Denne regntunge lørdagen var en jeg hadde sett frem til en stund. Kursen ble satt mot Lillestrøm og Norges Varemesse, eller rettere sagt Spillexpo. Jeg dro med meg kompisen min og etter å ha kjørt en time på berg-og-dalbaneveien mellom Mysen og Lillestrøm, var vi fremme precisly when we ment to, klokken 11 spot on. Etter å ha hentet gratisbillettene gikk vi inn og klødde oss litt i hodet over hvor vi egentlig skulle begynne. Vi kikket rundt i standen til Komplett før vi fant veien til DfektRetroGaming der de hadde masse konsoller og gamle spill som f.eks. LoZ: A link to the Past og The Minish Cap, som selvfølgelig kun var til utstilling...

En time seinere møtte jeg Joey_Odd, SirThomas og visstnok Duck song og ElGamer (?) ved inngangen fordi jeg hadde lovet Joey en av gratisbillettene mine, and I keep my promises.#YouAreWelcome!
Så møtte jeg SirThomas igjen nede ved EA standen og han hadde blant annet kjøpt Metal Gear Solid Legacy Collection. #awesomesauce x 3!
Vi gikk opp til standen til Høgskolen i Nord-Trøndelag der vi møtte Archana som sto stand for skolen. Det var også en rimelig populær stand siden det var mulig å teste Oculus Rift der. Jeg fikk så vidt testet det selv og det virket ganske heftig.
Etterhvert møtte jeg også Tommy som hadde med seg alle de fantastiske tegningene han har jobbet med i de siste. Jeg plukket med meg en briljant tegning av Link og Navi! #yeaaaah!

Til slutt hadde jeg også et awesome møte med sonic og link og Kakashi Sensei ved eSports området, der vi fikk snakket litt om vårt felles interesseområde innen spill. #Heyyayeyay!
Av de på forumet jeg vet har vært på Spillexpo i dag så fikk jeg ikke truffet Strategist (som forsovet seg) eller Subject 17 og jeg tror ikke Cyanine var ved standen når jeg var der .. :/
Men det var veldig artig å møte de andre brukerne og håper på flere treff ved senere anledninger!

Bortsett fra dette har jeg kikket litt på Playstation 4 og prøvde et rimelig simpelt "romskipspill". Å få testet PS4 ordentlig var derimot en ganske døfødt oppgave, siden køen gikk to runder rundt hele standområdet. Derfor ble det i grunn bare titting på PS4, men jeg holder meg positiv til den allikevel. Jeg hang også en del i eSportsområdet der det for det meste konkurrertes i League of Legends, eller så suste jeg også en del rundt Retroland standen der jeg siklet noe fryktelig på en Nintendo NES maskin til 999 kr. Jeg endte dog opp med en X-Box 360 pakke med Tomb Raider og Halo 4 i til 1449 i stedet. Ellers har jeg hilst på Karl fra LevelUp, ikke prøvd Segway, sett Darth Vader, Bloodmoon Akali, Master Chief, Batman, Bane, figuren fra Journey og ja... det så varmt ut. Jeg har også gått rundt som en gærning og lett etter Gamereactor magasinet i hele dag og det endte til slutt opp med at vi måtte rote oss helt bort til Strømmen Storsenter for å få tak i det.

Alt i alt har det vært en veldig bra dag og jeg kunne gjerne ha vært der hele helgen. Men det får heller bli til neste år.

Link og Navi tegningen, kvinne med Frostmourne o.O og Batman som spiller WindWaker HD (seems legit).

I forrige uke fikk et par av medlemmene på forumet, noe som kunne minne om et lite Skyrim anfall. Det har ikke vært mye snakk om dette spillet den siste tiden etter det jeg har erfart og kanskje er det fordi det begynner å nærme seg 2 år siden det ble lansert. Etter å ha lest både en anmeldelse og en blogg, strømmet minnene tilbake fra tiden jeg selv tilbrakte i dette spillet. Jeg ble også minnet på hvor lenge det er siden sist jeg spilte det, det er kanskje nærmere et år siden jeg la Skyrim i fra meg. Men etter denne lille påminnelsen om hvor fantastisk dette spillet er, ble jeg fristet til å tenke tilbake til den gangen jeg for første gang ble ordentlig kjent med Skyrim.

I november 2011 investerte jeg i en ny bærbar gaming PC, hovedsakelig fordi den gamle begynte å synge på siste vers, men jeg trengte også en PC med bedre spesifikasjoner for å kunne kjøre et spill kalt The Elders Scroll: Skyrim. Jeg hadde ikke vært særlig borti denne serien før, selvfølgelig hadde jeg hørt en del om både Morrowind og Oblivion, men aldri prøvd noen av dem. Etter å ha lest og lest og sett trailere og lest enda litt til om Skyrim, så ble jeg svært fristet til endelig å stifte bekjentskap med The Elder Scrolls. Mye av handlingen dreide seg nemlig om helter og drager og det snøfylte landskapet kunne minne litt om landet vi selv bor i.

Skyrim er definitivt et av de spillene jeg har fått det mest sinnssyke førsteinntrykket av noensinne. Det var helt vilt hvor slående vakker og livlig denne verdenen var og det tok i grunn pusten av meg fra første stund. De som leste projecthammers anmeldelse av Skyrim i forrige uke, la kanskje merke til at han trakk opp stemningen som noe veldig positivt med spillet. Jeg kunne egentlig ikke vært mer enig, for både naturen og omgivelsene, lydeffektene og ikke minst musikken er rett og slett overveldende. Og det her mitt favorittøyeblikk fra dette spillet kommer inn, det jeg kanskje husker aller best fra Skyrim ved siden av den gangen jeg møtte en drage for aller første gang.

I Skyrim har du rollen som "The Dragonborn", uten at du er helt klar over det selv. Etter hvert som du har kommet i gang og satt deg litt inn i spillet får du et oppdrag om å oppsøke en vis og eldgammel orden kalt "The Greybeards". Dette folket kaller på deg, den dragefødte for å teste dine ferdigheter og lære deg mer om personen du er. Dette setter i gang en reise mot toppen av det høyeste fjellet i Skyrim, der ordenen holder til. Det hele starter når du ankommer en lite småbruk ved foten av fjellet kalt Ivarstead. Herfra går det kun oppover, på en lang fjellvei kalt de syv tusen steg. Jeg husker jeg tråkket opp bakken til gården for første gang og ser det mektige fjellet jeg var i ferd med å bestige. Så krysser jeg broen og lar vandringen begynne.

Det går i sikksakk oppover fjellet, omgivelsene begynner å skifte fra skog til snø og bak stener og klipper venter sultne ulver og bjørner som er svært hypne på et godt kveldsmåltid. Etter å ha kjempet meg gjennom en fjellpassasje med nebb og klør, faller mørket på og det begynner å snø. Lydeffektene gjør hele tiden sitt for at du selv skal føle at du er en del av spillet, du hører trasking og lyden av vinden som visker deg i ørene, samtidig som du blir ledet av denne fabelaktige musikken. Etter hvert begynner jeg å skjønne hvor denne stien har sitt navn fra, det er nemlig et godt stykke å gå, men det føles allikevel interessant for hvert eneste steg du tar. Til slutt ser jeg synet av en gammel festning i det fjerne og snart står jeg ved portene til High Hrothgar, hjemmet til The Greybeards. Før jeg legger hendene på inngangsporten så tar jeg meg friheten til å gå til kanten av fjellet, for å nyte den fantastiske utsikten og skue ut over den livlige verdenen. Det var stemningsfylt, det var minnerikt, og det var kun begynnelsen på en helt magisk reise i det snøkledde landet Skyrim.

Ja, jeg begynner snart å lure på om det virkelig ligger noe i dette gamle uttrykket som så fint beskriver at det er "no place like home". I 3 år har jeg nå periodevis bodd andre steder enn i hjembyen, som de fleste som begynner å studere ser seg nødt til å gjøre. Første året flyttet jeg ikke særlig langt på meg, men de to siste årene har jeg bodd et lite stykke unna, slik at det har blitt færre turer hjem sammenlignet med første året. Og når sant skal sies er det noe med hjemstedet som gir en følelse ingen av disse stedene jeg har bodd på til nå har klart å skape. Selvfølgelig får man ikke samme hjemmefølelse som et sted man har bodd hele livet, men nå er det ikke bare det jeg tenker på heller. Hver gang jeg drar hjem for kun noen dager så får jeg en mye mer tilfredsstillende følelse enn når jeg bor ved skolen.

Jeg må jo si det at jeg har jo ikke direkte mistrives disse årene jeg har studert, men jeg har vel heller ikke bodd på verdens mest spennende plasser heller. I tillegg er jeg en noe tilbaketrukket person IRL, jeg har jo selvfølgelig blitt kjent med nye folk i løpet av disse årene, men jeg flyr ikke på byen hver eneste helg og har vel også litt problemer med å ta initiativ til å finne på ting med andre. De to første årene har jeg jo også bodd i studenthybler på størrelse med et bøttekott, så det sier jo seg selv at det skaper mye mindre trivsel å bo der enn i et stort lyst hus. I år har jeg flyttet inn i leilighet med 3 andre, og selv om dette har økt hjemmefølelsen betraktelig, så er det fremdeles ikke det samme som å være faktisk være.... hjemme.

Jeg har sittet og tenkt litt på akkurat dette og hva som gjør at jeg er så knyttet til hjemstedet mitt som det jeg er. Først og fremst så er det nok barndomsminner og minner generelt. Det er nemlig ikke bare innenfor spill jeg lever av den nostalgiske følelsen, det gjelder også generelle ting i det daglige liv. Jeg har gjort mye moro gjennom oppveksten og jeg tror nok at dette har vært med på å knytte sterke bånd senere i livet. I tillegg har jeg en del venner i hjembygda som jeg fremdeles har god kontakt med. Vi er en liten gjeng på 5-6 stykker der flesteparten har kjent hverandre siden ungdomsskolen. Et par av dem har også jeg faktisk kjent siden første klasse på barneskolen. Vi treffes kanskje ikke like mye nå på grunn av ulike årsaker, men holder kontakten godt ved at vi spiller online spill og holder fester og sammenkomster i jula og andre ferier. Samtidig vet jeg at det er mange andre fra barne/ungdomsskoletiden jeg treffer med jevne mellomrom, som fremdeles bor på samme sted og det er også ganske morsomt å tenke på. I tillegg er det ikke bare vennene som har noe å si, familien spiller også en stor rolle. Jeg har hatt et godt forhold til hele i familien i alle år, som selvfølgelig har stor betydning.

Men nå vet jeg vet ikke om dette er de eneste faktorene som gjør meg så glad i hjemstedet mitt. Det er en ganske liten by og langt fra Norges mest spennende plass, men jeg har aldri følt det som et problem heller. Jeg er også en ganske enkel person å underholde, så jeg krever ikke all verden spenning i hverdagen for at den skal bli givene. Og jeg har tilsvarende følelse til nabobyer og nærliggende områder. Når jeg i sommer syklet omtrent rundt hele distriktet, la jeg merke til at godfølelsen var til stedet på samtlige områder jeg har besøkt i tidligere år. Det var veldig friskt og givende og sykle rundt og besøke kjente steder jeg har vært på så mange ganger før. Det kan dog ha vært sterkt påvirket av at jeg ikke ser disse stedene så ofte lenger, siden jeg studerer lenger unna, but still fantastiske turer var det i hvertfall og det gjelder også trening generelt. Given og gløden er mye mer til stedet hjemme enn den er andre plasser. Området har sin egen lille sjarm som jeg tydeligvis har blitt svært glad i.

Jeg vet jeg ikke kan leve på barndommen og gamle minner til jeg stryker med og kanskje får jeg en eller annen gang den samme tilfredsstillende følelsen hvis jeg bosetter meg et annet sted. Jeg har tross alt ikke prøvd å bo i Oslo eller andre storbyer enda, men om jeg er "dømt" til å bosette meg i nærheten av hjemstedet resten av livet, så har jeg en følelse av at det faktisk kan være helt greit.

Hvilken tilknytning har dere til hjemstedet deres? Eller hva tenker dere andre som har flyttet for å studere eller jobbe?

Oktober er snart slutt og vinteren nærmer seg faretruende, med snø, kulde, is og eksamener... På spillsiden er både oktober og nesten også resten av året ferdig for min del. Det er kun et knippe spill igjen som kommer inn i varmen hos meg, i tillegg til at jeg har igjen en del store titler som The Last of Us og Ni No Kuni, som jeg må kjempe febrilsk med å få gjennomført før Game of the Year skal kåres. Men før det kommer altså oppsummeringen av denne måneden, både på spillfronten og diverse andre fronter.

Oktober er en av månedene jeg har sett mest frem til i hele år og det er fordi det har vært måneden der to spill fra mine favorittspillserier har blitt sluppet. The Legend of Zelda: Wind Waker HD bringte tilbake et nostalgisk møte med en over 10 år gammel klassiker fra Nintendo Gamecube, mens Pokemon X/Y er det nyeste tilskuddet i min lengstlevende spillserie til dags dato. Begge disse spillene har jeg gledet meg til i lenge og det er hovedsakelig disse to spillene det har gått i denne måneden.

The Legend of Zelda: Wind Waker HD

Wind Waker er et av de mer "spesielle" spillene i Zelda serien, med tanke på den noe annerledes grafikken den hadde i forhold til forgjengerne. Men som de fleste Zelda spill pleier å være, så er Wind Waker et helt fantastisk spill og det er som nevnt over 10 år siden det først så dagens lys på den snerte Gamecube konsollen. I år ble det relansert på Nintendo's nyeste konsoll Wii U, der det blant annet har fått en full HD-oppgradering og noen nye gameplay elementer. Jeg kan med hånda på hjerte si at det var et svært gledelig gjensyn og spillet både ser og er like storslagent som for 10 år siden. Selv om det ikke er mitt favorittspill i serien så ligger det og ruger i toppsjiktet blant andre storslagne spill jeg har opplevd opp gjennom årene.

Pokémon X/Y

Pokémon er ubestridt barndomsminne nummer en og en serie jeg har fulgt siden starten. De siste årene har det dog dabbet litt av, serien har fulgt den samme slaviske oppskriften siden 1998 og selv om jeg fremdeles er svært glad i serien, så har ikke given for å spille det over lengre perioder, vært helt til stede. Pokemon X og Y har derimot forandret en god del på dette. De har tatt den håndholdte serien til et helt nytt nivå, med blant annet hele spillet for første gang i 3D. Dette gjorde at kampene ble friskere enn noen gang, de ble nesten identiske med de gamle klassikerne Pokémon Stadium og Pokémon Colosseum. Musikken er også bedre enn den har vært på lenge. Selv om det ikke tar særlig lang tid å gjennomføre historien, så er Pokémon et spill med svært god holdbarhet og med en oppdatering på veis som gjør det mulig å overføre pokémon fra gamle spill, holder nok dette spillet det gående i lang tid fremover.

Annet stuff

Som jeg nevnte innledningsvis har jeg et par spill til gode jeg gjerne skulle blitt ferdig med innen året er omme. The Last of Us og Ni No Kuni: Wrath of the White Witch er begge kandidater til årets spill-liste etter det jeg har fått inntrykk av og etter langt om lenge så har jeg fått somlet meg til å skaffe dem. Jeg vet dog ikke om det er ironien, karmaen eller trollet som slår tilbake når det første som skjer når jeg setter i The Last of Us, er at hele Playstation 3 konsollen slår seg vrang og opp popper en rød skjerm med beskjeden: "En alvorlig fejl er opstået. Kontakt teknisk support for assistance.".... Dermed ble hele maskinen sendt til service og forhåpentligvis reparert ganske snart, for den kommende Playstation 4 kan jo selvfølgelig ikke kjøre gamle PS3 spill direkte. Som om ikke det var nok gikk iPhonen rett i det flisbelagte gulvet på dass, noe som førte til en skjerm som så ut som et Picasso maleri etterpå. Den har jeg dog heldigvis forsikret, men å gå rundt med en mobil fra før krigen i 2 uker er ikke direkte festlig.

Uten PS3 har jeg ikke hatt fryktelig mye å spille på etter at både Zelda og Pokémon ble "gjennomført". Dette har ført til at jeg er blitt litt småaktiv på League of Legends igjen. Det er nesten ingenting som er bedre enn en skikkelig knall runde på det spillet, men til gjengjeld kan det neppe finnes et spill med et større utvalg av trolls og drittunger. I tillegg til Pokemon Y har jeg også kjøpt den andre versjonen: X og slengte med Pokemon Black 2, som jeg ikke har fått kommet i gang med enda.

Sett bort ifra spillfronten går verden sin vanlige gang. Eksamensperioden står for dørene og som alltid er det noe jeg gleder meg svært mye til. Forbedringer ses sakte men sikkert også på treningsfronten, det er også bygd et helt nytt treningssenter her i bygda. Hjertelig takk for det. Ellers så har jeg fortsatt videre med mitt korstog her på GR og har langt ifra gått tom for idéer enda. Fear not, my fellow kinsmen.

Random stikkord of måneden

Månedens spillkjøp

- LoZ: Wind Waker HD/Pokémon Y

Månedens: "har igjen å gjennomføre"

- Luigi's Mansion 2
- Super Mario 3D Land
- New Super Mario Bros 2.
- Lego City Undercover
- Grand Theft Auto: V
- Kingdom Hearts 1.5
- The last of Us.
- Ni No Kuni: Wrath of the White Witch.
- Pokemon Black 2.

(oh...mercy...)

Månedens spillopplevelse

Gjensynet med LoZ: The Wind Waker!

Månedens sitat:

"Du er jo per definisjon, den dummeste personen jeg har møtt" - min gode venn Vegar til en felles bekjent.

Månedens opptur(er)

- Zelda, Pokemon, GR, Zelda, Pokemon, GR, LoL, trening, Pokemon?... og anmeldelsen av Xenoblade!

Månedens nedtur

- Playstation 3....

Nostalgi-voldtekt og "barnepizza" fra Campino.

Det første rollespillet jeg stiftet bekjentskap med på min legendariske Playstation 2 konsoll, er en gammel klassiker som jeg har inntrykk av at svært få har hørt om. Jeg synes i grunn det er litt merkelig og i grunn veldig synd, fordi det først og fremst var med på en rekke av de ulike demo-diskene man kunne få tak i, i tillegg til at det er et svært bra spill. Utvikleren er også Level-5 som ikke burde være helt ukjent nå til dags. Uansett heter spillet Dark Cloud og både dette spillet og oppfølgeren, er to av mine absolutte favorittspill på PS2 og det innebærer naturlig nok en del minneverdige bosskamper.

I starten av spillet, nærmere bestemt i hjembyen din, ligger det en hule som du får i oppdrag å utforske. Divine Beast Cave er første "dungeon" i spillet, en relativt lang grotte som du vandrer dypere og dypere nedover for hver etasje du gjør ferdig. Hele stedet har en ganske guffen stemning rundt seg og til slutt står du i den dypeste etasjen i hula, foran en dør med et symbol av et eller annet slags vesen. Døren går opp, du tar dine første steg inn i et ganske stort rom med gigantiske krystaller hengende på veggene. Deretter blir du møtt av et helt
gudommelig lydspor og et gedigent vesen som kommer flygende ut av hiet sitt. Og med det er kampen i gang.

Divine Beast Dran, det hellige beistet, er et vesen som kanskje minner mest om et flygende marsvin. Han har blitt besatt av "The Dark Genie" noe som fører til at du er nødt til å kjempe mot han. Dran gjør ikke så alt for mye ut av seg, han flyr som regel kun rundt i luften og skyter flammekuler ned på bakken med jevne mellomrom, men siden hovedkarakteren er en fyr som bruker sverd som våpen, skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle få til å angripe dyret. Etter å ha løpt rundt omkring i rommet og smettet unna det ene flammeangrepet etter det andre, så kom jeg til slutt til en konklusjon om at jeg kanskje skulle sjekke ut den nye følgesvennen jeg nettopp hadde fått med meg. Og det var nemlig det som var løsningen. Det har seg nemlig slik at din nye allierte, bedre kjent som Xiao, en jente som egentlig er en katt, har en SPRETTERT som dette flygende beistet tydeligvis er meget svak mot. Det er ikke verre enn å skifte til Xiao, skyte han med spretterten som vil føre til at han lander på bakken og deretter bytte tilbake til hovedkarakteren og gyve løs med sverdet. Du bør dog passe på å ikke angripe han foran eller bak, for å unngå å få et par horn eller en hale i trynet. Denne prosessen fortsetter faktisk en god stund, for Dran tåler i grunn latterlig mye om du ikke har oppgradert noe særlig på våpenet ditt, men til slutt beseires han og vender tilbake til sitt gode gamle selv igjen for så å hjelpe deg videre på reisen.

Dette virker kanskje som en svært simpel bosskamp og det er i grunn også det, men første gang var den krevende nok allikevel. Men i denne kampen er det ikke spillmekanismen som avgjør utfallet, denne bossen havner på listen kun på grunn av stemningen i kampen og siden det er meg det er snakk om så er det selvfølgelig musikken jeg hinter til. Det er ikke spesielt vanskelig å høre at den er helt fantastisk, men det er noe mer enn bare det. Jeg har nok mest sannsynlig denne kampen og denne musikken så godt bevart i minnet fordi Dark Cloud var det første ordentlige spillet som virkelig introduserte meg for RPG sjangeren og viste hvor magisk disse spillene kan være. Og det å møte min aller første boss i et RPG spill sittende i et mørkt rom med sorround lyd helt opp til ørene, for så å høre dette gudommelige mesterverket, det var rett og slett en herlig opplevelse. Denne bossmusikken er en av de beste og mest minnerike av noen låter jeg har hørt i et spill noen gang og hadde definitivt kommet høyt opp på en "Beste bossmusikk" liste om jeg noen gang bestemmer meg for å lage det. Så selv om kampen i seg selv er rimelig simpel, rydder musikkopplevelsen ene og alene en plass til Divine Beast Dran i denne bloggserien.

Kampen kan ses her