Xenoblade Chronicles er et spill jeg stadig vekk trekker frem og snakker varmt om og det er forsåvidt også med god grunn. Hele spillet er vel gjennomført fra begynnelse til slutt og bossene her er intet unntak. Det kryr egentlig av minneverdige kamper i dette spillet, men kampsystemet er så til de grader i sanntid, så innimellom kan det nesten være litt vanskelig å vite når det faktisk er en boss du slåss mot. Og av alle bossene du nedkjemper i løpet av dette spillet kunne jeg helt sikkert skrivd like mye om hver enkelt. Jeg velger dog å plukke ut den bossen jeg opplevde som den aller beste: Zanza.

Zanza er den aller siste bossen i Xenoblade Chronicles og i bunn og grunn hovedfienden av dem alle. Første gang du møter han, har han besatt kroppen til en kjempe, men avdekker sin sanne form mot slutten av spillet, en form som ligner mistenkelig på hovedpersonen i spillet. I siste del av spillet, etter at Zansa's tjener er nedkjempet, blir gruppen transportert til verdensrommet, der du må slåss mot minner av tidligere bosser du har beseiret. Etter dette er det klart for den siste avgjørende kampen mot Zanza, som går over 3 faser.

I fase 1 slåss han med en Monado i hver sin hånd. Monadoen har veldig mye bakgrunnshistorie i spillet, så å begynne å forklare det for detaljert står jeg nok over, men det er et svært mektig sverd som lar brukeren bl.a. se inn i fremtiden. I samme fase tilkaller han også "Zanza guardians" som det kan være lurt å drepe så fort som mulig. Når Zanza begynner å nærme seg rundt 25 % helse går kampen over i fase 2, der han får tilbake all helsen sin og i tillegg utvider formen sin til en blanding av ulike vesener du har slåss mot tidligere. Denne fasen er sannsynligvis også den vanskeligste, siden det er her han har mest helse (HP). Nok en gang vil han tilkalle guardians som må elimineres og i tillegg må du være bevisst på fatale spesialangrep som vil drepe gruppa di. En stor del av kampene i Xenoblade går ut på at hovedpersonen (Shulk) får visjoner om fremtidige angrep som gjør at han kan forhindre dem. Disse oppstår vanligvis automatisk, men i denne kampen må du skynde deg å trykke på en knapp så fort den dukker opp på skjermen, ellers vil du ikke kunne forutse angrepet og du vil mest sannsynlig ta voldsomt med skade. Ved rundt 20 % helse igjen vil kampen gå over i den siste fasen, der Zanza nok en gang utvider formen sin, denne gang til en blanding av de to kjempene i spillet: Bionis og Mechonis. Kampen er over når du (logisk nok) tar ned hele helsen hans.

Hva som gjør Zanza til den beste kampen i spillet er noe jeg egentlig måtte tenke litt over selv. Det er ikke verdens mest spennende kamp sett fra et spillmekanisk ståsted og heller ikke den vanskeligste. Det er faktisk flere bosser tidligere i spillet som er en del vanskeligere, mye på grunn av at du kan bli straffet om du haster igjennom spillet. Men etter og ha fordøyet spillet litt så fant jeg til slutt frem til konklusjonen. Det er flere ting enn selve kampen (altså rent spillmekanisk) som gjør Zanza til en så minneverdig boss. Hovedsakelig er det hele forholdet du får til både spillet og personen selv. Nok en gang hindrer den innviklede historien meg i å si for mye, men jeg kan si så mye som at Zanza er en gud og på grunn av dette, veldig arrogant. Han setter seg selv over alle skapninger og latterliggjør deg for å tro du kan måle deg med han. Derfor var det i grunn ganske tilfredsstillende å slåss mot Zanza og høre tvilen komme mer og mer til syne hos han i løpet av kampen, spesielt da Shulk fremdeles innehar evnen til å få visjoner selv om Zanza har tatt tilbake Monado sverdet som ga Shulk denne evnen. "No! How can you still have visions?!" er spesielt en setning jeg digget å høre.

Xenoblade Chronicles er også et så langt og innholdsrikt spill som dusjer deg med et hav av inntrykk, slik at når jeg omsider sto ansikt til ansikt med den aller siste bossen i spillet, var jeg nærmest i en "puking rainbows" tilstand. Jeg visste jeg nærmet meg slutten på både godt og vondt, og spenning og oppbyggingen til den siste avgjørende kampen gjorde det verdt å avslutte spillet. Selve stedet du slåss mot han er jo i verdensrommet, der gruppen flyr rundt i ulike dimensjoner og verdener, plutselig flyr dere f.eks. over et stort hav. Dette viste også hvor pent dette spillet kan være rent visuelt. Og sist men ikke minst så er også dette mye av grunnen til at denne kampen opplevdes så heftig og intensiv. Helt klart er denne bosskampen og i bunn og grunn hele spillet generelt, en spillopplevelse som er verdt å legge seg dypt i minnet.

Etter det jeg har sett og erfart, er det ikke voldsomt stort antall World of Warcraft spillere på dette forumet. Det kan derfor tenkes at jeg i den tredje delen av "Bossfights" serien min, blir sittende å snakke og holde mimrestund for meg selv. Allikevel er det naturlig at det blir inkludert noen bosser fra dette massive spillet, også med tanke på den seige WoW spilleren som jeg er.

For de av dere som spiller/har spilt WoW, vil dere kanskje huske Naxxramas fra det opprinnelige spillet (før utvidelsene). For dere som ikke har snøring på hva jeg snakker om, så er Naxxramas et lvl 60 raid som senere også ble lagt til som et lvl 80 raid i andre utvidelsespakke. I lvl 60 var dette raidet forferdelig vanskelig og det var vel kun et mindretall som klarte å gjennomføre det. I relanseringen i 80 ble raidet betydelig lettere og det er vel først og fremst dette raidet jeg snakker om her. Naxxramas er et svevende "necropolis" som er delt inn i 4 forskjellige kvarterer. Bossen jeg trekker ut i denne bloggen, befinner seg i "Construct" kvarteret, en av de vanskeligste delene av raidet. I siste del av dette kvarteret møter du Thaddius.

Thaddius er en menneskelignende kjempe og som jeg nevnte, siste boss i "Construct" kvarteret av raidet. Selve kampen mot ham starter med at spillergruppen må deles i to og nedkjempe to minibosser på hver sin plattform. Disse må nedkjempes noenlunde samtidig for at de skal gi elektrisk kraft til Thaddius som dermed våkner til liv. Spillerne hopper dermed ned på plattformen hans og kampen starter. Strategien som blir brukt på denne bossen er at raidet holdes spredt i to grupper på hver sin side av Thaddius. Tilfeldige personer vil deretter få enten et pluss tegn eller minus tegn på seg og er nødt til å løpe mot klokka over til den andre gruppen. Hensikten er at pluss og minus polene må matche, ellers vil en elektrisk gnist drepe alle spillerne. Det er altså nok at et fåtall personer står plassert feil for at hele kampen må startes på nytt. Man er nødt til å være konstant på vakt og i tillegg er Thaddius en av bossene på WoW som har mest HP (ut i fra levelet) . Dette gjør at kampen kan ta lang tid i tillegg til at gruppen er avhengig av rimelig god damage for at Thaddius sin "enrage" nedtelling ikke skal gå ut, noe som også vil føre til at hele gruppen blir drept. Strategien er altså relativt simpel, men som på de fleste andre bosser på WoW, er den ikke like enkel å gjennomføre hvis gruppen ikke klarer å samarbeide.

Grunnen til at jeg trekker frem denne bossen er hovedsakelig fordi Naxxramas er et av raidene jeg har flest minner fra. Det er et svært guffent sted og "Construct" kvarteret er det verste av dem alle. Bossene her er grufulle og svært vanskelige. Det er også en grunn til at det har fått navnet det har, bossene her er nemlig konstruert fra døde kropper. Og første gang jeg fant ut hva Thaddius er laget av gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Det har seg nemlig slik at i det du entrer raidet, hører du stemmer som roper om hjelp dypt inne i kvarteret. "Stop, please stop", "help me, save me!", høres fra hovedsakelig en kvinne (selv om det også er barn der). Dette høres gjentatte ganger gjennom hele raidet helt til du når døren til Thaddius's rom....deretter stopper skrikene og du møter kjempen foran deg som sier: "You are too late, i....must....obey!". Resten kan dere tenke dere til selv, men dette er noe av det som har gjort Naxxramas og spesielt denne bossen, til noe av det uhyggeligste på hele spillet. Som vanlig bidrar musikken så godt den kan også og i det kampen mot Thaddius begynner, skrus det hele opp et hakk.

Jeg klarte aldri Naxxramas i lvl 60, men i lvl 80 ble det gjennomført med guilden jeg var i. Det var også i denne utvidelsespakken: "Wrath of Lich King", jeg raidet mest og Naxxramas er helt klart et av de mest minnerike raidene fra denne tiden. Å sitte oppe midt på natten og gå igjennom dette ufyselig stedet var en svært minnerik opplevelse og Thaddius står igjen som favorittbossen herfra. Hele rammen rundt skapningen, både bakgrunnshistorien, musikken og veien som leder frem til han, samt spenningen vi opplevde i selve kampen: "klarer vi å ta han ned i tide?", "klarer jeg å holde fokuset oppe og hindre at det faktisk er jeg som står som ansvarlig for at hele gruppa vår feiler?". Denne opplevelsen er nok noe av det jeg kommer til å huske best om den dagen jeg nedfeller minnene fra mine uttalige timer på WoW ned i en bok, skulle komme.

The Legend of Zelda serien er kjent for lange og utfordrende templer der du må bruke både hjernen vel så mye som fingrene. I slutten av disse templene pleier det å vente en boss og som regel bruker du et spesielt utstyr du har fått i nettopp samme tempel til å nedkjempe udyret med. I The Legend of Zelda: Twilight Princess finnes det et tempel kalt: Arbiters Ground. Dette er et sandtempel i Gerudo ørkenen og bossen i dette tempelet er ganske interessant.

Stallord er navnet på et dinosaurlignende skjelett som er gjenskapt fra et fossil. Når du entrer rommet hvor han holder til, blir han gjenopplivet ved hjelp av et Twilight sverd og et stort sandhull fylt med zombier danner seg rundt han. Her kommer da "dingsen" du har fått i tilhørende tempel til nytte. Dette er "spinneren", en metalllignende snurrebass som Link står på og rett og slett snurrer rundt med. På kanten av sandhullet er det et spor du kan hekte spinneren tak i og kjøre rundt og rundt i rommet. For å bekjempe Stallord må du skyte deg løs fra sporet og treffe ryggraden hans. Med tanke på det harde skjelettet til Stallord og alle de armerte zombiene rundt omkring i hullet, kan det bli litt av et flipperspill som gjør det vanskelig å sikte seg inn på det svake punktet. Etter å ha truffet ryggraden et par-tre ganger, faller Stallord tilbake ned i sandhullet sitt. Deretter forsvinner sanden og Stallords livløse hode ligger igjen på plattformen. Plutselig begynner plattformen å bevege seg oppover og hodet kommer til live. Du blir deretter dyttet ned fra plattformen og fase 2 begynner.

I fase 2 må du bruke spinneren til å hekte tak i et spor som går spiralformet rundt plattformen i midten av rommet. Du spinner deg oppover plattformen på dette sporet og møter etterhvert Stallords flygende hode som begynner å skyte flammekuler mot deg. I likhet med plattformen har også veggene på siden av rommet spiralformede spor, så du er da nødt til å hoppe fra spor til spor til du er nærme nok til å krasje inn i hodet til Stallord som dermed vil falle i gulvet. Deretter er det bare å hugge løs på sverdet som er plantet i skallen hans med Master Sword, før han våkner til liv igjen og en ny runde begynner. Etterhvert vil også spinnende feller begynner å sirkulere mellom sporene, slik at det blir vanskeligere å treffe sporene når du må hoppe i mellom dem. Stallord bekjempes etter noen tosifrede slag med Master Sword.

Dette er en bosskamp jeg liker av flere grunner. Først og fremst er det en veldig morsom kamp med bruk av spinneren, som jeg synes er en vanvittig morsom gadget, kanskje også en av de beste i hele serien. Å spinne rundt og rundt og hoppe fra spor til spor var barnslig gøy, ikke bare i denne kampen men i hele tempelet generelt. En annen ting som er spesielt med denne kampen er noe jeg la merke til første gang jeg gikk over i fase 2. Det har seg nemlig slik at fase to spiller ulike musikk enn fase en og det var også noe merkelig kjent med denne musikken første gang tonene gled inn i øret mitt. For de som husker King Dodongo og Volvagia i Ocarina of Time er nemlig musikken her en remikset versjon av musikken deres

Dette satte selvfølgelig i gang "lore-freaken" i meg. Mye av grunnen til at jeg elsker Twilight Princess er nemlig alle referansene det har til Ocarina of Time. Er det mulig at Stallord faktisk er enten Dodongo eller Volvagia? Utseendemessig så ligner Stallord til dels på Volvagia, men Volvagia er en drage med en slangelignende kropp og har ikke store ribbein slik som Stallord har. Ved å sette fantasien litt i sving (noe jeg personlig må innrømme at jeg synes jeg er svært god på), kom jeg til en idé om at Stallord kan være en blanding av både Dodongo og Volvagia. Men denne teorien møter jo da litt veggen igjen når man tenker over hvordan etterlevningene til disse skapningene gikk fra å ligge i en stor vulkan til å plutselig ende opp i en ørken ganske langt borte, for ikke å snakke om hvordan de er satt sammen etc etc.... men uansett så er dette Zelda, ikke The Sims eller Farming Simulator (selv om disse neppe er verdens mest realistiske spill de heller).

Etter Hyrule Historia boken kom ut har man fått et litt større innblikk i hvordan de kompliserte historiene i Zelda serien henger i sammen, men det er mye boka ikke gir svar på, noe som etterlater oss spillere å fylle disse hullene selv. Dette er noe jeg liker veldig godt ved Zelda serien og denne bossen lar deg gjøre nettopp det. I tillegg har Stallord en veldig gøyal mekanikk og heftig musikk så det er en boss verdt å legge i minnet.

En måned er snart over og en ny oppsummering dyrkes frem. I likhet med forrige måned har jeg ikke blitt bombadert med spill i September heller (dette gjelder da nye titler). Jeg kjøpte Tales of Xillia (som egentlig ble lansert i August) og i tillegg har jeg fremdeles igjen noen 3DS spill jeg kjøpte i sommer. I tillegg våknet PSP'en min til live i går og gamle klassikere som Rayman, Crash Bandicoot og Metal Gear Solid ble plutselig svært fristende å spille igjen. Så mangel på spill har det ikke vært, men som sagt: nye titler har jeg nesten ikke hatt behov for, selv om det er spesielt en nylansering som har vært etterlengtet for hele spillverdenen om ikke bare dette året, men også i flere. Dette er så klart en av de nye titlene som også har funnet veien hjem til meg denne måneden.

Grand Theft Auto: V

Grand Theft Auto: V, er selvfølgelig spillet jeg snakker om. Overhypa og etterlengtet til tusen, men med god grunn. GTA V tar oss tilbake til Los Santos, byen fra GTA: San Andreas. Jeg spilte San Andreas mye med en kompis og har veldig mange gode minner derfra, så et gjensyn med Los Santos var fantastisk. Selv om jeg ikke har det helt voldsomme forholdet til serien, eller kommet lenger enn 25 % på vei i det nye spillet, ser jeg jo at dette er et produkt som er hentet fra øverste hylle. Det er stort og fritt, har livlige hovedkarakterer og festlige dialoger. Har du lyst på en pause fra det travle bylivet, finnes det vel knapt noe bedre enn å sette seg på en motorsykkel og kjøre en tur ut på landsbygda. Jeg gleder meg veldig til å spille ferdig historien og om få dager blir online delen lagt til også. Jeg er spent på å se hvordan dette vil fungere men jeg er svært positiv, som til resten av spillet.

Kingdom Hearts 1.5 HD Remix.

Kingdom Hearts er en serie jeg har klart å gå glipp av og synd for meg vil nok mange si. Denne serien er svært populær og et av de beste spillene i historien for mange. Jeg kjøpte HD remixen til PS3 fordi jeg følte det var på tide å spille gjennom denne klassikeren. Nå har gjennomføring av tidligere spill og GTA stått litt i veien for dette, så jeg har knapt fått startet spillet. Allikevel ble jeg svært positiv til spillet, det virket friskt og fantasifullt og jeg håper jeg kan få tid til å spille gjennom det før flere av høstens spill flyr inn gjennom døra.

Annet stuff:

Som sagt så har det ikke manglet noe på spillfrontet denne måneden heller, både et hav av gamle spill og et par nye har stått for matserveringen i September. På "vanespill" fronten, har patch 5.4 blitt lansert i World of Warcraft og muligheten for å storme Orgrimmar har kommet. Nå har jeg verken tid eller spesielt lyst til å bli med i en guild, så jeg må nøye meg med "Looking for Raid" utgaven. Raidet har 4 forskjellige deler i LFR versjonen, og til nå har kun 2 av delene kommet. Dette betyr at jeg mest sannsynlig må vente et par uker til før jeg også kan få gleden av å slåss mot Garrosh Hellscream.
League of Legends har jeg dog ikke vært innom denne måneden i det hele tatt.

Random stikkord for måneden:

Månedens spillkjøp:
- Grand Theft Auto V

Månedens: Har igjen å gjennomføre:

(fremdeles....)
- Luigi's Mansion 2
- Super Mario 3D Land
- New Super Mario Bros 2.
- Lego City Undercover

- Grand Theft Auto: V
- Kingdom Hearts 1.5

Månedens spillopplevelse:

Spille gjennom Tales of Xillia / gjensyn med Los Santos i GTA V

Månedens "pleier å kjøpe men står over i år":

Fifa 14

Månedens høydepunkt(er):

Ukas bruker og månedens leser på GR
Få liv i PSP'en igjen
GTA V
Tales of Xillia

Månedens nedtur:

Manchester City - Manchester United (....aaaand it's forgotten)

September's beste spillopplevelser

Denne bloggserien vil dreie seg om bosser og bosskamper. Jeg har møtt og nedkjempet mange minnerike bosser i løpet av min "spillkarriere", så i disse bloggene tenkte jeg å plukke ut noen utvalgte og beskrive de litt nøyere. Siden dette er starten på bloggserien passer det vel bra å starte med "slutten": The End.

The End er en boss fra Metal Gear Solid 3: Snake Eater. Han er en del av The Cobra Unit som Naked Snake må kjempe mot i løpet av spillet. End er en mester på sniping og blir kalt "den modern snipingens far" i spillet. Når du møter han er han over 100 år gammel og kroppen hans er også fotosyntesisk, som gjør at han kan blende inn med omgivelsene og ligge på samme sted i flere dager.

Noen vil kanskje anse den videre lesningen som en spoiler, så har du ikke spilt spillet er det to ting du bør gjøre. Nr 1: planlegg å spille det i nærmeste fremtid, 2: vurder å være varsom med videre lesning.

Med tanke på at personen du skal sloss mot er en mester i sniping, er dette logisk nok en sniper duell. Den foregår på tre forskjellige områder, med rimelig tett skog og små åskanter. Å finne The End kan være en nokså formidabel oppgave, siden han ligger for det meste rolig og har på seg en kamuflasjedrakt som gjør det vanskelig å få øye på han. Går du i et for åpent terreng vil han skyte deg med piler som tapper deg for helse. I tillegg har han en pappegøye som avslører hvor du er hen. Det er ulike måter å drepe The End på, du kan bruke hans egen strategi, prøve å finne han og skyte han med en sniper rifle, eller du kan snike deg rundt omkring i området og prøve å finne han. End kan også finne på å plutselig snike seg oppå deg, slik at du blir fanget og det ender med at du blir tatt tilbake til en fengselscelle og må bryte deg ut og gå helt tilbake til området du slåss mot han på.

Denne kampen er både spesiell , ganske vrien og har rykte på seg å være rimelig frustrerende. Den kan både være tungvint og ta svært lang tid. Heldigvis har du nok av gadgets du kan benytte deg av for å gjøre det litt lettere. "Thermal Goggles" kan brukes for å finne fotsporene hans, "Directional Mic" gjør det mulig å høre stemmen og pusten hans og sollyset gir gjenskinn i sniper riflen hans. Fotosyntese-kroppen gjør at han også helbreder seg med jevne mellomrom og dette vil også føre til at en solstråle skinner i området han er. Klarer du overhodet ikke å finne han så vil kameravinkelen etterhvert bytte over til snipersiktet hans, slik at du ser deg selv i siktet. Du kan også utnytte deg av ting i naturen som stubber for å gjemme deg fullstendig eller trær for å unngå å bli fanget (dog er du det perfekte sniper byttet når du sitter i et tre).

Dette er standard metoden å gjennomføre denne kampen på, men lur som han er så har selvfølgelig Hideo Kojima lagt til en lettere måte å nedkjempe han på. Hvis du til slutt begynner å bli dritt lei, hater hele fyren og vil komme deg videre i spillet så fort som mulig, kan du rett og slett bare save like før du møter han. Deretter kan du gå til hovedmenyen til PS2 og sette tiden frem noen uker. Når du går tilbake til saven har da The End blitt innhentet av alderdommen og dødd.

Jeg synes denne kampen er utrolig god på mange måter. For det første er det selve settingen. Det er ikke en standard "head-on" kamp der dere går løs på hverandre med en gang, det er en taktisk duell mellom to soldater. Det gir kampen spenning og en smule nifshet at du hele tiden må være på vakt og spille smart for å unngå å bli oppdaget. Metal Gear Solid 3 legger stor vekt på å bruke naturen som et skjulested og det får du virkelig et bevis på her. Jeg husker selv at jeg må ha brukt verdens mest tungvinte måte å drepe han på, jeg visste ikke om noen måte å jukse på og det var en del hjelpsomme gadgets jeg manglet i samlingen min. Jeg brukte vel hundre og ørten år på denne kampen og ble så frustrert så hårstråene føyk, men FOR en lettelse det var når det hele var over. Det er jo også dette som gjør The End til en så minneverdig boss kamp. Det er tidskrevende, frustrerende, du må planlegge, vurdere og utnytte omgivelsene til din fordel. Som mange andre øyeblikk i Metal Gear Solid serien, er dette en merkelig, men også en vanvittig interessant, samt uforglemmelig bosskamp.