Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Grallens favorittspill fra 2017

Skrevet av Grallen den 3 januar 2018 klokken 01:05
Dette innlegget er kategorisert under: GOTY 2017

2017 har vært et av de beste årene for TV-spill på lenge, og selv om jeg ikke har fått spilt absolutt alle spillene jeg hadde lyst til å spille, så har jeg spilt mange nok av de til at jeg vil heve frem de beste jeg har spilt i frå året som har gått.

5. Doki Doki Literature Club

På utsiden så virker Doki Doki Literature Club som en vanlig visual novel/dating simulator full av søte animejenter, men når man starter opp spillet og det første man ser er en advarsel om at spillet inneholder forstyrrende materiale, så burde man skjønne at DDLC ikke er det som det utgir seg for å være. Og det er det ikke heller. Men noe det derimot er, er en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt i år, og historien er en historie som kun kunne blitt fortalt som et spill. Dette spillet er bedre jo mindre man vet om det, så da sier jeg bare, gå og spill det! Det er gratis, og det tar bare 3-4 timer å spille gjennom det. Anbefales på det sterkeste.

4. Resident Evil VII: biohazard

Jeg har aldri vært den største fanen av horror-spill, men all den positive omtalen av syveren gjorde meg interessert, så jeg endte opp med å sjekke det ut. Og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. RE7 er veldig intenst, og ekstremt atmosfærisk, og det å løse puslespill imens Baker-familien jakter på deg var ekstremt nervepirrende. Spillet griper tak i deg, og holder deg i et jerngrep helt til rulleteksten ruller over skjermen. Og selv om spillet er et skrekkspill, så har det også noen goofy øyeblikk, som bosskampen i garasjen. RE7 er også det spillet jeg har fullført flest ganger i år, med hele 4 gjennomspillinger.

3. Horizon Zero Dawn

Et ekstremt friskt pust i open-world-sjangeren. Selv om Horizon Zero Dawn ikke gjør så veldig mye nytt med sjangeren, men den gjør alt ekstremt bra. Grafisk sett så er HZD et av det peneste spillene jeg noensinne har spilt, og hele spillet er fylt med flotte og detaljerte miljøer. Selv om jeg har en stygg tendens til å bruke fast travel litt for mye i open-world-spill, så brukte jeg det ikke en eneste gang før jeg fullførte spillet fordi det var så gøy å utforske, så det sier litt. Historien overrasket meg skikkelig og var skikkelig spennende, og jeg ville alltid vite det neste som skulle skje. I tillegg så er kampsystemet veldig gøy, spesielt mot de større fiendene i spillet. Om jeg skulle jeg pirke litt, så er ikke sidekarakterene særlig interessante, men i det store bildet så har ikke det så mye å si for min opplevelse av spillet.

2. Super Mario Odyssey

Super Mario Odyssey sneik seg inn på lista helt i siste liten. Undertegnende fikk spillet til jul, så jeg har brukt de siste dagene på å pløye meg igjennom det. Og fy fader, dette spillet er pur spillglede. Alle kongerikene man besøker er sjarmerende og fylt til randen med ting man kan gjøre, og kontrollene er så sjukt tighte at utforskningen er en fryd. Cappy er også en veldig kul gameplaymekanikk, både med possesion-egenskapen, som fører til masse gameplayvariasjon, og med de ekstra mobilitets-teknikkene man får, som å sprette på capsen for ekstra høyde og/eller lengde på hoppene sine. Nå gleder jeg meg til å sjekke ut speedruns av SMO, de tror jeg kan bli ekstremt kule etterhvert!

Og før jeg avslører førsteplassen, så vil jeg fremheve et par ting som fortjener å bli nevnt, selv om spillene ikke er på topp 5-lista mi.

Årets beste åpningsbane: Prey

Årets beste gameplaymekanikk: klatringen i The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Årets beste soundtrack: NieR: Automata

Årets beste enkeltbane: Sea of Corpses fra Hellblade: Senuas Sacrifice

Årets beste remake/remaster: Crash Bandicoot: N.Sane Trilogy

Det beste spillet jeg spilte for første gang i 2017 som ikke er i fra 2017: Overwatch

1. Persona 5

Det første jeg tenker på når noen sier Persona 5, er stil. For absolutt alt i Persona 5 oser av det. Alt i fra til den råstilige åpningsvideoen, til in-game-menyene, som setter menyene i alle andre spill til skamme. Dette, kombinert med en spennende historie, et flott persongalleri, et soundtrack som man aldri blir lei av, og et bunnsolid kampsystem gjør at Persona 5 ikke bare er det beste spillet jeg har spillt i 2017, men det av de beste spillene jeg har spilt noensinne. Kombinasjonen av de to gameplaytypene, der du er student halvparten av tiden, og en «Phantom thief» i den andre halvparten er veldig avhengingshetsskapende, noe som gjør at de 80-100 timene det tar å fullføre historien flyr unna. Og jeg er egentlig ikke så stor fan av JRPGer, men Persona 5 gjør alt så latterlig bra at det er umulig å ikke like det. Derfor er Persona 5 mitt favorittspill fra 2017.

Takk for at du leste bloggen, og godt nytt år!

Dag 6: Mest irriterende karakter #30daychallenge

Skrevet av Grallen den 25 mai 2017 klokken 20:19
Dette innlegget er kategorisert under: Far Cry 4, #30daychallenge

Far Cry 4 er et ganske kult spill. Selv om det er litt for likt Far Cry 3, så koste jeg meg i Kyrat. Det var setting jeg ikke hadde sett i et spill før, og Pagan Min var en herlig skurk som stjal showet hver gang han var på skjermen. Skytingen fungerte bra, og kjøremekanikkene fikk jobben gjort bare man fikk øvd seg litt. Og det er med kjøringen vi kommer til dagens tema.

Rabi Ray Rana er radioverten for piratradioen i Kyrat, og han er den mest masete og irriterende spillfiguren jeg har vært borti. Når jeg hører på radioer i spill så forventer jeg å høre bra musikk, som kan stå på i bakgrunnen imens jeg cruiser rundt i spillverdenen, men det får vi ikke her. Istedet får vi de samme historiene, om igjen og om igjen og om igjen, igjennom hele jævla spillet. Hadde radiopraten vært artig, så kunne det kanskje fungert, men det her er så tryhard og lite morsomt at det tærte på tålmodigheten min. Til slutt ble jeg så lei at jeg foretrakk å kjøre i de områdene jeg ikke hadde frigjort fra Pagan Min, så jeg kunne høre på propagandaradioen hans istedet. Det er ikke allverden, men det er i alle fall bedre enn å høre på bullshitet til Rana.

Etterhvert fant jeg heldigvis ut at man kunne skru av radioen, så da kunne jeg kose meg videre med Far Cry 4 i fred.

Dag 5: Spillkarakteren jeg er mest lik #30daychallenge

Skrevet av Grallen den 25 mai 2017 klokken 00:00
Dette innlegget er kategorisert under: #30daychallenge, Brütal Legend

Det mediet som var mest med på å definere meg som person gjennom tenårene er helt klart musikksjangeren metal. Takket være metal så har jeg alt for mange svarte t-skjorter med forskjellige bandlogoer og den hårsveisen jeg har i dag. Hadde det ikke vært for metall, så hadde jeg nok ikke likt å stå i store folkemengder å skrike meg hås og riste på meg nakkesleng, og jeg hadde nok aldri spilt i band, som var noe av det morsomste jeg gjorde i ungdomsåra. Så jeg ser på meg selv som nesten like mye metalhead som gamer. Så om jeg skal finne en spillfigur jeg er mest lik, så må jeg nok finne den spillfiguren som er mest metal.

Og det er selvfølgelig Jack Bla... nei vent, Eddie Riggs fra Brütal Legend. Helvete, navnet hans er en Iron Maiden-referanse, og Iron Maiden er favorittbandet mitt. Eddie tar selvsagt metal-bekledningen et hakk lengre enn meg, jeg holder meg bare til t-skjorte og jeans, og Eddie spiller gitar, imens jeg spiller bass. Også er han selvsagt endel kraftigere bygd enn meg da. I tillegg har begge ganske dårlig humor, og er litt snarky, men Eddie har gode lederevner, noe jeg ikke har i det hele tatt.

Åh, også har Eddie demon-krefter, det har jeg heller ikke. Enda.

Dag 4: Mitt guilty pleasure-spill #30daychallenge

Skrevet av Grallen den 23 mai 2017 klokken 21:05
Dette innlegget er kategorisert under: Singstar, #30daychallenge

Det var egentlig et ganske vanskelig tema, siden jeg ikke føler meg særlig guilty over noe jeg spiller. Dette kommer sikkert av at jeg har ganske standard spillsmak. Men etter litt grundig tenking så kom jeg på et spill som jeg nesten syns at det er teit at jeg liker.

Og det spillet (eller spillserien, vel og merke) er Singstar. Det er kanskje ikke så rart at jeg liker det, jeg er glad i å synge, men da helst annen type musikk en det som er å oppdrive på Singstarspillene. Likevel er ikke Singstar et spill jeg aktivt oppsøker, jeg har ikke hatt det selv siden PS2-tiden, men om det blir dratt frem på en fest eller noe lignende, oh boy, da er jeg klar for å synge med all min røst. Det kommer sikkert av at jeg spilte det en del med søstrene mine når jeg var yngre, for det var få spill som tente konkurranseinstinktet mitt like mye som Singtar på den tiden.

Det er kanskje ikke det verste guilty pleasure-spillet, men det er ikke noe jeg drar frem når jeg snakker om spill jeg liker.

Dag 3: Et spill som er undervurdert #30daychallenge

Skrevet av Grallen den 21 mai 2017 klokken 17:28
Dette innlegget er kategorisert under: #30daychallenge, The Darkness II

Spillet jeg skal snakke om i dag er kanskje ikke undervurdert, for det fikk ganske gode kritikker når det kom ut, men jeg har nesten aldri sett noen snakke om det.

Og det spillet er The Darkness II. Jeg spilte aldri det først spillet, og det var bare en tilfeldighet at jeg kjøpte toeren. Men oh boy, er jeg glad for at jeg gjorde det. The Darkness II er et FPS med en twist. I tillegg til å bruke skytevåpen, som i vanlige skytespill, har hovedpersonen, Jackie, tilgang til The Darkness, som gir Jackie to tentakler å rutte med når han oppholder seg i mørket. Og det er her The Darkness II skiller seg ut fra andre FPS-spill. For der andre skytespill lar deg bruke et våpen om gangen (og til tider to), så har du i The Darkness II tilgang til opptil fire samtidig.

For tentaklene er med på å spice opp gameplayet. Man kan bruke de som nærkampsvåpen, man kan bruke de til å plukke opp diverse gjenstander å bruke de som skjold, eller man kan løfte opp fiender for å utføre noen av de mest groteske henrettelsene jeg har sett i et spill. Første gangen jeg var vitne til at tenkalene reiv ut ryggraden til en fiende ut av ræva hans kjente jeg at jeg trengte en pause. Dette er med på at spillet føles litt ut som en power-trip, noe som er med på å gjøre kampene veldig underholdende.

Spillet er basert på tegneserien med samme navn, og dette kommer frem av det grafiske. Det benytter seg av cell-shading, noe som gjør at spillet fremdeles ser ganske bra ut, til tross for at det er over fem år gammelt. Historien i spillet er også veldig bra, om minnene mine er korrekte.

Spillet er ofte på tilbud på steam og det er ganske kort, så om man vil ha noe artig å spille igjennom på en helg, så anbefaler jeg det sterkt.