De aller fleste personer i verden, spillinteresserte eller ei, kjenner nok til eller bør i det minste ha hørt om Pokémon. De velkjente lommemonstrene har holdt det gående i drøyt 17 år og er fremdeles uhyre populære. I helgen ble også det siste tilskuddet i spillserien sluppet. Pokemon X og Y viderefører den velkjente rollespillserien som først så dagens lyst på Gameboy Color og som siden har blitt sluppet med jevne mellomrom på Nintendos håndholdte konsoller. For første gang har håndkonsollspillene tatt et steg over i full 3D grafikk, noe som har gjort serien friskere enn den har vært på mange år. I anledning at Pokémon-hypen nok en gang virker å ha inntatt spillverdenen, passer det kanskje fint med et innlegg om mitt forhold og mine tanker om denne franchisen.

Som mange andre "90-kids", var jeg i en ganske passende alder når dette fenomenet tok verden med storm for første gang. Mitt aller første møte med Pokemon var når jeg i 1998 svært lykkelig fikk min første håndholdte konsoll: Gameboy Color med spillet Pokémon Blue. Dette vekket en svært brennende interesse for disse skapningene og senere kom også den animerte serien som ble sendt på den legendariske kanalen Fox-Kids og på TV2. En av de mest minnerike og også beste periodene i mitt liv var årene etter dette, da Pokemon feberen virkelig herjet verden rundt. Så og si hele skolen var blitt bitt av denne basillen og sto vi ikke og byttet eller kjempet i linkkabelen mellom spillene, besto friminuttene av bytting og samling av Pokémonkort, Pokémon figurer, diskusjoner om det ene og det andre osv. og det hele fortsatte også flere timer etter skolen, med TV-serien og videre spilling. Og det hele skulle vise seg å fortsette når etterkommerne Pokémon Gold og Silver ble lansert, de spillene jeg mest sannsynlig holder som mine absolutte favoritt Pokémonspill.

Nå bør det være lett å forstå at jeg har vært en fan av denne serien omtrent hele livet. Jeg har eller har eid nesten samtlige spill i hovedserien. Minst ett spill fra hver generasjon har vært innom mine håndholdte konsoller og i tillegg har jeg også opplevd ulike "spin-off" versjoner på huskonsollene, som Pokemon Stadium 1/2, Pokemon Colosseum og XD: Gale of Darkness og også Pokemon Battle Revolution på Nintendo Wii. Ved siden av World of Warcraft, er denne rimelig lange spillserien det jeg har brukt definitivt mest tid på opp gjennom årene og Pokémon er et fenomen som har gnagd seg fast som et flåttbitt og blitt der. Naturlig nok har given dabbet av med årene og selv om jeg til dels kan være litt enige med de som begynner å se på serien som "melking", så viste nykommerne X og Y, at serien faktisk lever i beste velgående enda. Å ha vært lojal mot serien i alle år gjør også at jeg alltid ser frem til et nytt tilskudd i serien, på tross av at det kan diskuteres hvor langt Nintendo har klart å dra den. Pokemon X/Y er dog noe som blåste opp luften i ballongen også for min del. For første gang på svært lenge, følte serien frisk og nyskapende, selv om grunnoppskriften selvfølgelig er den samme.

Et tema som jeg har merket meg gjennom årene om som sikkert fremdeles diskuteres heftig på ulike nettforaer, er om pokemon er et spill som er forbeholdt barn. Denne stereotypien har nok levd ganske lenge og jeg har da hørt et par spydige kommentarer fra venner og bekjente, men blir jeg som en person på 23 år sett på som barnslig fordi jeg spiller Pokemon, så må jeg helt ærlig innrømme at det er noe som bryr meg svært lite. En liten del av barnet i meg kommer nok aldri til å forsvinne uansett.

Et annet spørsmål jeg finner mer interessant er om jeg hadde spilt Pokémon den dag i dag om jeg ikke hadde hatt så stor tilknytning til det fra barndommen? Spiller jeg egentlig Pokémon kun for å mette den enorme «nostalgi-sulten»? Dette er faktisk noe jeg ikke har tenkt noe særlig over før nylig, men jeg tror svaret er både og. Selvfølgelig har forholdet til denne serien som jeg har fulgt 2/3 av livet mitt mye å si, det er tross alt en den serien jeg har spilt lengst av alle. Allikevel må det påpekes at Pokémon spillene også er utrolig velutviklede spill. Denne rollespillserien har veldig mye spennende innhold, kanskje ikke så fryktelig mye variert lenger, men de innehar elementer som passer som støpt inn i denne sjangeren. Å trene og fange så å si hvem pokémon du vil, er «merkelig» nok givende hver eneste gang. Spillene har også en helt vanvittig lang holdbarhet og er bare en smule avhengighetsdannende. Når du i tillegg helt siden barndommen har satt deg det noe hårete målet: «Gotta catch' em all (nå 718 pokémon ...) så er det vel kanskje ikke så rart at jeg er med på lasset enda.

Det er hersker vel ikke tvil om at Pokémon fremdeles er et enormt fenomen, selv etter 17 år i bransjen. Pokémon er en av seriene som har hatt aller størst påvirkning på meg gjennom oppveksten og skal nok ha en stor del av æren for at jeg har blitt og fremdeles er så spillinteressert som jeg er. Selv om jeg for lengst har falt av TV-serien, der jeg ikke har snøring på om Ash endelig har blitt en Pokémon-mester, eller om Team-Rocket til syvende og sist har bestemt seg for å gi opp. Dog er fristen til et gjensyn med de gamle sesongene stadig til stede og jeg henger fortsatt svært godt med i spillserien. Og den enorme samlingen Pokémon-kort, figurer, gamle spill og tjohei kjøttdeig, skal jeg love dere ikke skal noen andre steder enn i: «Glorfindel's big nostalgic box of memories». Jeg aner ikke i hvilken grad Nintendo er i stand til å klare å dra denne serien stort mye lenger, men så lenge de holder koken, skal du ikke se bort i fra at jeg gjør det også.

Bakgrunnen for denne bloggen er fra en liten festlig hendelse fra i går. Nå har det seg slik at når jeg studerer, så bor jeg i en kjellerleilighet like ved skolen sammen med 3 andre. Vi er 4 ganske så forskjellige personer og jeg er nok den som skiller meg mest ut. Nå har det slik at en av dem kom inn på rommet mitt i går og så at jeg satt på gamereactor. Hva er det som skjer der hele tiden, fikk jeg spørsmål om også lot jeg han se igjennom noen av bloggene og anmeldelsene mine. Og etter en liten stund så kommer det en kommentar som skapte en liten diskusjon: "Eg fatter ikkje kossen det går an å bli så interessert i spill eg da" (fantastisk gjenskapt Haugesunds-dialekt). Svaret på dette tenkte jeg det kunne være morsomt å dele med dere.

Jeg kan vel begynne det hele med å si at spilling er en av to interesser jeg startet med ganske tidlig (rundt 6-7 års alderen). Den andre interessen er fotball. Dette er to interesser som har fulgt meg i snart 20 år og ikke "sluppet taket". Hva er det som gjør at jeg har holdt på med dette så lenge som det jeg har gjort? Svaret sier vel nesten seg selv, det er i bunn og grunn fordi det er gøy. Det er gøy å spille fotball, se på fotball og det samme gjelder videospill. De fleste spiller vel hovedsakelig fordi det er underholdende og det er morsomt. Du hadde vel neppe sittet og spilt om det hadde kjedet vettet av deg. Det samme gjelder selvfølgelig for meg, dette er to interesser jeg finner svært mye glede i og som jeg enda ikke har gått lei. Men, denne personen jeg snakker om og forsåvidt mange andre jeg kjenner synes også det er morsomt å spille videospill fra tid til annen, men de er ikke i nærheten av å ha samme interesse for spill som det jeg har. Da kan det vel tenkes at det kanskje ligger noe mer i bakhånd?

Jeg har sikkert nevnt dette ganske mange ganger før, men i løpet av disse årene har spill utviklet seg til noe mer enn kun ren underholdning for min del. Spill er med på å skape gode opplevelser og gode minner og det har de gjort i alle år, selv om jeg kanskje ikke har innsett det før senere år. De aller beste spillene jeg har vært borti, har gitt meg vel så gode opplevelser som de gangene jeg har liggi stupfull i hekken til naboen. For en "utenforstående" person som samboeren, er dette vanskelig å forstå. Han forstår ikke hvorfor jeg velger å bli hjemme en dag og spille, fremfor å bli med han på byen. Det er fordi han ikke har det samme synet på spill som det jeg har. Det samme gjelder ganske mange foreldre. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt: "At du ikke går lei det greiene der, gjør jo ikke noe annet enn å løpe at og fram hele tiden". Det er klart det er vanskelig å diskutere dette med personer som ikke forstår hvordan du tenker og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kjenner forferdelig mange personer IRL som gjør det. Unntaket er noen få av de eldste barndomsvennene mine, men også disse kan jeg ikke tenke meg er i nærheten av å ville skrive blogger og anmeldelser, høre på spillmusikk og bry seg om spillene de spiller på akkurat samme måten.

Det jeg også hører ganske ofte fra disse "utenforstående" personene er: "Fader a dårlig grafikk det var på det spillet". Dette synes jeg også er ganske tragikomisk og har nærmest gått lei å prøve å diskutere det. Jeg er en person som nærmest "driter" i grafikken (noe overdrevent, but still). Jeg foretrekker faktisk litt eldre type grafikk enn den aller mest overrealistiske som finnes i enkelte spill i dag. Dette er nok også fordi jeg ikke liker at spill blir for realistisk. Jeg har alltid vært en fantasifull person og det er nok hovedgrunnen til at RPG-spill er min favorittsjanger. På samme måte er jeg svært glad i gode historier, som du ofte også finner i nevnte spillsjanger. Jeg føler man får utnyttet fantasien og kreativiteten når man spiller slike spill og jeg kan bli vanvittig påvirket og genuint interessert i historien, handlingen og persongalleriet. Enkelte ganger når jeg har gjennomført et spill, blir jeg sittende og søke på nettet i etterkant, for å finne ut mer om f.eks. bakgrunnshistorien til både handlingen og karakterene i spillet.

Det samme gjelder spillmusikken. Jeg vet ikke om noen andre personer (enda) som er så opptatt av spillmusikk som det jeg er. Musikken i spillet er også for meg, med på å gi en påvirkning som ikke ligner grisen. Det hender faktisk at jeg spiller gjennom et spill, legger merke til musikken og finner den igjen senere. Når jeg tar med meg denne musikken ut på f.eks. en sykkeltur i rolige omgivelser, så slår den omtrent ned som lyn i hodet på meg og jeg tenker: "For en helt fantastisk spillopplevelse det egentlig var".

For en person som ikke deler dette synet, så kan jo dette fremstå som noe "sært" og jeg har da fått høre det også opp gjennom årene. Jeg føler allikevel at spill er litt i en egen spesiell klasse. Som denne bloggen har dreid seg om, handler spill om mer enn kun underholdning. Allikevel føler jeg det er mange som ikke klarer å innse det og at de opplever spill som kun underholdning, kun en fritidssyssel man driver med når man ikke har noe bedre å finne på og at man blir sett på som en "no-lifer" bare fordi man spiller mer enn ett gjennomsnittlig menneske. Personlig synes jeg det er litt synd og det er kanskje derfor jeg også har funnet meg så godt til rette på dette forumet.

Spillserien The Legend of Zelda er rimelig stor og inneholder relativt mange spill. Dette fører også med seg mange bosser og mange bosskamper, så det er kanskje ikke så rart at enda en boss fra The Legend of Zelda dukker opp i denne bloggserien. Denne gang skal det dreie seg om selve ondskapen i serien: Ganondorf. Nå har det seg dog slik at av ulike årsaker som jeg velger å ikke nevne her, kommer Ganondorf stadig tilbake og det er kun et fåtall av Zelda spill hvor han ikke er involvert eller i det minste nevnt. En blogg som skulle handlet generelt om karakteren Ganondorf kunne derfor fort blitt en stil på 5-6 sider. Jeg har derfor plukket ut den kampen mot Ganondorf jeg personlig likte best og den er fra Twilight Princess.

Spillet er snart 7 år gammelt, men hvis det fremdeles er noen som på et eller annet vis ikke har spilt i gjennom det og har planer om å gjøre det, så kan teksten inneholde noen spoilers.

Etter litt leting i mitt mentale spillbibliotek, kom jeg på hvor mange kule bosser Twilight Princess egentlig har. I tillegg til Stallord som jeg har skrevet om tidligere, er den siste kampen mot Ganondorf ganske heftig. I Twilight Princess viser ikke Ganondorf seg før helt mot slutten av historien, så man tror lenge at han er blitt utelatt fra dette spillet. Det har han altså ikke og du får høre om han helt mot slutten av spillet, der det var planlagt at han skulle henrettes. Henrettelsen slo feil, noe som etterlot et stort arr i magen hans. Som "vanlig" må du kjempe deg til toppen av Hyrule Castle, der du finner han sittende på tronen og le for seg selv.

Kampen mot Ganondorf foregår over hele 4 faser. I første fase har han tatt over kroppen til Zelda som tvinger deg til å slåss mot henne. Zelda bruker 3 forskjellige angrep: et "Triforce" symbol som dukker opp på gulvet som du gjør lurt i å holde deg unna, hun kan fly ned og prøve å slå deg med sverdet sitt og hun tilkaller lyskuler hun sender mot deg. Måten å bekjempe Zelda/Ganondorf på i denne fasen er å bruke den velkjente "tennis-metoden" kanskje mest kjent fra Ocarina of Time, der du slår lyskulene tilbake på han.

Etter å ha truffet Zelda nok ganger vil Ganondorf miste taket på henne og forvandle seg til sitt "alter ego": Ganon, et stort villsvin-liknende beist. Dette starter fase 2 som går ut på at Ganon løper rundt i rommet og åpner portaler han går inn og ut av, samtidig som Homer Simpson messer "get a job" i bakgrunnen. Trikset er å finne ut av hvilken portal han kommer ut av og enten skyte han med en pil eller bruke evnen til å gjøre deg om til ulv. Når Ganon kommer stormende mot deg vil Midna (følgesvennen din) ta tak i han og kaste han i gulvet. Det sårbare punktet på magen hans vil da vises og du kan give løs på det, enten i menneskeform eller som ulv. Etter nok juling vil en filmsekvens vises og Link og Zelda teleporteres til Hyrule Field.

I den nesten fasen vil du møte Ganondorf på hesteryggen sammen med Zelda. Samtidig som du må passe opp for Ganondorf's ryttere må du ri nærme nok slik at Zelda kan skyte lyspilene sine på han. Treffer hun vil det senke farten på hesten til Ganondorf slik at du får tid til å ri opp på siden av han og hugge til med Master Sword. Til slutt vil han falle av hesten og det er klart for "siste runde".

I siste fase er det ingen Midna eller ingen Zelda som er med og hjelper deg, her er det Link vs. Ganondorf i en episk sverdduell. Duellen foregår innenfor en avsperret ring, så det er begrenset hvor mye du kan bevege deg. Ganondorf er flink til å parrere så du må sørge for at du treffer riktig. Ferdigheten som gjør at Link ruller til siden og snurrer rundt kan være effektiv å bruke. Innimellom vil også sverdene deres klinge sammen og du må trykke A-knappen så fort som mulig for å dytte Ganondorf bakover, som også gir deg tid til å angripe han etterpå. Til slutt faller han omsider i bakken, noe som gir deg muligheten til å ende det hele ved å pløye Master Sword ned i magen hans.

Sammenlignet med andre kamper mot Ganondorf synes jeg dette er den beste, hovedsakelig fordi den er lang og går over så mange faser. Selv om kampene i f.eks. Ocarina of Time og The Wind Waker også er rimelig heftige, så synes jeg det ikke tar spesielt lang tid før de er over. Ocarina of Time hadde også nesten mer løping enn slåssing. Jeg liker at den siste avgjørende bosskampen i et spill er av en viss varighet, det gir deg en større følelse av at du nærmer deg slutten og må legge inn en ekstra innsats. Det at du også får hjelp av både Zelda og Midna, bidro til at kampen(e) ble mer spennende (selv om Zelda forsåvidt hjelper til i flere spill). Når dette er sagt, så er det aller mest settingen og stemningen som gjør denne bossen så bra.

En stor grunn til at jeg elsker Twilight Princess er den mørke og dystre stemningen i spillet og det vises også i denne kampen og da spesielt i fase 2 når Ganondorf viser sin demon form Ganon. I andre spill pleier Ganon å ligne mer på et menneske, blant annet går han på to bein med kappe. I dette spillet er Ganon på sin side et massivt, fryktinngytende beist på fire ben. Både demon formen og den mislykkede henrettelsen jeg nevne tidligere, viser litt både hvor skummel og hvor badass Ganondorf egentlig er i dette spillet. Sist men ikke minst så er det sverdduellen. Settingen her er også upåklagelig. Innesperret i en sirkel må Link møte Ganondorf ansikt til ansikt, det lyner og tordner og DETTE!! spilles i bakgrunnen. Selv om det kanskje kunne vært flere gameplay elementer inn i bildet, er den delen så intens og adrenalinfylt at det er få stunder i Zelda som kan matche den.

The Legend of Zelda er ved siden av Metal Gear Solid, min absolutte favoritt spillserie og Ganondorf er en av mine favoritt "bad guys" innen spill. Denne bosskampen forklarer mye av årsaken til begge deler.

I denne bloggen tenkte jeg å skrive litt om et uttrykk jeg finner ganske interessant. "Post-game depression" (som jeg ikke tør å oversette til norsk) beskriver en følelse mange kanskje har vært borti før. De gangene du har vært så heldig å få fatt i et svært godt spill og da gjerne med en litt fengslende historie, har du kanskje brukt timer som nærmest tilsvarer flere hele dager på å spille det ferdig. Du merker at du nærmer deg slutten og spillopplevelsen blir stadig mer og mer intens. Til slutt har du fullført spillet og du får oppleve slutten du kanskje både har gledet deg og gruet deg til. Når rulleteksten da vises så sitter du der, overveldet og med en følelse av tomhet inni deg, en følelse som kan vare i flere dager. Faktisk kan det minne litt om en mild form for depresjon, selv om du på en måte er "lykkelig deprimert". Du vet nå at spillet er ferdig og selv om muligheten er til stede for å spille gjennom spillet om og om igjen så mange ganger du har lyst til, så kommer du aldri til å få den fengslende følelsen du fikk første gang du spilte det.

Nå skal det sies at denne merkelige følelsen ikke kun er forbeholdt spill. Både gode filmer, bøker og spesielt også tv-serier kan føre til det samme, men spørsmålet er: hvorfor i all verden blir vi påvirket på en så vanvittig måte av ting som vanligvis ikke har noe rot i virkeligheten? Hvordan kan vi bli triste av en fantasiverden med fiksjonelle figurer?

Som en person med forkjærlighet for rollespill som vanligvis fokuserer mye på historie og personer, har jeg vært borti denne følelsen mange ganger. En annen grunn til at jeg synes "post-game depression" er interessant, er fordi jeg aldri helt har funnet et ordentlig svar på hvorfor denne følelsen oppstår. Jeg tross alt ingen psykolog, selv om jeg synes det er et spennende fagfelt. Men som den grublende og filosoferende personen jeg er, har jeg stadig vekk tenkt over hva det kan være med spill som gir oss slike overveldende opplevelser. Sammenlignet med filmer og bøker er kanskje spill den fritidsysselen med flest påvirkende elementer i seg. Det kan både ha en slående visuell stil, uforglemmelig musikk og spennende historier. Det at du også spiller selv gjør at du i større grad involverer deg i opplevelsen også. Du tar del i en historie og følger hovedpersonene i hvert skritt de tar. De største spillene krever også enormt med tid å gjennomføre, og da er det klart man knytter seg til og blir glad i hovedpersonene på veien.

Jeg tror også menneskehjernen er slik at vi liker å utforske fantasien og dykke inn i verdener som egentlig ikke hører hjemme i vår egen virkelighet, men som vi kanskje kjenner oss igjen i allikevel. Hovedpersonene i et spill symboliserer vanligvis mot, vennskap og andre menneskelige egenskaper. Kanskje sammenligner du deg med personen du følger i spillet, eller kanskje du skulle ønske du kunne være som den personen? De beste historiene er også lagt opp slik at de fleste av et menneskes følelser trigges i løpet av spillet, noe som kanskje er med på å sette en varig støkk i deg. Da har det ikke noe å si at historien og personene du følger på veien ikke er reelle, følelsene er der og skapes av opplevelsen uansett.

Å ta del i en verden som lar deg utnytte fantasien og som gir opplevelser som nærmest setter varig mén, er mye av grunnen til at jeg er så glad i spill som jeg er. Ved siden av historien er det musikken jeg pleier å legge svært godt merke til. Musikk er nostalgivekker (du vet, den lengselen du har etter gamle tider) nummer en og å høre gamle minnerike låter som denne, gjør at man nærmest blir sugd ned i et gedigent sluk og sendt flere år tilbake i tid, til da du for første gang stiftet bekjentskap med spillet. Det er rett og slett en helt vanvittig følelse. "Post-game depression" og nostalgi er to "goder" som følger med spill. Slike overveldende opplevelser er det få ting som gjør bedre enn videospill, selv om filmer og bøker kan det, så mener jeg videospill er noe helt for seg selv og slik burde det fortsette å være.

Har du noen gang vært borti dette selv? Eller hvordan vil DU beskrive følelsen du får av spill?

Mvh. Nostalgiker, filosof og hobby-spillpsykolog Glorfindel

Jeg har alltid vært en person som liker fantasifulle og smått urealistiske ting og dette har selvfølgelig ført til at jeg har vært borti mye sprøtt opp gjennom årene. For en del år tilbake var jeg innom den lokale elektronikkavdelingen på supermarkedet som nå heter Coop OBS! Mens jeg gikk og tuslet rundt i spillhyllene la jeg merke til at de hadde satt ut en konsoll som folk kunne prøvespille på. Siden det ikke var et levende menneske i nærheten, tok jeg meg friheten til å gå bort og kikke litt nærmere på denne konsollen. På skjermen møtte det meg et hav av spillfigurer kjent fra Nintendo og siden jeg var svært opptatt av Pokemon på den tiden valgte jeg Pikachu uten å nøle. Plutselig befant både Pikachu, Mario, Link og Zelda seg på en litt småtrang bane og det gikk ikke lang tid før de begynte å denge løs på hverandre. Jeg som hovedsakelig kun hadde vært borti Playstation kontrollen, dog også bittelitt på Nintendo 64 og den svært enkle på NES , skjønte egentlig ikke bæret av denne kontrollen jeg holdt i hånda, annet enn at den var svært behagelig å holde i. Plutselig står alle i en stor klynge og det ender med at Pikachi blir blåst ut av banen. Selv om jeg hadde "no idea what I was doing", ble jeg likevel stående og prøve et par runder til før jeg gikk hjem.

Nå vil historien det slik at jeg faktisk kjøpte denne konsollen en liten stund senere og det er faktisk en av konsollene til Nintendo jeg har blitt aller mest glad i. Nintendo Gamecube var navnet og det var en firkantet liten boks med knøttsmåe spill-CD'er. Klisjefylt som det er så skjedde det jo også at jeg kjøpte dette ganske så fascinerende men også merkelige spillet jeg hadde prøvd for en stund tilbake: Super Smash Bros. Melee (SSBM). Tidligere hadde jeg spilt Tekken 2 på min Playstation konsoll, men utenom det hadde jeg lite erfaring med slåsspill. Men nå er det jo faktisk slik at Super Smash Bros. Melee ikke ligner på Tekken, eller noen andre slåsspill i det hele tatt. SSBM lar deg velge og vrake mellom mange kjente Nintendo figurer, fra de aller mest kjente som Mario, Link, Pikachu og Donkey Kong, til de litt mer ukjente som Kirby, Ice Climbers, Mr.Game and Watch og Ness. Kampene foregår også på rimelig kjente steder fra spillene disse figurene er hentet fra.

Det SSBM skiller seg veldig ut på er hvordan du beseirer en motstander. I stedet for å ha en standard helsebar som går nedover jo mer skade man tar, gjør SSBM nærmest det stikk motsatte og gir skade i form av %. Jo høyere % din spillfigur får, jo større sjanse er det for at du blir slengt ut av banen, som vanligvis resulterer i at du mister et liv. I tillegg handler det i mye mindre grad om ferdigheter i dette spillet. Selvfølgelig har det mye å si, men SSBM er vel så nærme "random" som det er mulig å komme. Har du stått og tatt imot juling i en lengre periode kan du oppnå din søte hevn når det helt tilfeldig faller ned en svær hammer som du kan slå motstanderne dine til dundass med. Er det ikke en hammer kan det være en Pokeball som inneholder .... en Pokemon, eller et balltre, eller en bombe, eller et laserverd, en gedigen isklump, et rødt (eller grønt) skilpaddeskall, en flammeblomst eller andre merkverdige ting det ikke er vanlig å skade folk med. Du kan så klart velge å slå av alle "items" for å gjøre kampen mer rettferdig, men er du ute etter å gi mest mulig juling, la det være så tilfeldig som overhodet mulig, samt være et stort stykke irriterende menneske, bør du beholde dem på.

Super Smash Bros. Melee er et kaosspill uten mye mål og mening, men gud bedre så vanvittig gøy det er. Glem Call of Duty og andre multiplayer spill, det er lite som skriker sosial gaming mer enn en vennehjeng i sofaen med hver sin Gamecube kontroll i hånda. Spesielt festlig er det også når en av vennene dine har (eller hvertfall hadde) et helt enormt temperament. I løpet av alle de timene vi har vært samlet foran TV'en har kontroller føket veggimellom, armlener på sofaen har røket i to og det ene banneordet etter det andre har frest gjennom luften som en illsint veps. En gang tok det virkelig så av at jeg er rimelig sikker på at jeg var farlig nær ved å stryke med. Jeg kommer ikke på noen annen episode der jeg har ledd meg så sønder og sammen som akkurat den.

Nå skal det sies at SSBM ikke er et engangstilfelle Nintendo plutselig bestemte seg for å lage i bakrus, det er en serie som opprinnelig startet på Nintendo 64 og videre også gitt ut på Nintendo Wii. Super Smash Bros. Brawl (SSB8) er siste tilskudd i serien og selv om dette spillet også er som glasuren på sjokoladekaka, når det ikke helt opp til SSBM for min del. Det inneholder flere karakterer, flere items og er en smule mer balansert enn sin forgjenger, men alle timene jeg har brukt på SSBM har nok ført til at det er blitt favoritten. Jeg likte ikke de karakterene jeg spilte i SSBM like godt på SSBB, selv om det selvfølgelig var noen av nykommerne som falt i smak. Jeg synes også tempoet og alt generelt virket litt tregere i Brawl. I SSBM har Marth seilet opp som min favorittfigur, dels fordi han er fryktelig overpowered, dels fordi jeg selvfølgelig er ganske dyktig til å spille han og dels fordi Fire Emblem er en rimelig heftig spillserie.

Det er nok ikke til å stikke under en stol at det nyeste Super Smash Bros. spillet som er planlagt for Wii U og 3DS, er en av de mest etterlengtede spillene på min blokk. Selv om Nintendos aller mest populære figurer vil følge tradisjonens tro og bli med videre, så håper jeg på noen helt nye figurer i det nye spillet. Til nå har det bare vært kjente fjes som har blitt bekreftet og hvis ikke Nintendo snart bestemmer seg for å slutte og "trolle" og heller vise oss noen nye ansikt, så bør det noteres at dere mest sannsynlig vil komme til å finne en "dette er spillfigurene jeg krever å se i ..." blogg med et noe ampert og frustrerende innhold fra meg i fremtiden.

Så mens vi fortsetter å tygge på karamellen og venter i spenning vil jeg gjerne høre hva deres forhold til serien er, hvem er deres favorittfigur og del morsomme og minnerike historier dere har opplevd med denne kaotiske, merkelige og uhyre festlige spillserien.