Norsk
Hvil i fred... Molly...

Hvil i fred... Molly...

Skrevet av Ikki-kun den 13 mai 2010 klokken 12:01

Det var kvelden den 11. Mai 2010...
Klokken var 11 og vi slapp en av våre to kjære katter ut for å ta seg en kveldstur...
Vi hadde gjort dette før. Ingen fare...

Klokken halv var hun enda ikke kommet inn.
Pappa gikk ut for å lete, men fant henne ikke.
Klokken kvart på tolv fikk vi en telefon...

Jeg var oppe på rommet mitt.
Jeg lå på sengen og spilte Phoenix Wright for andre gang.
Da plutselig kommer mamma inn... med et forferdet, skrekkslagent og utrøstelig ansikt som jeg aldri i mine dypeste mareritt hadde kunnet forestille meg at jeg skulle få se på hennes ansikt noen gang...

Molly var død... Noen hadde funnet henne og tatt kontakt...

Jeg gikk ned i stuen der pappa satt i sofaen med Molly's livløse kropp i armene.
Det var ingen tegn på hva som hadde skjedd. Hun så ut som hun alltid hadde gjort. Potene var fortsatt de mykeste kattepotene som noen gang hadde vært...

Men hun kunne ikke male når vi koste henne.
Hun kunne ikke gjengjelde vår kjærlighet.
Hun kunne ikke løpe over stuegulvet slik hun hadde pleid.
Aldri mer bringe oss glede i hjertet med hennes glade, livlige personlighet.

Hun ville aldri kunne søke vår oppmerksomhet på teppet i sofaen på mørke kvelder...
Vi ville aldri mer kunne se henne sove der... på den samme sofaen hun sov hver morgen...

Vi fant fram en skoeske, klippet av en del av et teppe og la henne oppi...
Vi gikk så bak i hagen, fant et fint sted og grav-la henne der...

I skrivende stund er det 36 timer siden denne tragiske hendelsen rev vekk et kjært familiemedlem...
En mørk sky av savn ligger om vårt hus...

Selv vår andre katt, Mons går rundt og leter... Leter på alle stedene hun pleide å være... reagerer på hver minste lyd for så å gå og undersøke...

Hvil i fred, lille Molly...

HQ
Farvel, min venn.

Farvel, min venn.

Skrevet av Ikki-kun den 20 april 2009 klokken 15:35

15. Feruar 1989 kom et helt spesiellt menneske til verden. Dette mennesket var Benjamin Sjøtner.

Benjamin var et modig menneske. Det aller modigste jeg noen gang har kjent.
Da han var 10 måneder, ble han diagnosert med kreft. Legene sa det ikke var håp for ham og at foreldrene bare kunne dra hjem. Det gjorde de ikke, og Benjamin overlevde.

Desverre gjorde kreften han lam fra livet og ned.
Igjennom oppveksten, måtte Benjamin slite mye, ikke bare med all sykehus-oppholdet og alle operasjonene han måtte igjennom, men også med klare hverdagslige ting.
Likevel, stod han alltid på. Han trente masse og etter hvert, var han med på så mangt.

En gang slo han meg faktisk da vi spilte basketball.

Han var et veldig oppegående menneske.
Han var veldig sosial og likte å være sammen med folk. Han fikk lett venner og var elsket av alle. Spesiellt familien. De lange båtturene som ofte kunne vare over 5 uker i strekk, var høydepunktene og han lærte seg raskt å kunne ordne med alt på båten. Han lot seg aldri stoppe av sitt handicap.

Han var også veldig glad i dyr, og koste seg sammen med alle av slaget. Selv har han hatt både kanin, katt og hund. Sistnevnte kalt 2Pac.

Likevel, var ikke alt fryd og gammen, lange sykehus-opphold, operasjoner og smerte, tok til tider hardt på kreftene hans. Trass i alt det, forble han en glad og munter person, noe som er høyst beundringsverdig.

Han var selv klar over at han sannsynligvis ikke ville leve så lenge på grunn av sykdommen sin. Desverre fikk han rett.

Den 6. April 2009, 20 år etter sin fødsel og 14 år etter at jeg traff ham for første gang, døde han av hjertestans.

Og i dag, nøyaktig 14 dager senere, ble han gravlagt i Oslo. Han fikk et verdig farvel med en utrolig vakker sermoni.
Sorgen henger dypt når vi minnes alle de gode stundende vi har hatt, men i alle fall, har han det bedre nå.

Farvel, Benjamin. Kanskje sees vi igjen en gang. Hilsen din gamle venn, Mikael.