne historien: Jurassic Park". Her ble det stilt spørsmål om det som ble gjort i filmen faktisk kunne gjøres i virkeligheten. Er det virkelig mulig å bringe dinosaurer tilbake i livet? Mange forskere mente faktisk de var godt på vei i å gjennopplive utrydde arter og her var det mammuter og neandertalere som ble nevnt. Når det kommer til dinosaurer, støtte de på noen problemer, blant annet: utvinning av DNA, altså det å fylle igjen dinosaurens DNA. Her kreves det gener som er homologe med dinosaurens gener. Å reparere genomet (den arvemessige informasjonen) kan derfor bli veldig komplisert. Det ble også nevnt at et egg av nøyaktig samme art er nødvendig for å føde en dinosaur og forskerne hadde visst nevnt kyllingegg som mulige mål, men at dette også var en temmelig tynn teori.

Det ser kanskje ut som en rimelig døfødt oppgave, men teknologien i fremtiden er det ingen som kan forutse og kanskje vil vi en dag kunne se en levende dinosaur i livet igjen? Det hadde uten tvil vært vanvittig kult, men samtidig ville de bringet med seg noen etiske dilemmaer. Hvis menneske får muligheten til å leke gud, vil ikke det bryte med alle evolusjonsteorier og religiøse trosretninger? Kan det da til og med hende at vi en dag kan bringe døde mennesker tilbake igjen også?

Det blir spennende å se hva fremtidens teknologi vil bringe med seg, men samtidig tror jeg vi mennesker må passe litt på hvor vi setter foten, eller så frykter jeg at vi faktisk kan bli skyld i vår egen undergang.

Lever de fortsatt? Eller kan de bringes tilbake en gang i fremtiden?